Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en frå 2026, utarbeidd av ei ekspertgruppe oppnemnd av Justis- og beredskapsdepartementet, tek føre seg utfordringar knytte til samarbeid og informasjonsdeling i arbeidet med å førebyggje kriminalitet. Ekspertgruppa har hatt som mandat å utgreie behovet for tiltak for å betre tverretatleg samarbeid og informasjonsdeling for å førebyggje kriminalitet begått av barn og unge, vald og overgrep i nære relasjonar, samt valdeleg ekstremisme. Sjølv om det gjerast mykje godt kriminalitetsførebyggjande arbeid i Noreg, har utgreiinga avdekt fleire sentrale problem. Dei mest vektige er rettslege, strukturelle og organisatoriske hindringar som gjer at informasjonsdelinga ikkje fungerer optimalt. Spesielt er det utheva at gjeldande rettsgrunnlag for deling av personopplysningar og tausheitsbelagde opplysningar er utilstrekkelege og uklare. Bruk av samtykke som behandlingsgrunnlag vert stempla som risikabelt og potensielt ulovleg i høve personvernforordninga for føremålet kriminalitetsførebygging mellom forvaltingsorgan. Berre politiet har i dag eigna heimlar for dette. Som svar på desse utfordringane, føreslår ekspertgruppas fleirtal ei ny lov. Føremålet er å etablere eit klårt og supplerande rettsgrunnlag for informasjonsdeling, samt å fungere som eit unntak frå tausheitsplikta. Lova skal ikkje berre styrkje det førebyggjande arbeidet, men òg auke føreseielegheita for innbyggjarane og inkludere ein rett til reell medverknad i spørsmål om deling av opplysningar, for å tryggje personvernet og effektiviteten av tiltaka.

Denne utgreiinga tek for seg førebygging av ekstremisme med eit breitt kunnskapsgrunnlag. Han byggjer på gjennomgang av enkelt-saker, forsking, offentlege dokument og innhenta erfaringar frå berørte grupper, offentlege aktørar og internasjonale døme. Rapporten peikar på at terrorangrep i Noreg (bl.a. 22. juli 2011 med 77 drepne, og andre angrep i 2019 og 2022) viser kor vidtrekkjande konsekvensar ekstremisme har for enkeltpersonar og for tillit og demokratisk felleskap. Ekstremisme blir i utgreiinga handsama både i ein snever meining (bruk/aksept av vald for politiske, ideologiske eller religiøse mål) og i ei breiare meining (haldningar og handlingar som avviser demokrati og menneskerettar). Kommisjonen analyserer 20 alvorlege straffesaker, fekk tilgang til informasjon frå politi og andre tenesteinstansar gjennom særskilt heimel, og understrekar at mange som radikaliserast har svekt sosial og økonomisk forankring, dårleg omsorgserfaring og skule- eller arbeidsproblem. Digitale plattformer og teknologisk utvikling, inklusiv moglegheiter i kunstig intelligens, gir både utfordringar og verktøy i førebygging. Rapporten konkluderer med at ekstremisme krev vedvarande, samordna og rettsstatleg forankra førebyggjande innsats, betre kunnskapsgrunnlag, klare roller og kompetanseløft i tenesteapparatet.

NOU 2002:19 skildrar avfallsforebygging som ei brei samfunnsutfordring, ikkje berre eit spørsmål om avfallshandtering på slutten av kjeda. Utgreiinga tek utgangspunkt i at materialforbruket og dei samla materialstrøymane aukar, og at miljøbelastninga skjer over heile produktlivsløpet. Visjonen er å endre verdiar, forbruksmønster og system slik at livskvalitet kan aukast utan auka materialforbruk. Rapporten kombinerer analyse av tilstand — produksjon, forbruk og avfallsmengder — med ei vurdering av eksisterande verkemiddel og nye tiltak. Ho slår fast at kommunal innsats, produksjonsretta tiltak (miljøvennleg produktdesign, produsentansvar), økonomiske styringsmiddel (sluttbehandlingsavgift, materialavgifter) og endra prisstruktur gjennom skattereform må virke saman. Ein understrekar også rolla til offentlege innkjøp, haldningsarbeid og forsking for å skape etterspurnad etter ressurseffektive løysingar. Utgreiinga peiker på behovet for juridisk og institusjonell justering — mellom anna betre koordinering med forureiningslova og produktkontroll — for å gjere avfallsforebygging til ein integrert del av produksjon og forbruk. Målet er ei samfunnsomlegging mot sirkulærtenking, funksjonsøkonomi og mindre materialintensiv velferd.

NOU 1988:34 tar for seg korleis Noreg kan sikre langsiktige, berekraftige utbyggingsmønster innanfor ramma av eksisterande politikk. Utgreiinga peikar på eit dobbeltsidig mål: å hindre nedbygging av dyrka og høgproduktive areal og samtidig leggje til rette for gode areal til bustad, næring og tenester med omsyn til miljø, samfunnsøkonomi og nærleik til arbeidsplassar og kommunikasjonar. Rapporten meiner at hovudløysinga ligg i betre kommuneplanlegging kombinert med styrka regional samordning. Den framhevar mangel på planfaglege verktøy, dårlege datagrunnlag og svak regional organisering som hovudårsakene til uføreseielege og spreidde utbyggingsmønster. Utvalet gjennomgår eksisterande samarbeidsmodellar, planformer og økonomiske ordningar — frå interkommunale plankontor til avgifter på omdisponering av jord og regionale utjevningsordningar — og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar for private, kommunar, fylkeskommunar og staten. Rapporten tilrår konkrete organisatoriske grep, forbetra planprosessar, betre dataverktøy og nye økonomiske instrument for å styre utbygginga meir målretta, og peikar på behov for lovendringar og vidare utgreiing innan regionale styringsmodellar og økonomiske verkemiddel.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit heilskapleg regelverk for anlegg, bygging og drift av rørledningar for transport av olje og gass over land. Bakgrunnen er auka ilandføring frå felt til havs og ønskje om trygg og samfunnsmessig forsvarleg vidaretransport til industrielle mottakarar og eksportmarknader. Rapporten peikar på at slike rørleidningsprosjekt har stor nasjonal og økonomisk betydning og krev avveging mellom samfunnsøkonomiske fordelar, miljøomsyn, arealbruk og rettstryggleik for grunneigarar. Utvalet føreslår eit rammeverk basert på konsesjonsliknande tillatelsar, krav om konsekvensutgreiing, offentleg handsaming og medverknad, samt klåre reglar for ekspropriasjon og erverv av rettar. Det legg vekt på tryggleik, førebygging av forureining, landskapsrestaurering etter anlegg og regulering av økonomiske forhold som transporttariffar. Myndigheitene skal ha vide fullmakter til å bestemme kva som kan transporterast, å setje vilkår, og å krevje samtykke ved overdragingar eller pantsetjing. Tillatingane er som hovudregel tidsavgrensa med høve til forlenging, men éin dissens gjev uttrykk for at varig tillatelse òg kan vere aktuell. Forslaget søker å unngå overlapping med petroleumslova til sjøs og å leggje til rette for ein føreseieleg, trygg og samfunnsnyttig rørleidningssektor.

Denne utgreiinga analyserer korleis ulike utviklingsbanar i norsk økonomi og samfunn kan påverke bygg- og anleggsnæringane (BA-næringane) fram mot år 2000. Utvalet har ikkje gitt prognosar, men vurderer konsekvensar av alternative økonomiske utviklingsløp (basis, høg og låg) og korleis offentlege rammar, regionale skilnader, teknologisk utvikling, arbeidsmarknad og ressursgrunnlag formar næra si framtid. Rapporten peikar på at BA-næringane er særprega ved sterk kopling til investeringar, høg grad av lokal forankring, arbeidsintensitet og kompleks produksjonsprosess med mange aktørar. Offentlege aktørar har omfattande påverkningsmogelegheiter — gjennom økonomisk politikk, plan- og bygningslovgiving, offentlege oppdragsgjevarrolle og regional politikk — og bør utforme målretta tiltak for å styre kapasitet, kvalitet, produktivitet og rekruttering. Sentrale utfordringar er usikkerheit knytt til investeringsvolum, behov for produktivitetsauke og teknologisk fornying, sikring av tilgang på kvalifisert arbeidskraft, samt betre koordinering mellom byggherrar, offentlege myndigheiter og næringa. Utvalet avsluttar med skisser til ei BA-politikk retta mot mål, verkemiddel og ansvarsdeling for stat, fylke, kommune, byggherrar og næringsaktørar for å møte omsyn til effektivitet, kvalitet og samfunnsøkonomisk berekraft.