Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg ei heilskapleg revisjon av regelverket for bustadbyggjelag og burettslag for å modernisere reglar, klargjere rettsforhold og tryggje bebuarane. Ho byggjer på vurderingar av rolla bustadsamvirket har hatt i å fremje sosial og rimeleg bustadforsyning, erfaringar frå tap og risiko i kooperasjonen på slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet, og endringar i bustadmarknaden og anna relevant lovgjeving. Utvalet tilrår to nye lover — ei om bustadbyggjelag og ei om burettslag — men finn ikkje grunnlag for å samla all bustadlovgjeving i ein enkelt bustadlov. Forslaga skal gje meir fleksibilitet ved prisfastsetjing (inkl. moglegheit for sal til fast pris utan krav om sjølvkost), klårare reglar om disposisjonsrett, forkjøpsrettar og reglar for utleige, samt nye grenser for uoppsiglege forretningsføraravtalar. Samstundes vert tryggleikskrav og tiltak for risiko- og tapsfordeling løfta. Utvalet peikar på behovet for tilpassing til ny aksjelovgjeving, vurdering av register for burettslagsandelar, og tiltak for betre bumiljøtilpassing og plan- og byggjeprosessar. Det ligg nokre dissensar knytte til utdeling til andelseigarar, gebyrrammer ved utleige/omsetning og reglar om rett til å leige ut bustader.

Denne utgreiinga vurderer korleis klimaendringar og klimatiltak kan påverke norsk økonomi gjennom fysiske skadar og gjennom omstillinga bort frå fossile haldningar. Bakgrunnen er at både fysisk risiko (ekstreme vêrsituasjonar, havnivåstiging, endra nedbørsmønster) og overgangsrisiko (politikk, teknologi- og marknadsendringar ved lågkarbonomstilling) kan føre til tap i realøkonomi, finansiell ustabilitet og endra statlege inntekter. Rapporten skildrar at mange norske verksemder, finansinstitusjonar og offentlege balansar har vesentleg eksponering mot sektorar med høg klimagassintensitet, og at ein rask eller uventa omstilling kan utløyse kraftige omprisingar av aktiva. Samstundes er det risiko for aukande fysiske kostnader som skadar infrastruktur og fast eigedom. Utgreiinga konkluderer med at eit breitt sett av verkemiddel trengst: betre informasjonsgrunnlag og krav om klimarapportering, integrering av klimarisiko i finansiell tilsyns- og stresstesting, pris- og avgiftsverkemiddel som fremjar effektiv omstilling, styrking av offentlege beredskaps- og tilpassingsmidlar, og at forvalting av statlege aktiva må ta omsyn til klimarisiko for å redusere langsiktig verdifall. Tiltaka skal både redusere sårbarheit og leggje til rette for ein effektiv, gradvis omstilling som dempar opptreden av stor finansiell uro.

NOUen granskar status, utfordringar og moglegheiter for norske museum med vekt på deira rolle som samfunnsinstitusjon, kunnskapsbank og møtestad. Rapporten ser musea i eit breitt samfunnsperspektiv: ikkje berre som samlingar og forskingsmiljø, men som dialogarenaer som skal vekka forståing, undring og kritisk refleksjon. Kartleggingar viser eit desentralisert og mangfaldig museumslandskap med over 700 einingar, dominert av mange små kulturhistoriske institusjonar. Økonomien er i hovudsak offentleg finansiert, drift er sårbar fordi rundt halvparten av årsverka er temporær arbeidskraft, og samla årsbudsjett er kring éin milliard kroner. Publikumstal er høge, men nær halvparten av befolkninga er ikkje-brukarar. Utgreiinga peikar på svake punkt innan bevaring, forsking, informasjonsstyring og organisasjonsutvikling, og legg fram fleire prioriterte reformtiltak: forslag om eigen museumslov, avtale- og registreringsordning, eit system med ansvarsmuseum, nasjonal femårs REVITA-plan for bevaring (kostnadsramme 380 mill. kr), styrka forskingssamarbeid og FoU-pottmodellar, strategisk satsing på informasjonsteknologi og standardar, samt tiltak for å styrkja formidling, spreiing av naturhistorisk tilbod og møteplassar for fleirkulturelt samfunn. Målet er å gjera musea betre rusta til å ta ansvar for samlingar, kunnskapsproduksjon og offentleg dialog.

Utgreiinga tek for seg behovet for ei ny og samla rettslege ramme for bruk og forvaltning av statsallmenningane. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og uklårt, noko som skaper konfliktar om ressursar (sau/småfe, tamrein, jakt, fiske, reindrift, utmarksturisme og næringsutvikling), svekkar berekraft og gjev dårlegare moglegheiter for langsiktig arealforvaltning. Samfunnsutfordringa er å kombinere lokalt brukaransvar, interessekonfliktar mellom ulike næringar og verneinteresser, og samtidig styrke rettstryggleik, miljøomsyn og samisk rettsutvikling. Utvalet konkluderer med at det trengst ein ny fjellov som avklarar eigarskap og bruksrettar, fastset prinsipp for berekraftig forvaltning, styrkar lokaldemokratisk og brukardeltaking, forbetrar konfliktløysing og etablerer tydelege styrings- og finansieringsordningar. Lova bør òg sikre at miljøhensyn, biologisk mangfald og landskap blir vektlagde ved alle avgjersler, at reindrifta og samiske rettar vert særskilt ivaretekne, og at etablering av infrastruktur og næringsutvikling krev klarare tillatelsesprosessar og konsekvensvurderingar. Samla peiker utgreiinga på ei balansert løysing med både klarare rettsreglar og meir strukturerte forvaltingsinstitusjonar for å førebygge konfliktar og trygge langsiktig, berekraftig bruk av fjellareala.

Utgreiinga presenterer eit vidare planleggingsopplegg for Setesdal Vesthei med mål om å få på plass ein overordna arealplan før store tekniske inngrep og vegopningar endrar terrenget og bruksrommet i fjellområda. Bakgrunnen er eit samla kunnskapsgrunnlag om topografi, geologi, botanikk, dyreliv, landbruksinteresser, friluftsliv og kulturminne, samt meir detaljerte vurderingar av konkrete tiltak som veglinje, vassdragsreguleringar og militære områder. Hovudutfordringa er å balansere vern og utnytting: nye kraft- og vegutbyggingar ope-ner areal for vidare utbygging og krev vurderingar av korleis anlegg, vegar og bustad-/administrasjonsfunksjonar bør lokaliserast for å unngå uønskt spreiing av inngrep. Samstundes er det juridiske spørsmål knytt til bygggrenser mot fjellet og korleis desse skal avgrensast der skoggrensa ikkje gir eit eintydig resultat. Utgreiinga framhevar behovet for praktisk planbistand til kommunane, klarlegging av randsona som grunnlag for byggegrenser, og bruk av eksisterande fagmateriale (t.d. frå andre fjellutval) for å effektivisere arbeidet. Det leggast vekt på nært samarbeid med kommunar, grunneigarar og regionale faginstansar gjennom møteverksemd og synfaringar for å sikre forankring i lokale omsyn.

Denne delutgreiinga ser på korleis skolen og lokalsamfunnet påverkar kvarandre og kva konsekvensar samfunnsutviklinga har for innhald og organisering av undervisninga. Utgreiinga kartlegg trekk ved lokalsamfunnet — arbeidsliv, økonomisk vekst, flytting, familieforhold, kriminalitet, massemedia og organisasjonsliv — og vurderer framtidsperspektiv som kan påverke opplæringa. Ho peikar på eit aukande behov for formell utdanning og for at skolen skal vere både kunnskapsarena og demokratisk møtestad. Rapporten konstaterer at lokalsamfunnet er ein viktig læringsressurs som kan gi fagleg relevans og praktiske erfaringar, men at ressursane er ujamne mellom område og grupper. Vidare synleggjer ho utfordringar knytte til lærartettleik, organisering av skuledagen, morsmålsundervisning og ulikskap i føresetnader for læring. Utgreiinga rår til sterkare kopling mellom skolen og lokale arbeids- og organisasjonsmiljø, betre bruk av lokale læremiddel og større vekt på demokrati- og samfunnsorientert undervisning. Ho legg også vekt på organisatoriske og leiingsmessige endringar for å gi lærarane betre arbeidsvilkår og for å sikre at skolen i praksis realiserer måla i læreplanverket.