Søk i NOU-arkivet

NOU-en vurderer korleis Noreg sitt forhold til EU gjennom EØS, Schengen og andre avtalear påverkar sjølvstyre, demokratisk styring og samfunnsøkonomi. Bakgrunnen er den vedvarande utfordringa med å kombinere marknadstilgang og regelverkstilpassing med krav om nasjonal legitimitet og kontroll. Utgreiinga synleggjer at Noreg i praksis importer mykje EU-lovgjeving utan stemmerett i dei sentrale avgjerdsfora, og at dette skapar ei spenning mellom behovet for reguleringsharmonisering og ønsket om politisk sjølvbestemming. Rapporten analyserer konsekvensar for arbeidsliv, konkurranseregler, miljøpolitikk, velferdsordningar og finansielle tenester, og peikar på både økonomiske fordelar ved tilknytinga til EUs indre marknad og demokratiske og administrative kostnader knytte til implementering og etterleving. Utvalet legg fram konkrete vurderingar av legitimitetstiltak, styrking av Stortingets rolle, betre konsekvensutgreiingar, forbetra informasjon og administrativ kapasitet, samt forslag til meir strategisk omgang med EU-samarbeid på sektorar der nasjonal politikk er særleg sensitiv. Målet er ei betre balanse mellom utanfor- og innanfor-omsorga: å sikre marknadsføring og regeltryggleik utan at nasjonal styring og demokratiske prinsipp blir undergrevde.

Denne utgreiinga legg fram ei heilskapleg strategi for å stanse utslepp av miljøgifter som trugar menneskehelse og natur innan 2020. Bakgrunnen er at både permanente og nye kjemiske stoff finst i miljøet, i næringsmiddel og i menneskeleg eksponering, og at varestrømmar, avfall og internasjonal transport fører til vedvarande tilførsel. Samfunnsutfordringa handlar om å redusere både kjeldebaserte utslepp og diffuse spreiingsvegar, sikre substitusjon til tryggare stoff, styrke regelverk og tilsyn, og utvikle betre overvaking og kunnskap. Utgreiinga peikar på at tiltak no er meir kostnadseffektive enn å handtere helseskadar og tap i natur, og at mange miljøproblem er transnasjonale og krev internasjonalt samarbeid. Sentral konklusjon er at eit målretta, sektorovergripande handlingsprogram kombinert med vernande regelverk, økonomiske verkemiddel, forbrukarinformasjon og auka forsking kan stanse utsleppa og redusere eksponering i løpet av den føresette tidsramma. Utgreiinga fremjar konkrete prioriteringar for produktkontroll, avfallshandtering, offentleg innkjøp og oppfølging av internasjonale regime for farlege stoff.

Utgreiinga tek for seg rettslege og forvaltingsmessige spørsmål kring retten til fiske i havområdet utanfor Finnmark. Ho kjem i ei kontekst der tradisjonell kyst- og fjordfiske, samiske bruksmønster og moderne kyst- og sjølakseindustri møtest, og der uklare rettsforhold skaper konflikter om tilgang og fordeling av ressursane. Hovudmålet er å klarleggje kven som har rett til å fiske, på kva vilkår, og korleis desse rettane kan vernast gjennom lovgiving og forvaltingsordningar som tek omsyn til både berekraftig ressursbruk og lokale samfunns behov. Rapporten legg fram eit lovframlegg for retten til fiske i havet utanfor Finnmark og skisserer tilleggstiltak for å styrkje fjord- og kystfisket. Konklusjonane peikar på behovet for tydelege rettsreglar, sikring av lokal og samisk tradisjonell bruk, omsyn til næringsutvikling og taleføre forvalting som gir forutsigbarheit, samfunnsøkonomisk nytte og berekraftig forvaltning av fiskeressursane.

NOU 2003:31 tek for seg menns vald mot kvinner i nære relasjonar og klargjer eit heilskapleg politisk og fagleg grunnlag for ei nasjonal satsing. Utgreiinga peikar på vald som eit strukturelt og ekteskapleg maktproblem som skuldast kjønnsstrukturar, men òg på samansette individuelle og sosiale faktorar (rus, kultur, klasse, identitet). Ho legg vekt på at mange former for vald ikkje fangast i politi- og rettsstatistikk, og at barn som veks opp i heimar med vald er særleg sårbare med både umiddelbare skadar og langtidsskonsekvensar. Rapporten påpeikar manglande kompetanse og motstand i offentlege institusjonar, behov for tryggare og meir tilgjengelege hjelpetilbod, og krav om behandlingstilbod også til menn som utøver vald. Utvalet argumenterer for klåre definisjonar, koordinering mellom sektorar og styrka rettslege og administrative føresetnader for å førebygge vald og tryggje offeret sitt vern. Anbefalingane omfattar både førebygging, strakstiltak, meir kunnskap og økonomiske ressursar for krisesenter, familievern, politi og behandlingstilbod. Målet er å sikre den grunnleggande retten til eit liv utan frykt for vald for kvinner og barn.

Utgreiinga tek for seg korleis offentleg sektor skal handtere digitale signaturar, dokumentkryptering og tilhøyrande infrastruktur (PKI) for å leggje til rette for sikker elektronisk samhandling mellom borgarar, næringsliv og forvaltning. Ho byggjer på mandatet om å presisere kva ein nasjonal PKI-policy må dekkje, vurdere krav til sertifikattypar og namn/identifikatorar, og klargjere kva forvaltninga sjølv bør organisere versus kva som kan overlatast til marknaden. Rapporten avgrensar seg frå behovsvurderingar og frå etterforskningsspørsmål som nøkkelregenerering/avlytting, og plasserer fokus på autentisering, integritet og ikkje-benekting som dei sentrale tryggleikstenestene. Dokumentet peikar på behovet for felles sertifikatpolicy, krav til samtrafikk mellom sertifiseringsleverandørar, reglar for kryptering og deponering/administrasjon av krypteringsnøkkelar, samt vurdering av elektroniske ID-kort og korleis desse bør organiserast og finansierast. Utgreiinga viser òg til eksisterande nasjonale og internasjonale standardar og rammeverk (til dømes FSP-1, OECD- og EU-retningslinjer) og legg vekt på at løysingar må vere praktisk gjennomførbare, interoperable og rettsleg forankra for å skapa valfridom og tryggleik ved bruk av digitale signaturar i offentleg verksemd.

Denne utgreiinga er bakgrunnsmateriale som samanfattar internasjonal rett og utanlandsk rett relevant for spørsmål om samisk rett til land og vatn. Ho forklarar korleis folkeretten på dette feltet har utvikla seg frå ein tradisjonell skilnad mellom nasjonal rett og internasjonal rett til ei større vekt på menneskerettar og urfolksspesifikke instrument, særleg ILO‑konvensjon nr. 169 og tolkninga av artikkel 27 i SP‑konvensjonen. Rapporten legg vekt på at folkerettslege reglar i stor grad må lesast gjennom traktatar og sedvanerett som Norge har tiltrådt, og peikar på at statane har positive plikter til å leggje til rette for kultur, språk og levemåte. I analysen vert også nasjonal rettspraksis og tidlegare norske utgreiingar drøfta; særleg blir det problematisert at eit fleirtal i ei tidlegare rettsgruppe la avgjerande vekt på formell tinglyst eigedomsrett og i mindre grad på samiske rettsoppfatningar og folkerettslege forpliktingar. Rapporten framhevar behovet for å klargjere kva rettar urfolk har til eigedom og bruk, å anerkjenne både materielle kulturgrunnlag og sedvanerett, og å sikre at staten tek aktive støttetiltak og konsultasjon ved forvalting og rettstildeiing.