Søk i NOU-arkivet

NOU 2021:2 tek for seg korleis fleire kan koma i arbeid gjennom betre kombinasjon av kompetanseheving, aktivitet og trygg inntekt. Utgreiinga adresserer utfordringar med auka bruk av inntektssikrande ordningar og grupper som står lenge utanfor arbeidslivet, og peikar på at både strukturelle endringar i økonomien og individuelle barrierar krev målretta tiltak. Rapporten framhevar behovet for tidleg og aktiv innsats, betre koordinering mellom NAV, utdanningstilbod og arbeidsliv, og auka fleksibilitet i tiltaksapparatet for å møte ulike førebuingar og omsyn. Ho legg vekt på at inntektssikring må kombinerast med krav og moglegheiter for aktivitet og kompetanseutvikling, slik at trygdesystemet ikkje blir ei varig veg for passivitet. Samarbeid mellom arbeidsgivarar, arbeidstakarorganisasjonar, kommunar og statleg nivå er sett som naudsynt for å sikre arbeidsplassar og omstillingsevne. Vidare framhevast evaluerbarheit og styrking av kunnskapsgrunnlaget som føresetnader for å prioritera ressursane effektivt. Rapporten peikar på at ei blanding av økonomiske insentiv, sterke aktiveringstilbod og opplæring retta mot både etterspørsel- og tilbodsproblem er mest lovande for å løfte fleire inn i arbeid på varig grunnlag.

Denne utgreiinga ser på statusen og framtida for fagskoleutdanninga i Noreg, med fokus på kvalitet, tilknyting til arbeidslivet og samspel med høgare utdanning. Ho tek utgangspunkt i at arbeidslivet etterspør praktisk og yrkesretta kompetanse og at fagskolen i dag har ujamn kvalitet, varierende finansiering og uklare overgangs- og meritordningar mot universitet og høgskular. Samfunnsutfordringa er å gjere fagskolen til eit attraktivt, synleg og berekraftig alternativ som kan møte kompetansebehov i privat og offentleg sektor, samstundes som utdanningsløp vert meir transparente og fleksible for vaksne og vidareutdanning. Utredninga konkluderer med at det trengst nasjonale rammer for kvalitet og finansiering, betre data og statistikk, tydlegare kompetansebegrep og meir samordna regelverk for opptak og moglegheit for meritoverføringar. Forslaga i rapporten skal styrkje kvalitetssikring, auke offentleg ansvar og stimulere til tettare samarbeid med arbeidslivet, slik at fleire vel fagskole som reiskap for rask omstilling og auka fagleg spesialisering.

Utgreiinga vurderer tekniske løysingar og lokaliseringsalternativ for mellomlagring av brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall i eit 50–100 års perspektiv. Ho tek føre seg organisatoriske og økonomiske rammer, tekniske krav til avfallspakkar, arealbehov og nødvendig infrastruktur ved eksisterande anlegg (Kjeller, Halden) og ved aktuelle nye løysingar (Gimsrød eller fjellanlegg). Hovudkonklusjonen er at det ikkje finst eit eintydig tidspress for å byggje eit nytt stabilt mellomlager, grunna stor usikkerheit om mengder, framtidige forskriftskrav (bl.a. overføring til forurensningslova) og moglegheita for opparbeiding/gjenvinning i utlandet. Utvalet peikar på verdien av ein trinnvis beslutningsprosess: gjere forstudier, kartleggje geologi ved boreprøver, systematisere dokumentasjon om brenselet, starte arbeid med anslag for mengder og avfallstypar, og avklare finansieringsprinsipp (forureinar betalar). Flertalet tilrår opparbeiding i utlandet (Frankrike vurdert best) for delar av brenselet, kombinert med mellomlagring av returavfall inntil endeleg deponi finst. For lagringsbestandig brensel tilrår utvalet nytt mellomlager basert på transportable lagringsbeholdarar med god kapasitet og fleksibilitet. Samstundes er det framheva ein dissens om rangering av alternativ og eit argument for å utsetje endelig val for å utnytte opsjonsverdi ved ny informasjon og mogleg gjenbruk av eksisterande anlegg.

NOU 2010: 5 vurderer eit samla system for hjelpemiddel med mål om auka deltaking, likeverd og inkludering for brukarar med funksjonsnedsetting. Utgreiinga peikar på at målgruppa har auka og samansette behov i eit velferdssamfunn som krev samordna tenester for å sikre meistring og livskvalitet. Rapporten skisserer samfunnsutfordringar knytte til fragmentert ansvar, varierende fagkompetanse, ujamn kvalitet i saksbehandling og tilgjenge, samt manglande langsiktige og koordinerte løysingar. Dette svekkjer brukarens moglegheit for å få rett hjelp til rett tid og fører til ineffektive ressursbruk. Utvalet legg vekt på brukarens heilskaplege behov, langsiktig rehabilitering og behov for nasjonal styring kombinert med lokal tilpassing. Sentrale konklusjonar er at systemet treng klarare ansvarslinjer, sterkare fag- og kompetanseoppbygging, bedre koordinering mellom helse-, kommunal- og NAV-tenester, og meir målretta finansiering og tiltak for å fremje innovasjon og varig deltaking. Forslaga tek sikte på å redusere ventetid, jamne ut tilbodskvalitet og sikre betre ressursutnytting gjennom strukturendringar, standardisering og nasjonalt fagmiljø for hjelpemiddelområdet.

Utvalet gjennomgår den historiske og finansielle tilstanden i pensjonstrygden for fiskarar og vurderer framtidig utforming. Bakgrunnen er ei ordning oppretta for å gi tidleg alderspensjon til yrkesaktive fiskarar med høg fysisk belastning. Sentrale utfordringar er svekka fondskapital, usikre inntekter frå omsetningsavgift, låge krav til manntallsførte fiskarar som skapar rettstileigning utan tilsvarande bidrag, og integrasjonen mellom fiskerpensjon og folketrygdens ytingar. Rapporten peiker på at mange registrerte fiskarar på blad B har låg eller ingen fiskeriinntekt, medan pensjonistar med full opptening kan ha samla inntekt nær tidlegare nivå. Projeksjonane viser at fondet kan minke vidare dersom realavkastninga eller inntektene frå omsetningsavgifta blir lågare enn forventa, og at det potensielt krevst årlege tilføringar for å unngå ytterlegare svekking. Utvalet legg vekt på å skjerpe krava til registrering i fiskermanntalet, betre samsvar mellom rettar og finansieringsbidrag, og å klargjere samspel med andre trygdeordningar for å sikre økonomisk berekraft og målretta støtte til reelle yrkesfiskarar.

Dette utgreiingsarbeidet kartleggjer handtering og sluttlagring av brukt, høgaktivt reaktorbrensel frå norske reaktorar. Problemstillinga er å finne ei trygg, langsiktig og etisk forsvarleg løysing som både sikrar teknisk robustheit over titusenvis av år og unngår å leggje urimelege byrder på framtidige generasjonar. Mengda norsk brukt brensel er relativt liten (om lag 16 tonn reaktorbrensel, med lågt volum per tonn), og dagens lagringsanlegg ved Kjeller og Halden tilfredsstiller krav i om lag 10–15 år framover. Rapporten legg vekt på at kjøleperiode/mellomlagring i 40–50 år er nødvendig før eit endelig deponi kan lukkast. Hovudrådet er å bygge eit nytt, sentralt mellomlager no, samstundes som ein utset val av sluttdeponi for å dra fordel av teknologisk utvikling og internasjonalt samarbeid. Geologisk sluttdeponering i djup fjellgranitt er vurdert som hovudalternativet, men andre løysingar (til dømes djupe borehol) skal utforskast. Rapporten legg stor vekt på openheit, lokal forankring, forsking og internasjonalt samarbeid, organisatorisk klar ansvarsfordeling, økonomisk planlegging og vurdering av oppretting av fond for framtidige kostnader.