Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga handsamar korleis ein mest mogleg rettferdig og samanliknbar inntektsmåling i jordbruket kan utformast for å kunne samanliknast med lønnsinntekter i andre næringar. Bakgrunnen er behovet for eit robust målegrunnlag når ein vurderer økonomisk berekraft, politiske støtteordningar og rekruttering til næringa. Utfordringane omfattar mellom anna korleis ein skal verdsetje eigeninnsats og utreknad av arbeidsinnsats, kapitalbruk og risiko, samt korleis ein tek omsyn til ulike driftsformer og ulike storleikar på bruk. Utvalet peikar på at dagens statistikk og rekneskap gir eit godt grunnlag, men at det er behov for tydelegare standardar for verdivurdering av arbeidsinnsats, leigeverdi av jord, avskrivingar og eigarkapitalrente for å få reelle og samanliknbare tal. Vidare er det behov for betre transparens og metodebeskrivingar, samt for å klargjere kva som skal inngå i inntektsbegrepet (brutto vs. netto, inkl. støtte) ved samanlikning med lønnstakarar. Utgreiinga fremjar konkrete metodiske løysingar og forbetringar i statistikkgrunnlaget for å sikre meir robuste og policyrelevante inntektsmål for jordbruket framover.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga tek sikte på å leggje fram forslag til korleis EU sin marknadsmisbruksforordning (MAR) og andre reviderte verdipapirreglar skal gjennomførast i norsk rett gjennom endringar i verdipapirhandellova. Bakgrunnen er harmonisering innan EØS og behovet for å oppdatere sanksjons- og straffereglar slik at handhevinga blir samsvarande med nye EU-reglar. Samfunnsutfordringa er å sikre marknadsintegritet, like konkurransevilkår og vern av investorane samtidig som handhevinga er effektiv, rettssikker og proporsjonal. Utvalet har gjennomgått administrative sanksjonar og straffebestemmelsar med sikte på å avklare kva som bør liggje til tilsynsmynde, kva som krev strafferettsleg regulering, og korleis ansvar og reaksjonsformer bør differensierast. Konklusjonen er ei samla og eintydig tilråding om å endre verdipapirhandellova for å gjennomføre MAR og om å revidere sanksjonsregimet for å auke føreseielegheit, effektivitet og samsvar med internasjonale krav. Forslaga er samstemte og omfattar både materielle endringar, presisering av heimlar for administrative sanksjonar og vurderingar av eventuelle nasjonale tiltak for forbrukar- og investorvern.

Utgreiinga vurderer tekniske løysingar og lokaliseringsalternativ for mellomlagring av brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall i eit 50–100 års perspektiv. Ho tek føre seg organisatoriske og økonomiske rammer, tekniske krav til avfallspakkar, arealbehov og nødvendig infrastruktur ved eksisterande anlegg (Kjeller, Halden) og ved aktuelle nye løysingar (Gimsrød eller fjellanlegg). Hovudkonklusjonen er at det ikkje finst eit eintydig tidspress for å byggje eit nytt stabilt mellomlager, grunna stor usikkerheit om mengder, framtidige forskriftskrav (bl.a. overføring til forurensningslova) og moglegheita for opparbeiding/gjenvinning i utlandet. Utvalet peikar på verdien av ein trinnvis beslutningsprosess: gjere forstudier, kartleggje geologi ved boreprøver, systematisere dokumentasjon om brenselet, starte arbeid med anslag for mengder og avfallstypar, og avklare finansieringsprinsipp (forureinar betalar). Flertalet tilrår opparbeiding i utlandet (Frankrike vurdert best) for delar av brenselet, kombinert med mellomlagring av returavfall inntil endeleg deponi finst. For lagringsbestandig brensel tilrår utvalet nytt mellomlager basert på transportable lagringsbeholdarar med god kapasitet og fleksibilitet. Samstundes er det framheva ein dissens om rangering av alternativ og eit argument for å utsetje endelig val for å utnytte opsjonsverdi ved ny informasjon og mogleg gjenbruk av eksisterande anlegg.

Utgreiinga vurderer korleis nemnder og klageordningar handterer tvistar mellom forbrukarar og næringsdrivande. Bakgrunnen er at mange forbrukartvistar ikkje blir løyste i marknaden, og at nemndsordningane varierer i tilgang, fagleg kvalitet og rettsverknad. Samfunnsutfordringa er at fragmenterte løysingar gjev ulik praksis, dårleg oversikt og avgrensa moglegheit for tvangsfullbyrding, noko som svekkjer tilliten til alternativ tvisteløysing. Hovudkonklusjonen er at systemet bør standardiserast og styrkjast utan å ta bort lågterskeltilgangen. Utvalet tilrår ei felles ramme for prosedyre og rapportering, betre statistikk og eit nasjonalt register, krav til fagleg kompetanse og uavhengigheit, samt digitale løysingar som forkortar saksbehandlingstida. Vidare bør nemndene få moglegheit til å fatte bindande avgjerder innan ei avgrensa økonomisk grense, kombinert med enklare tvangsfullbyrding. Finansiering bør vere gjennom ordna bransjemodellar som fjernar interessekonfliktar og sikrar at ordningane er gratis eller lågkost for forbrukaren. Auka openheit om avgjerder og resultat skal styrkje rettleiing og lik handsaming. Målet er raskare, meir einsarta og meir effektive løysingar for forbrukarar og næringsliv.

Denne publikasjonen er eit samla bakgrunnsmateriale for vurdering av samiske rettar og bruk av land og vatn i område frå Hedmark til Troms. Arbeidet handlar om å dokumentere historisk og faktisk bruk, kartleggje sedvaner og rettsoppfatningar, og avdekke skilnader mellom formell rett og dagleg praktisk bruk. Rapporten byggjer på utgreiingar og forskingsprosjekt i perioden 2003–2007, og vidareførte målet om å gje eit kunnskapsgrunnlag som kan liggje til grunn for rettslege reformer. Hovudutfordringa som framstår er at rettsreglar, rettspraksis og forvaltningsordningar i mange tilfelle ikkje fangar opp historisk og levande samisk naturbruk sør for Finnmark, noko som skapar usikkerheit om rettar til beite, jakt, fiske, ferdsel og ressursforvaltning. Rapporten peikar òg på manglande dokumentasjon og regionale variasjonar i bruksmønster og rettsoppfatningar. Sluttrapporten nyttast som grunnlag for forslag til ei ny, meir dekkande samerett med betre harmonisering mellom faktisk bruk og rettsreglar, auka kartlegging, og forslag til konkrete rettsreformer og forvaltningsløysingar for å avklare og styrkje urfolks rettar i dei aktuelle områda.