Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis arbeidsgivaravgifta til folketrygda påverkar bedrifter, bransjar og omstilling i næringslivet, og korleis avgifta heng saman med andre skattar og støtteordningar. Ho løftar fram spørsmål om fordelingsverknader mellom arbeidsintensive og kapitalintensive verksemder, og om geografisk differensiering kan brukast for å dempe distriktsproblem og støtte ønskte lokale omstillingar. Rapporten skildrar at eksisterande system gjev ulik byrde på lønnsinntekt og næringsinntekt, og peikar på praktiske problem ved innretninga av differensiering som byggjer på arbeidstakarens bustad i staden for arbeidsstaden. Alternativ til arbeidsgivaravgift, som skatt på verdiskaping, meirverdiavgiftsendringar eller auking i formue-/eigedomsskattar, blir vurdert med omsyn til fordelings- og næringsøkonomiske konsekvensar. Utgreiinga understrekar at endringar må vurderast samla slik at den finansielle balansen mellom bedrifter og offentlege budsjettpartar vert oppretthalde, og at særskilde næringar (jordbruk) treng eiga handsaming. Det blir konkludert med at ei gradvis, gjennomtenkt omlegging — med regional differensiering basert på arbeidsstad, vurdering av sjølvstendig næringsdrivandes belastning, og alternativ skattlegging av kapitalgrunnlag — er mest hensiktsmessig, samtidig som vidare utgreiingar og konsekvensberekningar er naudsynte før større reformer.

Denne utredninga tek for seg korleis skulen kan utvikle eit miljø som elevar, lærarar og foreldre er nøgde med, og peikar på at skulemiljøet er både vidt og samansett. Han legg vekt på at både ytre forhold (bygg, uteområde og nærmiljø) og indre forhold (undervisingsorganisering, timeplan, samværsformer, ordensreglar og vurdering) påverkar trivsel, arbeidsro og tryggleik. Utvalet meiner at løysingar må byggjast lokalt, men støtta av ein føreseieleg ramme og hjelpetenester som sosialpedagogisk arbeid og pedagogisk-psykologisk teneste. Det legg fram to delar: ei generell drøfting av utfordringane og ei praktisk samling av konkrete tiltak og idear samla frå skolar. Arbeidet vektlegg breidde framfor å avgrense seg til einskildeproblem som mobbing eller disiplin, og han framhevar at samarbeid mellom elevar, lærarar, føresette og andre aktørar er naudsynt. Tidsramma for utgreiinga har vore stram, og derfor er detaljframstilling av alt pågåande arbeid i landet ikkje fullt ut inkludert. Hovudmål er å gi informasjon og inspirasjon slik at skulesamfunnet sjølv kan gå i gang med langsiktig og breitt forankra tiltak for betre lærings- og arbeidsmiljø.

NOUen granskar status, utfordringar og moglegheiter for norske museum med vekt på deira rolle som samfunnsinstitusjon, kunnskapsbank og møtestad. Rapporten ser musea i eit breitt samfunnsperspektiv: ikkje berre som samlingar og forskingsmiljø, men som dialogarenaer som skal vekka forståing, undring og kritisk refleksjon. Kartleggingar viser eit desentralisert og mangfaldig museumslandskap med over 700 einingar, dominert av mange små kulturhistoriske institusjonar. Økonomien er i hovudsak offentleg finansiert, drift er sårbar fordi rundt halvparten av årsverka er temporær arbeidskraft, og samla årsbudsjett er kring éin milliard kroner. Publikumstal er høge, men nær halvparten av befolkninga er ikkje-brukarar. Utgreiinga peikar på svake punkt innan bevaring, forsking, informasjonsstyring og organisasjonsutvikling, og legg fram fleire prioriterte reformtiltak: forslag om eigen museumslov, avtale- og registreringsordning, eit system med ansvarsmuseum, nasjonal femårs REVITA-plan for bevaring (kostnadsramme 380 mill. kr), styrka forskingssamarbeid og FoU-pottmodellar, strategisk satsing på informasjonsteknologi og standardar, samt tiltak for å styrkja formidling, spreiing av naturhistorisk tilbod og møteplassar for fleirkulturelt samfunn. Målet er å gjera musea betre rusta til å ta ansvar for samlingar, kunnskapsproduksjon og offentleg dialog.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.

Utgreiinga vurderer behovet for utfyllande forskrifter knytt til lov om tilskot til private skolar. Ho tek utgangspunkt i lovens opne paragrafar og spør om nærare reglar innan område som skoledrifta, leiing og styre, tilsetjingar, elevrettar, godkjenning og offentlege tilskot. Problemstillingane heng saman med at private skolar står i ulike forhold til offentleg skuleverk — nokre har parallellar og følgjer stort sett same reglar, andre har særpreg som krev spesifikk regulering (t.d. frilynte og norske grunnskolar i utlandet). Utvalet har innhenta høyringssyn frå lærarorganisasjonar, private skolar og eigarorganisasjonar, hatt møte med Steiner-skular og besøkt skolar regionalt og i utlandet for å kartleggje praksis og økonomi. Hovudkonklusjonen er at det finst eit behov for målretta, avgrensa og føreseielege forskrifter på utvalde område — særleg reglar om tilskottsfordeling (tilskottsreglar), godkjenning, definisjonar og tilsyn — medan mange praktiske spørsmål kan løysast ved å vise til reglar frå offentleg skuleverk der samsvar ligg føre. Forskriftene må utformast slik at dei ikkje påfører ekstra økonomiske byrder utover gjeldande kostnadsrammer.