Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å oppdatere norsk lovverk for å gjennomføre forventande EØS-reglar som svarar til direktiv (EU) 2024/790 og forordning (EU) 2024/791 — endringar i MiFID II/MiFIR. Hovudomsyna er å styrkje investorvernet, auke tilgangen til marknadsdata som er naudsynt for å investere i aksjar og obligasjonar, og å gjere marknadsinfrastrukturen meir robust. Målet er å auke likviditeten i kapitalmarknaden slik at selskapa får betre tilgang til finansiering. Utgreiinga peikar på at endringane både krev presise definisjonar i verdipapirhandellova og tilpassingar av gjennomføringsreglar for å få effekt i norsk rett. Det vert understreka at tiltak må balansere transparens og marknadsstabilitet, og at tekniske løysingar for data-tilgang og rapportering er sentrale for realisering av målsettingane. Rapporten gir ei heilskapleg framstilling av føremål, konsekvensar og forslag til lovendringar som ventast å vere i tråd med dei nye EU-reglane, utan dissensar blant medlemmene.

Denne utgreiinga vurderer ei brei revisjon av reglar og ansvarsfordeling i verdipapirmarknaden for å gjennomføre revidert EU-regelverk og styrke offentleg tilsyn. Bakgrunnen er behovet for klarare skilje mellom private marknadsoperatørar og offentlege myndigheiter, å unngå interessekonfliktar, og å sikre einsarta handheving og klageordningar. Utvalet føreslår å overføre sentrale oppgåver frå marknadsoperatør (som Oslo Børs) til Finanstilsynet – mellom anna rollen som tilbodstyresmakt – og å tilbakekalla delegasjonar knytt til løpande informasjonsplikter og utsetting av offentleggjering. Vidare blir det foreslått at forvaltningslova ikkje lenger skal gjelde for marknadsoperatørens interne avgjerder, og at marknadsoperatøren mistar heimel til å ileggja overtredelsesgebyr eller dagmulkter. Børsklagenemnda foreslåast avvikla, og det vert oppretta ein klagenemnd under Finanstilsynet for vedtak i verdipapirmarknaden. Forslaga skal gi klarare rollar, auka rettstryggleik for marknadsaktørar og ein einaste offentleg klageinstans, men dei skapar òg spørsmål om finansiering av nye organ og ordningar; dette punktet fører til to dissenser i utvalet. Elles er forslaga samansette for å skapa ein meir konsistent og offentleg forankra regulering og handheving av verdipapirregelverket.

Utgreiinga vurderer kor stor del av Statens pensjonsfond utland (SPU) som bør vere plassert i aksjar. Ho set fondet inn i ei samfunns- og finanspolitisk ramme: SPU er ei omdanna petroleumsformue som skal sikre inntekter for framtidige generasjonar og samtidig fungere som buffer for norske offentlege finanser. Samstundes har lange, nær risikofrie realrenter fallt og forventa realavkastning av fondet er rekna vesentleg lågare enn tidlegare, med eit grunnanslag på om lag 2,3 % per år dei neste 30 åra ved dagens aksjeandel. Utvalet vurderer avveginga mellom høgare forventa avkastning ved meir aksjar og auka svingingar og risiko for permanent tap i realverdi. Flertalet tilrår å heve strategisk aksjeandel frå 60 % til 70 %, fordi det gir høgare venta bidrag til statsbudsjettet, medan eit mindretal tilrår 50 % av omsyn til stabilitet i uttak. Modellar i utgreiinga viser at auka aksjeandel gir større forventa inntekter, men òg større risiko for år med nødvendige innstrammingstiltak i finanspolitikken. Utvalet legg vekt på at handlingsregelen må praktiserast fleksibelt, at ein bør byggje inn tryggingsmarginar ved berekningar av forventa avkastning og at fondet si opne, passive strategi har lågare operasjonell risiko og bred internasjonal legitimitet.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis endringar i EUs rapporteringsdirektiv bør gjennomførast i norsk verdipapirregelverk. Bakgrunnen er ei omfattande revisjon av regelverket for verdipapirhandel i EU, der nye direktiv og forordningar legg opp til strengare krav til innrapportering, transparens og marknadsovervakning. Samfunnsutfordringa er å sikre like vilkår og informasjonstryggleik i ein stadig meir integrert EØS-finansmarknad, samtidig som nasjonale reglar om straff, administrative sanksjonar, og forbrukarvern må vurderast i lys av harmoniseringa. Utvalet konkluderer med at norske reglar bør endrast for å samsvarast med rapporteringsdirektivet, mellom anna for å styrkje periodisk rapportering og klarleggje plikter ved flagging. Forslaga er i hovudsak einstemmelege, men det er dissens kring utforming av fristar knytt til flaggeplikta. Utgreiinga peikar også på behov for å gjennomgå børs- og verdipapirhandellovens bestemmelser om sanksjonar og tilråder vurderingar av tilleggstiltak for forbrukarbeskyttelse og reglar ved oppkjøp av børsnoterte selskap. Samla vurderer utvalet at endringane vil auke marknadstransparens og rettstryggleik, men krev klare reglar for å handtere overgangen og presise regelformuleringar der det er nasjonalt skjønn.

Utgreiinga tek for seg maktforhold og rettstryggleik i daglegvarekjeda, med særskild fokus på forholdet mellom store detaljistar og leverandørar, og konsekvensane dette har for forbrukarar og næringsliv. Ho peikar på at konsentrasjon i marknaden har gitt enkelte kjeder sterk forhandlingsmakt som kan føre til urimelege avtalevilkår, uforutsette pris- og leveringsendringar og svakare innovasjonsinsentiv hjå leverandørane. Dette kan indirekte verke inn på forbrukarpris og produktmangfald. Utgreiinga vurderer behovet for nasjonal regulering av «god handelsskikk», rapportering og handsaming av konfliktsaker, samt tiltak for å betre gjennomsikt og rettstryggleik i kjeda. Ho konkluderer med at marknadsløysingar åleine ikkje sikrar jamvekt mellom partane, og skisserer eit sett med rettslege og administrative tiltak for å fremje rettferdige avtaleforhold, betre informasjonsflyt og eit meir robust klagesystem, samtidig som ho legg vekt på å unngå overregulering som kan hemme effektivitet og konkurranse.

Utredinga tek for seg korleis særavgifter på alkohol, tobakk og andre grensehandelsutsatte varer påverkar forbruk, grensehandel og statlege inntekter. Ho adresserer ei todelt utfordring: helse- og samfunnsomsyn som legitimerer særavgifter, samtidig som aukande grensehandel, valutaendringar og ulikt prisnivå i nabolanda svekkjer avgiftsgrunnlaget og kompliserer provenyberekningar. Utvalet meiner særavgifter på alkohol og tobakk har god teoretisk og helsemessig forankring, men peikar på at dagens berekningspraksis er mangelfull fordi ho ikkje fangar opp handel over grensene, illegal omsetning og endra omsetningsmønster ved prisendringar. Som respons har utvalet utvikla ein første modell som skildrar samspel mellom innanlands- og utanlandsk kjøp og illegal omsetning og som tek omsyn til at meirverdiavgift og andre avgifter endrar seg ved endra handelsmønster. Modellresultata er førebelse: for øl og tobakk gir høgare avgift auka proveny, medan resultat for brennevin og vin er meir usikre, men peiker på at det finst ein maksimumsgrense for proveny. Utvalet tilrår betre datagrunnlag, vidareutvikling av modellen i samarbeid mellom Finansdepartementet og SSB, og tiltak for å styrkje kunnskapen om omfanget og mønsteret i grensehandel.