Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga handsamar korleis utfyllande rettsakter til MiFID II og MiFIR bør gjennomførast i norsk rett gjennom endringar i verdipapirforskrifta. Bakgrunnen er at EU har vedteke eit oppdatert regelverk for verdipapirmarknader som blir relevant for Noreg gjennom EØS-avtalen. Samfunnsutfordringa er å sikre at norske reglar er teknisk og rettssikker samordna med det europeiske regelverket, utan å svekkje forbrukarvern, marknadstiltak mot marknadsmisbruk eller effektivitet i handel med finansielle instrument. Utgreiinga vurderer òg om gjeldande heimlar for straff og administrative sanksjonar i børs- og verdipapirhandellova treng endringar, og om det finst behov for nasjonale tiltak utover EØS-reglar for å auke vern for kundar av verdipapirføretak. Konklusjonen er ei samla og einsveggja framstilling av konkrete forslag til endringar i verdipapirforskrifta for å implementere dei utfyllande rettsaktene, med vekt på klarheit, rettstryggleik og samspel med eksisterande nasjonale reglar om tilsyn, sanksjonar og tilbod ved oppkjøp.

Utgreiinga tek sikte på å leggje fram forslag til korleis EU sin marknadsmisbruksforordning (MAR) og andre reviderte verdipapirreglar skal gjennomførast i norsk rett gjennom endringar i verdipapirhandellova. Bakgrunnen er harmonisering innan EØS og behovet for å oppdatere sanksjons- og straffereglar slik at handhevinga blir samsvarande med nye EU-reglar. Samfunnsutfordringa er å sikre marknadsintegritet, like konkurransevilkår og vern av investorane samtidig som handhevinga er effektiv, rettssikker og proporsjonal. Utvalet har gjennomgått administrative sanksjonar og straffebestemmelsar med sikte på å avklare kva som bør liggje til tilsynsmynde, kva som krev strafferettsleg regulering, og korleis ansvar og reaksjonsformer bør differensierast. Konklusjonen er ei samla og eintydig tilråding om å endre verdipapirhandellova for å gjennomføre MAR og om å revidere sanksjonsregimet for å auke føreseielegheit, effektivitet og samsvar med internasjonale krav. Forslaga er samstemte og omfattar både materielle endringar, presisering av heimlar for administrative sanksjonar og vurderingar av eventuelle nasjonale tiltak for forbrukar- og investorvern.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis EU-reglane MiFID II og MiFIR skal gjennomførast i norsk rett gjennom endringar i verdipapirhandellova. Bakgrunnen er at EU har revidert regelverket for handel med finansielle instrument, rapportering og marknadsmisbruk, og desse reglane er EØS-relevante og forventa tekne inn i EØS-avtalen. Utgreiinga tek for seg både materielle reglar for verdipapirføre­tak og marknadsinfrastruktur, og institusjonelle spørsmål som straff og administrative sanksjonar. Samfunnsutfordringa som adresserast er behovet for samordna og effektiv marknadsregulering som vernar investorar, fremjar integritet i marknaden og sikrar einskapleg gjennomføring av internasjonale krav, samstundes som nasjonale tilpassingar vurderast der reglane gir rom for dette. Utvalet føreslår ei rekkje lovendringar for å harmonisere norsk rett med MiFID II/MiFIR, vurderer behovet for strengare forbrukarvern, og går gjennom reglar knytte til opplysningsplikt og marknadspraksis ved oppkjøp av børsnoterte selskap. På to punkt er det dissens internt i utvalet: reglar om verdipapirføre­taks moglegheit til å motta eller yte vederlag til andre enn kunden, og spørsmålet om å oppheve eksisterande forskrift for OTC-handel. Rapporten gir dermed eit tydeleg rammeverk for vidare lovarbeid og praktisk gjennomføring i norsk kontekst.

Utgreiinga vurderer om klager på Konkurransetilsynet bør handerast i Markedsrådet i staden for å opprette eit eige konkurranseklageorgan. Ho skildrar at sakene på marknadsførings- og konkurranseområdet har felles tema: næringsaktørars åtferd i marknaden og verknader for forbrukarar og samfunn. Samstundes peikar utvalet på tydelege skilnader: konkurransesakene krev omfattande rettslege og særleg økonomiske analysar, ofte med mykje faktagrunnlag og krav om rask handsaming ved fusjonar. Markedsrådet er i dag eit breitt samansett, deltidsbasert nemndorgan med ni oppnemnde medlemmar og eit lite felles sekretariat (om lag 20 % stilling). Utvalet meiner at sakstilfanget kan vere samanliknbart, men at dei få, men store konkurransesakene krev annan kompetanse, kapasitet og arbeidsform enn dagens Markedsråd. Løysingar som blir vurderte er redusert tal medlemmar per sak (tre, med mogleg forsterka nemnd på fem), fleksibel sakssamansetjing frå eit større oppnemnd ledd, styrkt sekretariat og felles løysingar mellom nemndene. Konklusjonen er at Markedsrådet kan fungere som klageorgan dersom det vert supplert med konkurransefagleg og økonomisk kompetanse, auka ressursar og tilpassa arbeidsform og organisering.

Utgreiinga tek for seg korleis Noreg bør gjennomføre MiFID (direktiv 2004/39/EF) og transparencydirektivet (direktiv 2004/109/EF) i norsk rett. Ho byggjer på eit mandat om å leggje fram forslag til lovreglar som kan ivareta EØS-rettslege krav og sikre velfungerande og transparente verdipapirmarknader. Utgreiinga peikar på at dei utfyllande rettsaktene frå EU-kommisjonen enno ikkje var vedtatte per endeleg utgreiingsdato, noko som gjer at omfanget og detaljnivået i den endelege norske regelsetjinga framleis er uvisst. Foreløpige utkast syner likevel at utfyllande rettsakter vil vere omfattande og detaljstyrande, og at det derfor er nødvendig å leggje inn fleire forskriftshjemlar i lovutkastet for å kunne tilpasse reglane når EU-regelverket blir endeleg. Utgreiinga legg fram konkrete lovutkast og føreslår struktur og prinsipp for ansvar, transparens, marknadstilgang og investorvern, samstundes som ho peikar på behovet for fleksibilitet i lovforma for å handtere kommande utfyllande reglar. Hovudmålet er å oppnå harmoniserte, effektive og transparente finansmarknader som samstundes gir nasjonale styresmakter moglegheit til å utføre tilsyn og lage nødvendig detaljregulering gjennom forskrifter.

Denne utgreiinga tek sikte på å granske korleis staten best kan organisere eigen verksemd i grenselandet mellom forvaltning og marknad. Bakgrunnen er eit meir marknadsorientert offentleg styringsbilde, krav frå EØS-regelverket om å unngå kamuflert statsstøtte, og praktiske problem ved både aksjeskaps- og statsforetaksforma. Rapporten kartlegg dei ulike tilknytingsformene (forvaltningsorgan, statsaksjeselskap, statsforetak, særskilde lovselskap, helseføretak og stiftingar), vurderer verkemiddelstoda staten rår over (rettslege, organisatoriske og økonomiske), og ser på erfaringar frå ei rekkje statlege føretak. Det blir peika på ei tendens til oppretting av særdominerte lovselskap fordi tradisjonelle formar ikkje alltid passar, samtidig som EØS-regelverket påverkar rammene for statleg støtte og garantier. Utgreiinga vurderer om nye selskapsformer eller endra bruk av vedtekter, lovreguleringar, konsesjonar, statleg kjøp av tenester, subsidier eller avgifter kan løyse utfordringane, og legg vekt på behovet for tydelegare styringsmekismar, kostnadsanalysar og samsvar med internasjonale reglar.