Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg ei aukande og samfunnsøkonomisk alvorleg utfordring med betalingsmislighald på byrjinga av 1990-talet. Ho peikar på at svekte betalingsreglar undergravar økonomiske spelereglar og skaper tap for både kreditorar og samfunnet for øvrig, samtidig som enkelte skyldnargrupper og useriøse aktørar utnytar samarbeidsmanglar. Formålet er å kome med lov- og organisasjonstiltak som både strammar inn rettslege gjennomføringsmekansmar og legg til rette for raskare, meir kostnadseffektiv inndriving utan å stengje for ordningar som gjeldsordning og hjelpetiltak for tronge hushald. Utgreiinga vurderer endringar i tvangsfullbyrdelseslova, inkassolova, morarentelova, reglar kring gebyr og kostnadsdekning, kredittopplysing og straffebestemmelsar for uriktige opplysningar ved kredittopptak. Ho føreslår m.a. å gi kreditorar betre moglegheiter til å få dekt inndrivingskostnader, skjerpe informasjonsplikter og tryggleikskrav for inkassovirksomheit, vurdere felles morarente og heimel for rentesrente, samt betre system for offentleg motrekning. Samla sikter tiltaka mot å redusere risiko og kostnader knytte til inndriving, styrke tilliten i kredittmarknaden og redusere insentiva til betalingsunnlatelse, samstundes som det blir teke omsyn til forbrukarvernet og behovet for gjeldsordningar.

Utgreiinga vurderer korleis norsk sjukehussektor kan redusere ressursvekst og samtidig betre drift og arbeidsmiljø gjennom systematisk effektiviseringsarbeid. Ho tek utgangspunkt i ei skjerpa behovs- og ressursutvikling innan helse, teknologisk endring og endringar i sjukdomsbiletet som krev meir målretta bruk av personell og utstyr. Rapporten peikar på at tidlegare rasjonaliseringsinitiativ har vore fragmenterte og ofte dårleg finansierte, og at eit breiddeffektiviseringsprogram må kombinerast med nasjonale rammevilkår, fylkesvis koordinering og institusjonsnivå tiltak. Analysen framhevar tre nivå: sentralt (nasjonale finansiering- og planleggingsordningar, programbudsjettering, kost-nytte-analysar, funksjons- og ventelisteanalyser), fylke (koordinering av innleggelsesordningar, felles laboratorie- og spesialisttenester, samarbeid mellom institusjonar og primærhelsetenesta) og institusjon/avdeling (arbeidsfordeling, rutinar, sentralisering av servicefunksjonar, utstyrsbruk og legemiddelforbruk). Erfaringane frå arbeidstidsforkortingsprosjektet 1973 gir både kvantitative og kvalitative data som viser potensiale for gevinst når prosjekt organiserast med sentral støtte, fylkesvise ressursar og lokal forankring. Utvalet understrekar at resultat krev politisk innsikt, vilje til ressursinnsats og organiserte, bemanna effektivitetsfunksjonar over tid.

Utredninga vurderer korleis landsomfattande samdistribusjon av aviser som ikkje får tilfredsstillande levering gjennom den ordinære posttenesta bør organiserast, og korleis eit system med tilskot kan utformast. Ho tek utgangspunkt i tidlegare utgreiingar og ein regional prøveordning mellom avisene og Postverket. Hovudpoenget er å finne ei praktisk og økonomisk realistisk løysing i ei tid då mange lokale og regionale distribusjonsselskap allereie er etablert og veks. Utvalet drøftar to hovudmodellar: Eit eige, landsdekkjande selskap eigd av Postverket og avisorganisasjonen (NAL), og ei paraplyløysing med administrativ samordning av regionale selskap. Etter vurderingar tilrår utvalet ei løysing basert på samarbeid mellom regionale og lokale distribusjonsselskap med felles rammer og koordinering framfor å tvinge fram eit nytt, nasjonalt monopolføretak. Samstundes føreslå utvalet reviderte reglar for samdistribusjonstilskot for å sikre rettferdig finansiering og samfunnsmessig effektiv distribusjon. Forslaga tek omsyn til etablerte aktørar, økonomiske konsekvensar og administrativ gjennomførbarheit, og byggjer på ein pragmatisk vurdering av eksisterande struktur og framtidige utviklingstrekk.

Utgreiinga drøftar behovet for statleg stimulans for samdistribusjon av dagspressa for å oppnå meir rasjonell og kostnadseffektiv utnytting av distribusjonsressursar, særleg i område der Postverket ikkje aleine kan gi tilfredsstillande dekning. Problemstillinga er at mange mindre og mellomstore aviser har høge distribusjonskostnader ved individuell buddistribution eller postdistribusjon, noko som svekker økonomien i lokalpressa og fører til fragmenterte og ineffektive løysingar. Rapporten bygger på tidlegare utgreiingar og internasjonale erfaringar (m.a. svensk ordning) og legg fram konkrete reglar for eit midlertidig samdistribusjonstilskudd. Forslaget inneheld differensierte satsar per eksemplar etter opplagsintervall, kriterium for kven som er berettiga, plikter for avisene som mottek tilskot, krav om nøytralitet ved private fellesløsningar og at tilskotet blir utbetalt direkte til kvar avis. Utgreiinga vurderer òg økonomiske verknader og legg ved innsamla data om omfanget av samdistribuerte eksemplar frå medlemsavisene. Målsettinga er å auke samdistribusjon, redusere totale distribusjonskostnader, tryggje lokal avisdrift og leggje til rette for samarbeid mellom Postverket og avisene.

Utgreiinga tek føre seg korleis statleg støtte til felles distribusjon av aviser (samdistribusjonstilskottet) kan omformast for å gi meir samfunnsøkonomisk og rasjonell avisdistribusjon i Noreg. Utvalet har kartlagt eksisterande distribusjonsmodellar (inklusive Postverket og private samdistribusjonsselskap), samanlikna erfaringar frå Finland og Sverige, og gjennomført spørjeundersøkingar til aviser og samdistribusjonsselskap. Hovudproblem er ujamn kostnadsfordeling, regelverkstvikling og manglande insentiv til effektiv samordning i distrikta. Som løysing føreslår utvalet ei omlegging av fordelingsmodellen for tilskottet, nye permanente forskrifter og prøveprosjekt i utvalde regionar for å teste modellane i praksis. Forslaga krev ei auka ramme for tilskottet og byggjer på at alle delar av reformen blir gjennomførde samla; utvalet peikar også på administrative og økonomiske konsekvensar som må følgjast opp ved gjennomføring.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.