Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i at endringar i avgiftssystem og aukande transportkostnader trugar lønnsemda i perifere skogdistrikt med langt til marknadane. Skogsvirke var frå starten ikkje omfatta av den generelle regionale transportstøtta, og dette dokumentet vurderer om særskilte kompensasjonsordningar eller alternative tiltak kan bøte på ulempene for distrikt med svakt næringsgrunnlag. Arbeidet byggjer på distriktspolitiske omsyn og skal også ta høgde for næringspolitiske og samferdselspolitiske følgjer, inkludert om støtte kan brukast for å påverke framtidig lokaliseringsmønster i foredling. Vestlandet er i hovudsak handsama i ei eiga utgreiing (NOU 1973:16), men fleire tiltak frå den rapporten — som terminaltilskott, skogsvegar og transportstøtte rekna til om lag 10 kr/m³ — er tekne med som relevante. Utgreiinga kartlegg avstandskostnader, transportvolum og økonomiske omfang ved gjeldande avgiftssituasjon, og vurderer målretta ordningar for dei utbyggingsområda som har særskild lange transportavstandar til treforedlingsindustri og sagbruk. Rapporten peikar på behovet for konkrete støtteformer kombinert med infrastruktursatsingar for å oppretthalde sysselsetjing og utnytte skogressursar i perifere strok.

Utredinga handsamar korleis planleggings- og utbyggingsoppgåver i Osloområdet best kan organiserast for å møte sterk areal- og bustadsvekst. Ho peikar på utfordringar knytte til fragmentert kommunal styring, ulik kapasitet til tomteerverv, vass- og avløpshandtering, og ujamne økonomiske byrder for vekstkommunar. Flertalet tilrår å byggje eit nytt administrasjonssystem på fylkeskommunenivå, med forslag om at Oslo blir innlemma i fylkeskommunen og at Oslo og Akershus blir eitt fylke. Sentrale oppgåver som bør leggjast til denne utvida fylkeskommunen er regionplanlegging (med bindande verknad for kommunale planar), felles grunnerverv, hovudvatn- og avløpsanlegg og utbyggings- og tomteopparbeiding. Mindretal ønskjer i staden eit system basert på utbyggingsselskap og går imot bindande regionplan for kommunal planlegging. Utvalet har utarbeidd lovutkast for fylkeskommune og for planleggings-/utbyggingsselskap, og foreslår mellombelse administrative tiltak — særleg etablering av utbyggingsselskap som seinare kan innførast i fylkeskommunen. Det vert òg åtvara mot at det kan ta tid å gjennomføre fylkeskommunal løsning, og det vert peika på behov for statleg forsking om økonomiske verknader for raskt veksande kommunar og forslag til endringar i kommuneloven for å avhjelpe likviditetsproblem ved sterk vekst.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.