Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å oppdatere norsk lovverk for å gjennomføre forventande EØS-reglar som svarar til direktiv (EU) 2024/790 og forordning (EU) 2024/791 — endringar i MiFID II/MiFIR. Hovudomsyna er å styrkje investorvernet, auke tilgangen til marknadsdata som er naudsynt for å investere i aksjar og obligasjonar, og å gjere marknadsinfrastrukturen meir robust. Målet er å auke likviditeten i kapitalmarknaden slik at selskapa får betre tilgang til finansiering. Utgreiinga peikar på at endringane både krev presise definisjonar i verdipapirhandellova og tilpassingar av gjennomføringsreglar for å få effekt i norsk rett. Det vert understreka at tiltak må balansere transparens og marknadsstabilitet, og at tekniske løysingar for data-tilgang og rapportering er sentrale for realisering av målsettingane. Rapporten gir ei heilskapleg framstilling av føremål, konsekvensar og forslag til lovendringar som ventast å vere i tråd med dei nye EU-reglane, utan dissensar blant medlemmene.

NOU 2023:4 analyserer korleis Noreg kan sikre tilstrekkeleg, rett kompetanse i helse- og omsorgstenesta både no og i framtida. Bakgrunnen er auka etterspurnad som følgje av aldring, fleire med kroniske lidingar og meir komplekse behandlingsforløp, samtidig som tilgangen på kvalifisert personell er ujamn geografisk og fagleg. Rapporten peikar på at utfordringane ikkje berre handlar om å utdanne fleire, men om å rekruttere, behalde og distribuere personell betre, auke kompetanse gjennom heile yrkesløpet, og å organisere tenestene meir effektivt. Sentrale føreslegne grep kombinerer utdanningskapasitet, endringar i arbeids- og pensjonsvilkår, målretta rekruttering til distrikta, forenkla godkjenningar av utanlandsk helsepersonell, auka bruk av digitale løysingar og oppgåvedeling mellom profesjonar. Rapporten vektlegg også leiar- og styringsgrep, betre datagrunnlag for planlegging og økonomiske insentiv for å sikre fagfolk i primærhelsetenesta. Samanlikna med status i dag meiner utvalet at ein kan møte framtidas behov med ei ambisiøs, koordinert nasjonal innsats som balanserer kvalitet, tilgjenge og berekraft i helse- og omsorgssektoren.

Denne utgreiinga vurderer ei brei revisjon av reglar og ansvarsfordeling i verdipapirmarknaden for å gjennomføre revidert EU-regelverk og styrke offentleg tilsyn. Bakgrunnen er behovet for klarare skilje mellom private marknadsoperatørar og offentlege myndigheiter, å unngå interessekonfliktar, og å sikre einsarta handheving og klageordningar. Utvalet føreslår å overføre sentrale oppgåver frå marknadsoperatør (som Oslo Børs) til Finanstilsynet – mellom anna rollen som tilbodstyresmakt – og å tilbakekalla delegasjonar knytt til løpande informasjonsplikter og utsetting av offentleggjering. Vidare blir det foreslått at forvaltningslova ikkje lenger skal gjelde for marknadsoperatørens interne avgjerder, og at marknadsoperatøren mistar heimel til å ileggja overtredelsesgebyr eller dagmulkter. Børsklagenemnda foreslåast avvikla, og det vert oppretta ein klagenemnd under Finanstilsynet for vedtak i verdipapirmarknaden. Forslaga skal gi klarare rollar, auka rettstryggleik for marknadsaktørar og ein einaste offentleg klageinstans, men dei skapar òg spørsmål om finansiering av nye organ og ordningar; dette punktet fører til to dissenser i utvalet. Elles er forslaga samansette for å skapa ein meir konsistent og offentleg forankra regulering og handheving av verdipapirregelverket.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at tryggings- og trusselbiletet har endra seg sidan tidlegare regelverk, særleg med aukande digitalisering, tverrsektorielle avhengnader og meir avanserte IKT-angrep. Det peikar på behovet for eit robust, framtidsretta lovgrunnlag som tek vare på både militære og sivile omsyn, beskyttar kritiske samfunnsfunksjonar, og regulerer handtering av sensitiv og samfunnsviktig informasjon – både graderte og ikkje-graderte data. Utvalet vurderer om éi samla lov eller ei todeling av regelverket er mest formålstenleg, og ser behovet for ei harmonisering mot internasjonale krav som EU‑direktiv om nettverks- og informasjonssikkerheit. Vidare skal regelverket balansere krav til tryggleik mot økonomisk lønnsemd, gjere tilsyn og kontroll meir eigna til dagens risiko, og klargjera ansvar og rollar for forvaltning og sektorstyresmakter. Forslaget omfattar òg forslag om modernisering av eldre instruksar, tiltak for kontroll med eigarskap og drift i kritisk sektor, og tilråding om at føresette verkemiddel må kunna handtera raske teknologiske endringar og trugsmål i det digitale rommet.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis endringar i EUs rapporteringsdirektiv bør gjennomførast i norsk verdipapirregelverk. Bakgrunnen er ei omfattande revisjon av regelverket for verdipapirhandel i EU, der nye direktiv og forordningar legg opp til strengare krav til innrapportering, transparens og marknadsovervakning. Samfunnsutfordringa er å sikre like vilkår og informasjonstryggleik i ein stadig meir integrert EØS-finansmarknad, samtidig som nasjonale reglar om straff, administrative sanksjonar, og forbrukarvern må vurderast i lys av harmoniseringa. Utvalet konkluderer med at norske reglar bør endrast for å samsvarast med rapporteringsdirektivet, mellom anna for å styrkje periodisk rapportering og klarleggje plikter ved flagging. Forslaga er i hovudsak einstemmelege, men det er dissens kring utforming av fristar knytt til flaggeplikta. Utgreiinga peikar også på behov for å gjennomgå børs- og verdipapirhandellovens bestemmelser om sanksjonar og tilråder vurderingar av tilleggstiltak for forbrukarbeskyttelse og reglar ved oppkjøp av børsnoterte selskap. Samla vurderer utvalet at endringane vil auke marknadstransparens og rettstryggleik, men krev klare reglar for å handtere overgangen og presise regelformuleringar der det er nasjonalt skjønn.

Utgreiinga tek for seg maktforhold og rettstryggleik i daglegvarekjeda, med særskild fokus på forholdet mellom store detaljistar og leverandørar, og konsekvensane dette har for forbrukarar og næringsliv. Ho peikar på at konsentrasjon i marknaden har gitt enkelte kjeder sterk forhandlingsmakt som kan føre til urimelege avtalevilkår, uforutsette pris- og leveringsendringar og svakare innovasjonsinsentiv hjå leverandørane. Dette kan indirekte verke inn på forbrukarpris og produktmangfald. Utgreiinga vurderer behovet for nasjonal regulering av «god handelsskikk», rapportering og handsaming av konfliktsaker, samt tiltak for å betre gjennomsikt og rettstryggleik i kjeda. Ho konkluderer med at marknadsløysingar åleine ikkje sikrar jamvekt mellom partane, og skisserer eit sett med rettslege og administrative tiltak for å fremje rettferdige avtaleforhold, betre informasjonsflyt og eit meir robust klagesystem, samtidig som ho legg vekt på å unngå overregulering som kan hemme effektivitet og konkurranse.