Søk i NOU-arkivet

NOU 2010: 7, med tittelen «Mangfold og mestring – Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet», blei utarbeidd av eit utval oppnemnd av Kunnskapsdepartementet i 2008, og avlevert 1. juni 2010. Utvalet fekk i oppdrag å undersøke korleis ordinær opplæring i grunnskule og vidaregåande fungerer for minoritetsspråklege, inkludert asylsøkjarar, og foreslå endringar. Hovedutfordringa rapporten peikar på er det omfattande fråfallet i vidaregåande opplæring, særleg innan fag- og yrkesopplæringa. Sjølv om deltakinga og gjennomføringa blant minoritetsspråkleg ungdom har hatt ein positiv utvikling over tid, fullfører berre om lag 70 prosent av alle elevar vidaregåande opplæring med bestått innan fem år. Utvalet skulle òg gjennomgå særskilte opplæringstilbod og vurdere tiltak for å betre gjennomføringa og styrke rådgjevinga for desse elevgruppene, med mål om å redusere fråfall og utjamne forskjellar i prestasjonar.

Denne offentlege utgreiinga kartlegg situasjonen for unge innvandrarar i Noreg tidleg på 1980-talet med fokus på skole/utdanning, arbeid, fritid og oppvekst. Ho bygger på skriftleg materiale og lokale kartleggingsrapportar hovudsakleg frå skuleåret 1982/83, og er gjennomført som ei einmannsutgreiing med fagleg råd frå ei arbeidsgruppe. Rapporten peikar på at offentlege tenester er fragmenterte og varierer mykje mellom kommunar, at statistikkgrunnlaget er sprikande og at mykje av kunnskapen gjeld utanlandske statsborgarar snarare enn barn med ein utanlandsk forelder. Sentrale utfordringar er språklege barrierar, manglande eller ulik tilrettelegging i barnehage og skule, dårleg overgang frå grunnskule til vidaregåande, høgare arbeidsløyse og kortare opphaldstid for delar av gruppa. Dokumentet understrekar behovet for målretta ressursar til morsmålsstøtte, norsk som andrespråk, lærarutdanning og læremiddel, samordna innsats ved overgangen til arbeidslivet, samt betre nasjonal statistikk og koordinering. Forslaga rettar seg mot praktiske tiltak i kommunal sektor, nasjonal finansiering og organisasjonsendringar for å sikre likeverdig oppvekst og utdanningsmoglegheiter for unge innvandrarar.

NOU 2012:14 granskar terroraksjonane 22. juli 2011 med mål om å avdekke kva som skjedde, kvifor det skjedde og korleis det kunne skje i eit samfunn som tidlegare hadde høg tillit til openheit og tryggleik. Rapporten peikar på eit paradoks: hendingane var både sjokkerande og samtidig inneheldt element som var tema i trusselvurderingar og øvingar. Kommisjonen legg vekt på at forbetring krev å sjå både dei individuelle vala som vart tekne under krisa og dei systemiske føresetnadene som la til rette for desse vala. Ho dokumenterer at manglande evne til å avdekke og beskytte, manglande samordning, utilstrekkeleg trening og planar, samt sårbar kommunikasjon og ressursfordeling svekka responsevna. Samstundes løftar rapporten fram heroiske enkeltinnsatsar og et sterkt samfunnsengasjement i etterkant. Kommisjonen understrekar at læring handlar om å styrke førebygging, vern og krisehandtering gjennom klarare forventningar til myndigheiter, betre informasjonsdeling, fleire øvingar og tydelegare ansvarslinjer. Rapporten er basert på omfattande, delvis gradert materiale og søkjer å gi praktiske og politiske anbefalingar for å forbetre norsk beredskap og redusere sårbarheit ved framtidige angrep eller kriser.

Denne utgreiinga vurderer korleis klagesaksbehandlinga på utlendingsfeltet best kan organiserast for å ivareta både politisk styring, rettstryggleik, effektivitet og legitimitet. Bakgrunnen er at dagens system oppfattast som fragmentert og sårbart for manglande forutsigbarheit og ressursstyring. Utgreiinga analysar utfordringar knytte til saksbehandlingstid, rollefordeling mellom forvaltning og politisk nivå, samt tillit i møte med klagande og innsynsbehov. På dette grunnlaget legg utvalet fram ei heilskapleg modell for klagebehandling som inneheld konkrete forslag til endringar i utlendingslova og statsborgarskapslova, med mål om tydeleggjering av klageretten, styrkt rettstryggleik og meir effektiv og likebehandlande praksis. Forslaga fremjar blant anna institusjonelle endringar for å sikre uavhengig og fagleg robust handsaming, fastsetjing av saksbehandlingsfristar, betre informasjonsflyt mellom etatar, og tiltak for å betre ombud og rettshjelp for klagande. Utgreiinga vektlegg òg at organisatoriske grep må kombinerast med nødvendige ressursar og klår juridisk forankring for å lykkast i å auke både effektiviteten og tilliten til systemet.

Denne NOU-en tek utgangspunkt i at det norske tannhelsefeltet står i eit krysspress: eit stadig meir privat marknadstilbod, fylkeskommunar som har vanskeleg for å oppfylle sitt sørge-for‑ansvar, og endra behov i befolkninga der fleire eldre tener sine eigne tenner. Samstundes har utbetalte trygderefusjonar vakse, og nye ordningar frå 2003 har endra kven som får dekning. Utvalet vart bedt om breitt å greie ut organisering, oppgåvedeling mellom privat og offentleg sektor, finansiering inklusiv eigenandeler, og korleis førebyggjande og oppsøkande verksemd best kan sikrast. Rapporten peikar på fleire utfordringar: regional ulikskap i tilbod, overkapasitet i privat sektor i kombinasjon med ledige offentlege stillingar, uklar grense mellom fylkeskommunalt ansvar og trygdeordningar, og framtidig auka behov for kompetanse og løpande tenester til eldre og funksjonshemma. Utvalet legg vekt på at endringar må vurderast i samanheng med andre helsereformer, og at både juridiske endringar og organisatoriske tiltak (til dømes driftstilskot, turnus eller reguleringar) kan vere nødvendige for betre å sikre lik tilgang, føreseieleg finansiering og eit meir kostnadseffektivt offentleg engasjement.

Rapporten vurderer risiko og tiltak for å redusere dødsrisiko ved helikoptertransport til og frå norsk kontinentalsokkel. Ho byggjer på internasjonal faglitteratur, britiske forskingsresultat og ei gjennomgang av risikopåverknadsfaktorar. Samfunnsutfordringa er at sjø- og offshoretransport med helikopter framleis har høgare dødsrisiko enn vanleg passasjerflyging, og at hendelsar som Norne-ulykka viser at konsekvensane kan vere alvorlege. Målet er ein ambisiøs, men realistisk halvering av den totale sannsynlegheita for å omkomme ved helikoptertransport innan ti år samanlikna med 1990–2000. For å nå dette legg utvalet vekt på auka internasjonalt samarbeid, målretta forsking og standardisering, betre teknisk overvaking og operative prosedyrar, samt systematisk implementering av prioriterte risikoreduserande tiltak. Utvalet framhevar at fleire indikatorar må nyttast for å måle framgang, og tilrår bruk av eksisterande metodikk frå sokkelrisikoprosjekt til oppfølging. Tiltaka spenner frå tekniske krav til fly og helidekk, til organisasjonelle endringar og obligatoriske overvakings- og analysetiltak (t.d. HUMS og FOQA). Rapporten peikar òg på behov for rask prioritering og koordinering mellom myndigheiter, industri og operatørar for å sikre gjennomføring innan 1–5 år der mogleg.