Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om og korleis tilsette i politi- og kriminalomsorgstenesta kan få skjermet identitet på offentlege informasjonskanalar for å redusere trussel- og utsetjingsrisiko. Ho tek utgangspunkt i auka bruk av digital dømmekraft, doxxing og målretta trakassering mot personell som utfører makt- og kontrolloppgåver, og diskuterer konfliktar mellom openheit i forvaltninga og tryggleik for enkeltpersonar. Utvalet peikar på at enkelte stillingar og funksjonar har særleg høg risiko og at dagens regelverk og praksis er ujamn og til dels utilstrekkeleg. Analysen avveg tryggleiksomsyn mot rettstryggleiken til publikum og prinsippet om offentleg innsyn, og føreslår eit rammeverk med klare vilkår, ein standardisert risikovurderingsprosess, sentral koordinering og avgrensa administrative registerløysingar. Utgreiinga legg også vekt på føremålet med skjerming: å sikre effektiv samfunnsberedskap og personleg tryggleik utan unødig svekking av offentleg innsyn, samt å føreslå administrative, rettslege og tekniske tiltak for å avgrense og målrette skjerming til dei tilfella der behovet er reelt og dokumenterbart.

NOU 2023:13 tar for seg korleis funksjonshindra i Noreg ikkje får rettane sine fullt realiserte i praksis, til trass for formelle reglar og internasjonale forpliktingar. Utgreiinga skildrar ein samfunnsutfordring der manglande universell utforming, fragmenterte tenestetilbod og svak handheving fører til sosial og økonomisk ekskludering. Funksjonshindra møter barrierar i utdanning, arbeid, buforhold, transport og i deltaking i kulturliv og offentleg demokrati. Rapporten framhevar at ansvar for universell utforming og likestilling ofte er spreidd på tvers av sektorar og forvaltingsnivå, noko som svekkjer koherens og resultat. Vidare peikar utgreiinga på at brukarmedverknad og rettsleg vern må styrkjast; klage- og oppfølgingsmekanismar fungerer ikkje alltid effektivt, og økonomiske insentiv for tilgjengeleggjering manglar mange stader. Rapporten argumenterer for ei meir rettigheitsbasert styring, tydelegare plikter for private og offentlege aktørar, betre koordinering og aukte ressursar til tilgjengeleggjering og støtteordningar. Målet er å sikre sjølvstende, deltaking og likeverd for funksjonshindra gjennom konkrete, implementerbare reformtiltak som både lovgiving, økonomi og organisering må følgje opp.

Denne utredninga tek for seg korleis skulen kan utvikle eit miljø som elevar, lærarar og foreldre er nøgde med, og peikar på at skulemiljøet er både vidt og samansett. Han legg vekt på at både ytre forhold (bygg, uteområde og nærmiljø) og indre forhold (undervisingsorganisering, timeplan, samværsformer, ordensreglar og vurdering) påverkar trivsel, arbeidsro og tryggleik. Utvalet meiner at løysingar må byggjast lokalt, men støtta av ein føreseieleg ramme og hjelpetenester som sosialpedagogisk arbeid og pedagogisk-psykologisk teneste. Det legg fram to delar: ei generell drøfting av utfordringane og ei praktisk samling av konkrete tiltak og idear samla frå skolar. Arbeidet vektlegg breidde framfor å avgrense seg til einskildeproblem som mobbing eller disiplin, og han framhevar at samarbeid mellom elevar, lærarar, føresette og andre aktørar er naudsynt. Tidsramma for utgreiinga har vore stram, og derfor er detaljframstilling av alt pågåande arbeid i landet ikkje fullt ut inkludert. Hovudmål er å gi informasjon og inspirasjon slik at skulesamfunnet sjølv kan gå i gang med langsiktig og breitt forankra tiltak for betre lærings- og arbeidsmiljø.

Denne utredninga tek utgangspunkt i Levekårsundersøkinga si breie mandat: å kartleggje realitetane i ulike gruppers levekår og å avdekkje årsaker til skilnadar. Forfattarane ser politikk og statsstyre som ei stadig viktigare levekårsvariabel — politiske ressursar er dei ferdigheitene og institusjonelle rammene menneske har for å påverke samfunnsvilkåra. Historisk blir Norge fremstilt som ein overgang frå eit privatisert samfunn der livet i stor grad var bestemt av naturforhold og lokalitet, til eit politisert samfunn der staten i aukande grad styrer velferd, helse, utdanning og økonomisk tryggleik. Utgreiinga peikar særskilt på at statsborgarskapet i dag er ei av dei viktigaste individuelle politiske ressursane, og at offentleg sektor no fordelar nær halvparten av samfunnets ressursar. Samstundes dokumenterer rapporten ein svakheit ved kunnskapsgrunnlaget: Levekårsintervjuet hadde få spørsmål om politiske forhold, så forfattarane måtte supplere med valundersøkingar, offentleg statistikk og andre studiar. Detta fører til at empirien i rapporten vekslar frå nøyaktige måltal til meir skjønsmessige illustrasjonar. Hovudformålet er å synleggjerast korleis demokrati og ressursfordeling heng saman, og å peike på behovet for betre datagrunnlag og institutional refleksjon når ein vurderer demokratiets vilkår i moderne velferdssamfunn.

Denne utgreiinga tek sikte på å vurdere om ei utvalde gruppe kommunesamanslutningar som tidlegare er gjennomførte framleis er dei mest eigna og formålstenlege etter Stortingets retningslinjer for inndelingsrevisjon. Bakgrunnen er krav og aksjon frå lokale grupper som ønskjer oppløysing eller endring av tidlegare samanslåingar. Utvalet har besøkt alle dei 21 kommunane, gått gjennom klagemotiva frå aksjonsgrupper og vurdert både fleirtals- og mindretalsstandpunkt i fleire saker. Sentrale utfordringar som går igjen er at kommunane vert opplevd som for store og uoversiktlege, konflikt mellom sentrum og utkant, skeivfordeling av investeringar og tenester, behov for skoleutbygging (særleg ungdomsskular), spørsmål om administrasjonskostnader og bruken av interkommunalt samarbeid som alternativ til oppsplitting. Utvalet slår fast at vurderinga må ta utgangspunkt i om den noverande inndelinga i dag er den beste ut frå gjeldande retningslinjer; tidlegare feil eller forutsetningar skal berre vektleggjast dersom dei har reell betydning no. Det er vektlagt sak-til-sak vurdering, og at full dokumentasjon av pluss og minus i talmessig form ofte er umogleg på grunn av stor utvikling i kommunal verksemd etter dei tidlegare endringane.

Denne delutgreiinga ser på korleis skolen og lokalsamfunnet påverkar kvarandre og kva konsekvensar samfunnsutviklinga har for innhald og organisering av undervisninga. Utgreiinga kartlegg trekk ved lokalsamfunnet — arbeidsliv, økonomisk vekst, flytting, familieforhold, kriminalitet, massemedia og organisasjonsliv — og vurderer framtidsperspektiv som kan påverke opplæringa. Ho peikar på eit aukande behov for formell utdanning og for at skolen skal vere både kunnskapsarena og demokratisk møtestad. Rapporten konstaterer at lokalsamfunnet er ein viktig læringsressurs som kan gi fagleg relevans og praktiske erfaringar, men at ressursane er ujamne mellom område og grupper. Vidare synleggjer ho utfordringar knytte til lærartettleik, organisering av skuledagen, morsmålsundervisning og ulikskap i føresetnader for læring. Utgreiinga rår til sterkare kopling mellom skolen og lokale arbeids- og organisasjonsmiljø, betre bruk av lokale læremiddel og større vekt på demokrati- og samfunnsorientert undervisning. Ho legg også vekt på organisatoriske og leiingsmessige endringar for å gi lærarane betre arbeidsvilkår og for å sikre at skolen i praksis realiserer måla i læreplanverket.