Søk i NOU-arkivet

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne utgreiinga analyserer konkurransesituasjonen for den norske stålindustrien, med særleg fokus på produktspekter, produksjonsprosessar og marknadstilgang. Ho skildrar teknologiske alternativ (masovnsprosessar, elektrostålovn, svampjern), rammevilkår som råvaretilgang (malm, skrap), energikostnader, skala- og lokalisasjonsfaktorar, og koplingar til norsk industri og bygg/anlegg-sektor. Utvalet vurderer særleg to industrielle aktørar og deira robustheit mot internasjonal konkurranse og strukturelle endringar på 1970- og 1980-talet. Rapporten peikar på at konkurranseevna er avhengig av tilgjenge til konkurransedyktig koks/skrap og energi, eigna teknisk utstyr og skala, samt marknadsstruktur og handelsmønster i verda. Ho drøftar risikoen for konkurransevriding ved statleg støtte, mogelegheiter for samarbeid eller samanslåing mellom verk, og ulike utviklingsvegar for verk som har svak lønsemd. Konklusjonen er ikkje eit enkelt ja/nei til vidare stålproduksjon overalt; snarare legg utgreiinga vekt på målretta tiltak for å redusere kostnadar, betre tilpassa teknologival og å avklare tiltak som sikrar marknadstilpassa produksjon utan urimeleg marknadsforvriding.

Denne utredninga kartlegg kva tenester norsk støperiindustri treng framover, og kva krav bransjen vil møte. Han byggjer på spørjeskjema og intervju med støperiar og kundar, og viser at støping framleis er ein kritisk og gammal teknologisk gren som gjennomgått stor industrialisering dei siste hundre åra. Norske støperiar er i stor grad underleverandør til verkstadsindustrien, og om lag halvparten av produksjonen går til bearbeiding innan denne sektoren. Bransjen er svært uensarta med omsyn til materiale, storleik, produksjonsprosess, marknad, produktkompleksitet og kompetanse — noko som gir jamt varierende lønsemd. Talet på støperiar minkar, medan gjennomsnittsstørrelsen aukar. Støperia står overfor sterkare kvalitetskrav, miljøkrav og konkurranse frå andre materialar og land med meir utvikla teknologi. Arbeidskraft kan bli ein knapp ressurs i pressområde. Utvalet peiker på behovet for større grad av spesialisering, samarbeid mellom bedrifter, auka marknadsorientering, meir kontinuerleg forsking og utvikling, samt investeringar i miljøtiltak. Myndigheitene bør gi realistiske gjennomføringstidsfristar for miljøkrav for å unngå unødige konkurssmellar blant små og sårbare verksemder.

Utredninga granskar tilstanden i den norske spinnerisektoren for bomullstypegarn i lys av internasjonale endringar og teknologisk utvikling. Ho peikar på at sektoren er i tilbakegang: kapasitet og produksjon er redusert, eksporten minkar, og konkurransen frå utviklingsland samt frå mekanisering og nye spinneprinsipp har endra rammevilkåra. Samstundes blir materialkostnader dominerande, og fiberprisane og samansetjinga av fibre (bomull vs. industrielle fibrar) har vorte avgjerande for konkurranseevna. Den tekniske utviklinga – særleg innføring av open-end og meir kapitalkrevande moderne ringspinnemaskinar – krev store investeringar per arbeidsplass og gjev industriland betre konkurransekraft, men stiller krav til kapitaltilgang. Internasjonale avtalar under GATT opnar for at utviklingsland får auka marknadsadgang, men gir også industriland moglegheit for importrestriksjonar, særleg for små høgimportland. Utvalet vurderer beredskap og behovet for planlagd dekning av garnbehov i krisesituasjonar, og legg fram konkrete tiltak for å styrkje lønnsomheit, gjennomføre modernisering og sikre nasjonal spinnerekrådigheit utan å omtale personar eller oppnemningar.

Denne delutredninga tek for seg korleis ulike transportmåtar konkurrerer om person- og godstransport i Noreg, og kvifor ei overordna samferdselsplan er naudsynt. Bakgrunnen er eit fragmentert plansystem og raske samfunnsendringar som gjer det vanskeleg å sikre samordning mellom investeringar, pris- og avgiftspolitikk, subsidier og andre verkemiddel. Utredninga framhevar at samferdsel påverkar bosettingsmønster, økonomisk vekst, trivsel og medverknadsrett, og peikar på at fleire konfliktande mål kan oppstå dersom ein ikkje legg tydelege prioriteringar. Arbeidet bør delast i to fasar: ein rammefase for klargjering av mål, problemområde og verkemiddel, og ein seinare handlingsfase med konkrete prioriteringar og investeringsprogram. Rapporten analyserer struktur og utvikling i person- og godstransport, granskar konkurranseflater mellom tog, buss, bil, fly og båt, og vurderer særlege utfordringar i byar, mellomdistansetrafikk og kysttransport. Samstundes understrekjer ho at staten har sentrale verkemiddel til å styre utviklinga, mellom anna gjennom avgifter, prisreguleringar og subsidier, og at det finst kritiske valpunkt der avgjerder må takast på nasjonalt nivå. Ein anbefaler systematisk bruk av analysegrunnlag og eit fast planråd for å sikre brei fagleg og politisk forankring.

Denne NOU-en vurderer eit nasjonalt kvotesystem som verkemiddel for å oppfylle Noregs Kyoto-forplikting: at samla klimagassutslepp i 2008–2012 ikkje overstig 1 % over 1990-nivået. Utgreiinga plasserer målet i ein global kontekst med vekt på kostnadseffektivitet og internasjonale mekanismar (handelsmekanismar, JI og CDM). Ho peikar på at dagens klimapolitikk i stor grad byggjer på CO2-avgiftar som gir svært ulik pris på utslepp mellom sektorane; nokre sektorar (til dømes petroleumssektor og vegtransport) har allereie høge avgifter og har gjennomført relativt kostbare tiltak, medan andre sektorar har større kortsiktig reduksjonspotensial. Utvalet framhevar dilemmaet mellom å sikre lågast muleg norske tiltakskostnad og å unngå sosioøkonomiske og strukturelle verknader (nedlegging, utflytting, auka globalt utslepp ved karbonlekkasje). Hovudkonklusjonen er at eit standardisert, målbart og omsetjbart utslippssertifikat (målt i tonn CO2-ekvivalent) og ei klår regulering av omsetnad og kontroll vil kunne gi kostnadseffektiv oppfyljing, særleg dersom internasjonale mekanismar kan nyttast. Samtidig må tildeling av kvoter, marknadsorganisering, rapportering, kontroll og mogleg framskriving til strengare framtidige forpliktingar utformast slik at dei handterer fordelingsverknader og risiko for karbonlekkasje.