Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga peikar på at den samiske befolkninga i Noreg ikkje får likeverdig tilgang til helse- og sosialtenester fordi språklege, kulturelle og organisatoriske barrierar svekkjer kommunikasjon, tillit og bruk av tenestene. Bakgrunnen er eit samla behov for å kartleggje og tilpasse tenestetilbodet slik at samisk språk- og kulturkompetanse blir ein naturleg del av hovudløysinga i kommunar, fylkeskommunar og institusjonar. Rapporten dokumenterer lokale initiativ og forsøksverksemd, særleg i Finnmark (poliklinikkar og spesialisttilbod i Karasjok), og framheld at vidare utprøving og kompetansebygging er naudsynt for å finne gode, overførbare løysingar. Hovudkonklusjonen er at tenestene må integrerast i det ordinære systemet, men med målretta satsing på etnisk-kulturelle tilpassingar: nettverk, kompetansebasar, tolke- og omleggingsordningar, samt forsøksprosjekt for å synleggjere effekt og kostnadar. Sosial- og helsedepartementet bør ha koordineringsansvaret, medan Sametinget skal vere premissleverandør og pådrivar. Først etter ei planlagd forsøksperiode og nasjonal utbreiing gjennom nettverksbygging kan ein vurdere realismen i å krevje kompensasjon for merkostnadar ved tospråklege og kulturtilpassa tenester.

Denne utgreiinga plasserer seg i ei brei reformperiode der kommunane har fått utvida ansvar for helse- og sosialtenester. Gjennom nye lover og omlegging av inntektssystem har ein overført både tidlegare fylkes- og statlege oppgåver til kommunenivået, mellom anna drift av sjukeheimar og etter planane omsorg for psykisk utviklingshemma. Samstundes blir rettigheiter tydelegare og meir forpliktande for kommunane. Utfordringa ligg i at kommunane må byggje administrativ og fagleg kompetanse for eit breiare tenestetilbod, og at tenesteinnhaldet i liten grad har blitt handsama i tidlegare føreliggjande reformarbeid. Psykologtenesta er særskilt lite omtalt i forarbeid og proposisjonar; hovudposisjonen i dei tidlegare utvala er at klinisk psykologi i hovudsak høyrer heime i spesialist-, fylkesnivået, medan ein bør styrkje psykologisk innsikt i førstelinjetenesta ved rådgiving og konsultasjon. Samstundes peikar både departementet og Stortinget på at spørsmålet om kommunale psykologstillingar krev nærare utgreiing, og at større kommunar kan ha behov for eigen psykologkompetanse. Utgreiinga følgjer opp denne både administrative og faglege diskusjonen, og legg vekt på behovet for avklaring av psykologrolla i kommunane for å sikre koordinering, tverrfaglegheit og forsvarlege tenester lokalt.

Dette utvalet har vurdert korleis eigendelssystema i helse- og sosialsektoren verkar, både som verkemiddel for ressursstyring og som fordelingspolitisk tiltak. Bakgrunnen var endringar i 1984 då det vart innført årsutgiftstak for tenester i primærhelsetenesta og ei generell auke og omlegging av eigandelar. Rapporten kartlegg eksisterande ordningar, kven som nyttar ulike tenester, internasjonale modellvariasjonar og konsekvensar for etterspurnad, prioritering og sosiale skilnadar. Utvalet legg vekt på at eigendelar kan redusere unødig etterspurnad og frigjere ressursar, men at dette kan slå ujamnt ut: låginntektsgrupper, kronisk sjuke og dei som er avhengige av livsnødvendige medisinar kan ramast hardt. Vidare peikar utvalet på behovet for tydelege prinsipp for kva tenester som skal ha eigendel, betre samordning av ulike ordningar (inklusive utgiftstak), samt administrative og lovmessige tilpassingar for å sikre målretta, nøktern og rettferdig bruk av eigendelsordningar utan å svekkje tilgang til nødvendige tenester.

Utgreiinga tek for seg utfordringar med samordning mellom kommunale og fylkeskommunale helse- og sosialtenester etter omfattande reformer som har flytta mange oppgåver mellom forvaltningsnivå. Ho peikar på at tenestene er brokete i innhald, fagleg ambitus og organisering, og at valet av funksjonelt forvaltningsnivå kan stå i motsetnad til behovet for god tverrsektorleg samhandling. Særleg problemstillingar blir løfta for allmennlegetenesta i forhold til spesialisthelsetenesta, eldreomsorga, og omsorg for personar med psykisk utviklingshemming og psykisk sjukdom. Utgreiinga framhevar at delingar i ansvar langs behandlingskjeder gjer kontakten mellom nivåa både nødvendig og omfattande, og at manglande samordning kan gi dårlegare behandling og feil bruk av ressursar. Det blir etterlyst tydelege styringssystem, regelverk og administrative ordningar som gjer det enkelt å samarbeide, samt økonomiske oppgjerstiltak mellom nivåa for å sikre effektivitet utan ekstra ressursrammer. Utgreiinga peikar også på at løysingar må retta seg mot den einskilde pasienten/klienten for å unngå skjev utbygging og uhensiktsmessig pleienivå. Dokumentet ber om konkrete, både permanente og ad hoc-tiltak som kan betre koordineringa og utnyttinga av eksisterande kapasitet.

Denne utredninga kartlegg hovudtrekka ved oppgåve-, ansvars- og finansieringsordningar for helse- og sosialtenestene utanfor institusjon i Noreg og legg fram konkrete tiltak for distriktshelsetenesta og dei alminnelege sosialtenestene. Ho tek for seg situasjonen med fragmenterte ordningar, geografiske skilnader i ressursar og uklare styringsrelasjonar mellom stat, fylke og kommune. Utvalet legg vekt på at tenestene bør organiserast slik at lokalt ansvar, samordning og heilskapleg planlegging blir styrkt, samstundes som staten sikrar likskap gjennom overføringar. Finansieringsanalysen vurderer ulike tilskottsformer (stykkprisrefusjon, prosent-refusjon, rammetilskott og skjønnsmessig fordeling) og peikar på fordelar ved større rammeorienterte tilskott for å gi kommunane fleksibilitet og betre samsvar med lokale behov. Utredninga omtalar òg behov for tydelege betalingsordningar mellom kommunar og fylkeskommunar, avgrensing av øyremerking og samanhengen mellom finansiering og planleggingssystem. Konklusjonen er å halde fram med desentralisering av mykje av tenestetilbodet, styrkje kommunalt ansvar for distriktshelsetenesta og sosialtenestene, og å etablere statlege rammetilskott og administrative styringsverkemiddel som sikrar både nasjonal måloppnåing og lokal fleksibilitet.

Utgreiinga legg fram eit rammeverk for planlagde forsøk i den primære helse- og sosialsektoren med mål om å finne realistiske integrasjons- og samarbeidsformer tilpassa ulike kommunale forhold. Ho ønskjer å samle og integrere lokale forsøksinitiativ og tidlegare erfaringar frå innan- og utanlandske prosjekt, og legg vekt på at forsøk må utformast slik at dei kan evaluerast og gi generaliserbare kunnskapar. Sentrale utfordringar er å vurdere økonomiske konsekvensar, bemanningsbehov og kompetanse, samt å klarleggje korleis endringar kan påverke arbeidsdeling mellom faggrupper, arbeidsmetodar, administrative ordningar og grunnutdanning. Utvalet tek omsyn til at forsøksverksemd med menneske som mottakarar krev særskild varsamheit, og peikar på at planlegging og evalueringsopplegg må vere grundige. Val av konkrete forsøksstadar og detaljerte kostnadsoverslag er utsett for seinare arbeid, medan ei avgrensing til kommune-/primærnivået er lagt til grunn etter vurdering av mandatets rekkevidd.