Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer korleis breiare økonomiske og politiske endringar internasjonalt kan påverke Statens pensjonsfond utland (SPU) framover, og kva det inneber for styring og forvaltning. Ho legg vekt på at verda er i ei brytningstid prega av aukande geopolitisk rivalisering, fragmentering i handel og kapitalrørsler, rask teknologisk omstilling og eit akselererande klima- og energiskifte. Samstundes møter fondet lågare forventa reelle avkastningar og nye marknadsrisikoar som følgje av høgare inflasjon, renteendringar og meir utstrekt regulatorisk ulikskap. Utvalet konkluderer med at desse trendene krev styrka risikostyring, meir robust scenarioanalyse, betre samkøyring med nasjonal finanspolitikk og ei vidareutvikling av retningslinene for ei ansvarleg, langsiktig eigarskapsutøving. Anbefalingane sikter mot å ta vare på kjøpekraft og legitimitet, samtidig som fondet må vere fleksibelt nok til å handtere politisk og marknadsmessig usikkerheit i åra framover.

Utgreiinga vurderer om Statens pensjonsfond utland (SPU) bør halde eller selje energiaksjar for å verne nasjonaløkonomien mot eit varig fall i olje- og gassinntekter. Ho tek utgangspunkt i at mesteparten av dei framtidige petroleumsverdiane allereie er omgjorde til finansformue i SPU, og at det økonomiske rammeverket — handlingsregelen — i dag skjermer fastlandsøkonomien ved kortsiktige oljeprissjokk. Utvalet finn at eit sal av energiaksjar i fondet berre i svært liten grad vil fungere som forsikring mot varige tap i petroleumsinntektene: energiaksjar utgjer om lag 4 prosent av fondet (ca. 315 mrd. kr i 2017), og berre kring 1 prosent av eit anslått tap når ressursverdiane fell vil bli dekka. Analysane viser sterk månad-til-månad samsving mellom energiaksjar og aksjemarknaden generelt, medan ei varig samanheng mellom oljepris og aksjeavkastning er usikker men mogleg. Utvalet tilrår at SPU framleis bør investerast i energiaksjar, at tiltak for å redusere oljeprisrisiko heller bør retta mot direkte statlege eigarskap (Equinor, SDØE) eller eit tydelegare selskapspåverknadsarbeid, og at krav om ei prinsipiell, godt dokumentert og høg terskel må liggje føre før ein endrar investeringsstrategien i fondet.

Denne utgreiinga vurderer korleis lovverket og styringsstrukturen for Norges Bank bør endrast som følgje av vesentlege oppgåveendringar dei siste tiåra, og korleis forvaltninga av Statens pensjonsfond utland (SPU) bør organiserast. Bakgrunnen er at banken i dag har breiare ansvar enn då den noverande lova blei vedtatt, mellom anna innan pengepolitikk, finansiell stabilitet og forvaltning av store statlege finansielle verdiar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til tydelegheit i mandat, balanse mellom uavhengig fagleg styring og demokratisk kontroll, handtering av interessekonfliktar og behovet for robust risikostyring i forvaltninga av SPU. Utgreiinga konkluderer med konkrete lovframlegg og organisatoriske tilrådingar for å klargjere roller, styrkje ansvarleggjering og leggje til rette for god samordning mellom myndigheiter og sentralbanken ved økonomiske sjokk. Forslaga har som mål å auke transparens, presisere mandat og styringslinjer, samt sikre langsiktig og forsvarleg forvaltning av statlege verdiar gjennom meir tydelege reglar for styring, tilsyn og rapportering.

Utgreiinga vurderer kor stor del av Statens pensjonsfond utland (SPU) som bør vere plassert i aksjar. Ho set fondet inn i ei samfunns- og finanspolitisk ramme: SPU er ei omdanna petroleumsformue som skal sikre inntekter for framtidige generasjonar og samtidig fungere som buffer for norske offentlege finanser. Samstundes har lange, nær risikofrie realrenter fallt og forventa realavkastning av fondet er rekna vesentleg lågare enn tidlegare, med eit grunnanslag på om lag 2,3 % per år dei neste 30 åra ved dagens aksjeandel. Utvalet vurderer avveginga mellom høgare forventa avkastning ved meir aksjar og auka svingingar og risiko for permanent tap i realverdi. Flertalet tilrår å heve strategisk aksjeandel frå 60 % til 70 %, fordi det gir høgare venta bidrag til statsbudsjettet, medan eit mindretal tilrår 50 % av omsyn til stabilitet i uttak. Modellar i utgreiinga viser at auka aksjeandel gir større forventa inntekter, men òg større risiko for år med nødvendige innstrammingstiltak i finanspolitikken. Utvalet legg vekt på at handlingsregelen må praktiserast fleksibelt, at ein bør byggje inn tryggingsmarginar ved berekningar av forventa avkastning og at fondet si opne, passive strategi har lågare operasjonell risiko og bred internasjonal legitimitet.

Utgreiinga tar for seg om delar eller all folketrygden bør finansierast gjennom øyremerkte fond i staden for dagens direkte budsjettfinansiering. Bakgrunnen er ei venta aldring av befolkninga som set større krav til offentlege trygdeutbetalingar og offentlege finanser over tid. Utvalet samanliknar fordeler, ulemper og risiko ved fleire hovudmodellar: vidareføring av dagens system, statleg pensjonsfond, private ytelsesbaserte fond og private fond med individuelt investeringsval. Analysane dekkjer verknadane på nasjonal sparing, kapitalallokering, arbeidstilbod, fordelingsverknader mellom generasjonar og administrative og overgangsproblem. Utvalet legg til grunn at folketrygden skal halde på grunntryggleiken (minstepensjon) og ei obligatorisk inntektsavhengig tilleggspensjon, og at tenestepensjonar berre er supplement. Dei meiner ei eventuell fondering må klarleggje rettslege og budsjettmessige følgjer, handtere fordelingsverknader (inklusive kvinneperspektiv) og sikre at overgangsreglar ikkje svekkjer rettar opptente etter dagens reglar. Konklusjonane peiker på at fondering kan påverke sparerate, investeringar og arbeidstilbod, men inneber vesentlege fordelings-, styrings- og risikoavvegingar som krev grundig utforming og klare overgangsløysingar.

Denne utgreiinga vurderer om ein skal opprette eit fond for å støtte personar som er råka av kriminalitet, særleg valdsofre. Bakgrunnen er eit politisk initiativ for å sikre målretta støtte utan at kostnaden ligg på skattebetalarane, og det blir òg vist til ein svensk modell. Arbeidet kartlegg eksisterande ordningar, vurderer økonomiske og administrative løysingar og framlegg til lovreglar. Hovudkonklusjonen er at eit fond bør opprettast i vid forstand som eit «kriminalitetsofferfond» framfor å avgrense det til berre valdsofre. Finansiering er føreslått ved ei avgift lik eitt rettsgebyr frå alle som blir ileggja ein strafferetta reaksjon. Dette vil gi om lag 100 millionar kroner årleg, med administrative kostnader rekna til rundt 5 millionar. Fondet skal finansiere reparerande og førebyggjande tiltak, støtte til organisasjonar og direkte eller indirekte bistand til offer, i tillegg til forsking og utvikling. Utgreiinga vurderer ulike modellar og avveger enkel administrasjon, samsvar mellom betalande og mottakar og omsynet til fondets storleik. Til tross for mogelege motinnvendingar går nytta ved fondet etter utvalet tydeleg fram for at fordelane veg tyngre enn ulempene.