Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer innføring av ei lovfesta frarådningsplikt i kredittkjøplova med mål om betre forbrukarvern når varer eller tenester blir finansierte gjennom kreditt. Bakgrunnen er at liknande regelverk allereie finst i finansavtalelova, men at mange kredittkjøp i praktisk nær slekt med banklån fell utanfor denne regelen. Kommisjonen peikar på at forbrukarar kan vere utsette når deira økonomiske evne eller andre forhold tilseier at dei bør grunngjevinga for å avstå frå kredittkjøpet, og at dette vern ikkje bør avhenge av teknisk lovval. Forslaget er å innføre ei generell frarådningsplikt i kredittkjøplova, formulert i tråd med paragraf 47 i finansavtalelova. Plikten skal kunne utløysast både av manglande økonomisk evne og andre relevante forhold ved forbrukaren, og gjelde både kredittytar og seljar når desse er ulike. Eigne skriftlege varsel før avtaleinngåing vert foreslått som den praktiske gjennomføringa. Utgreiinga konkluderer òg med at eit kommande EU-direktiv om forbrukarkreditt ikkje i seg sjølv set hinder for nasjonal innføring av ei slik plikt, og samanliknar løysingar i andre nordiske land for å avklare felles praksis og verkemiddel.

Denne delen av NOU 2005:17 drøftar gjennomføring av EU-direktiv 2004/25/EF om overtakelsestilbod i norsk rett og vesentlege endringar i reglar for tilbudsplikt og frivillige tilbod. Bakgrunnen er eit EU-initiativ for å skapa felles minstenivå for vern av minoritetsaksjonærar og effektivisere grensekryssande overtakelsar innan EØS. Utvalet peikar på at direktivet berører både marknadstilknyting, informasjonsplikt og styre- og leiingshandlemønster i målverksemdene. Samfunnsutfordringa er å balansera integrering og likebehandling av aksjeigarar mot nasjonalt sjølvstende og omsyn til tilsette, føretaksstruktur og marknadsintegritet. Utvalget legg fram forslag om å utvida verkningområdet til å fangast opp selskap med forretningskontor i annan EØS-stat eller omvendt, skjerpa opplysningskrav ved frivillige tilbod, krav om rask melding til tilsynsmyndigheit ved beslutning om tilbod, reglar om styrets og generalforsamlingens handlingsrom under tiltaksperiodar, auking av kontroll ved indirekte erverv, reglar for tvangsinnløsning/innløsningsrett og moglegheit for unntak for å unngå konflikt mellom regelverk. Målet er betre transparens, tryggleik for minoritetar og harmonisering med EU utan å svekka nasjonale omsyn til arbeid og lokalisering.

Rapporten legg fram eit forslag til eit nytt, forsikringsbasert alternativ innan kollektive tenestepensjonar: innskuddssikra alderspensjon. Målet er å kombinere forutsigbare, årlege arbeidsgivarinnskot med forsikringsteknisk sikring av opptent pensjon ved pensjonsalder. Ordninga inneber at kvart års innskot nyttast til å kjøpe ei ferdig betalt alderspensjonsforsikring for det året, slik at medlemmet opparbeider seg ei rekkje i prinsippet uavhengige forsikringskrav. Rapporten tek omsyn til fordelingspolitiske krav knytt til skattefavorisering, skal støtte opp under folketrygda og stimulere yrkesaktivitet. Viktige element er krav til innskottsplan, moglegheit for investeringsvalda både for arbeidsgivar og for medlem, reglar for garantiar og sikring av premiereservar, samt avgrensingar i maksimal årleg premie/ytelsesoppbygging for å tryggje samspel med folketrygda. Ordninga kan også omfatte etterlatte- og uførepensjon i tråd med gjeldande reglar. Rapporten legg vekt på at reglane skal harmonere med eksisterande lov om foretakspensjon og forslag til lov om innskuddspensjon, og at utkastet må vere i samsvar med EØS-rettar. Gjennom forslag til presise reglar for premiestruktur, garantiar og informasjonsplikt søkjer gruppa å skape eit heilskapleg regelverk der risiko, avkastning og ansvar blir klårare fordelt mellom arbeidsgivar, medlem og institusjon.

Utgreiinga tek føre seg problemstillingar rundt kjøp og inndriving av forfalne fordringar med særleg vekt på vern for skyldnarar og marknadspraksis ved overdragingar. Ho byggjer på at mange overdragingar liknar ordinær inkasso, og peikar på at ikkje-finansielle aktørar i all hovudsak står for kjøp og inndriving. Stortinget har uttrykt frykt for at sal til tredjepartar kan føre til urimelege inndrivingsmetodar og svekka vern for låntakarar. Kommisjonen konkluderer med at mange utfordringar best blir handsama ved å likestille oppkjøp av forfalne krav med inkassovirksomheit, skjerpe og handheve regelen om god inkassoskikk, og innføre avgrensingar på økonomisk eigeninteresse hos inkassatorar og fordringserververar. Som alternativ eller supplement til dette legg ho òg fram ei lovfesta forkjøpsrett for skyldnaren ved overdragelse, med ei særskild prisregel for porteføljeoverføringar (pris sett til dobbel gjennomsnittsverdi per pålydande). Føreslåtte tiltak omfattar krav om inkassobevilling for kjøparar, overvakning frå Kredittilsynet, tak på provisjon på 25 % og reglar som hindrar advokatbevilling frå å nyttast til oppkjøp for inndriving. Særlege spørsmål som verdipapirisering og bruk av kundeopplysningar blir utsette til seinare utgreiingar.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at forbrukarkjøp har fått ei særstilling i nordisk rett, først og fremst fordi visse reglar ikkje kan avtalast bort til forbrukarens skade. Dokumentutdraget viser at dagens løysing — å regulere forbrukarkjøp innan den alminnelege kjøpslova med enkelte særreglar — både har fordelar og vesentlege ulemper. Fordelar er samanheng og moglegheit for einskapleg teknisk lovform; ulemper er at ei felles lov må handsame mange spørsmål som er irrelevante for vanlege forbrukarar, og samstundes romme særreglar berre aktuelle for forbrukarkjøp. Utgreiinga peikar på at fleire nordiske land arbeider med eller har føreslegne eige lover eller revisjonar, og at internasjonale instrument som CISG spelar inn i vurderingane. Hovudslutninga er at fordelane ved ei eiga forbrukarkjøpslov overstig ulempene: ei slik lov kan målrettast mot forbrukarens situasjon, gjere tvingande vern klårare, lettare samordne med annan forbrukarrett (marknadsførings- og kredittreglar) og samanliknast med tilgrensande nordiske reformer. Utgreiinga tilrår nærare juridisk utforming og koordinering med pågåande nordisk og internasjonal rettsutvikling før endeleg lovframlegg.

Denne deltilrådinga legg fram eit forslag om å innarbeide reglar for kjøp av ny bustad i eit utkast til lov om entrepriseavtalar med forbrukar. Bakgrunnen er behovet for ei samordning av reglane som gjeld entreprisar (bygging på forbrukarens tomt) og kjøp av nybygg (inklusive sal av nyoppførte hus med tomt), slik at løysingane blir mest mogleg samkøyrde og praktisk brukande. Utvalet har basert seg på tidlegare utgreiing og høyringsinnspel, og peikar på at innarbeidinga krev ei rekkje tekniske endringar i lovteksten. Sentrale samfunnsutfordringar er å sikre forbrukaren vern ved manglar, forseinking, heving og avbestilling, samstundes som næringsinteressene ved entreprenørar og seljarar må handterast klårt. Forslaget tek også omsyn til samspel med den nye avhendingslova og vurderer løysingar henta frå andre lands forbrukarreglar. Resultatet er eit komplett lovutkast med nytt kapittel for kjøp av ny eigarbustad, og merknader som skjerpjer og tilpassar entreprisereglane der dette er nødvendig for å oppnå ei samanhengande regulering.