Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga vurderer korleis den norske ordninga for naturskadeforsikring bør organiserast for å møte aukande klima- og skaderisiko. Bakgrunnen er at fleire ekstremvêrsituasjonar og auka utbygging i utsette område utfordrar både forsikringsdeknad, økonomisk berekraft og insentiva for førebygging. Utvalet skildrar ei ordning som i dag byggjer på ein felles pool-løysing mellom private selskap med statleg rolle, men peikar på uklar rollefordeling, manglande prissignal ved lokal risiko og problem med kapitalkapasitet ved store tap. Konklusjonen går i retning av å vidareføre ei solidarisk løysing kombinert med sterkare marknadsprinsipp: betre risikoavgrensing, meir risikobasert premiesetting der det er mogleg, klårare ansvarsdeling mellom marknad og stat som reinsurar, og styrkt fokus på førebygging og skadebegrensing. Utvalet føreslår også konkretiserte overgangsreglar, auka transparens i berekning av avgifter og premiar, og tiltak for å sikre at staten berre trer inn som siste utveg ved ekstremhendelser. Ein av medlemmene har ein prinsipiell dissens som er vedlagd utgreiinga.

Denne utgreiinga vurderer korleis lovverket og styringsstrukturen for Norges Bank bør endrast som følgje av vesentlege oppgåveendringar dei siste tiåra, og korleis forvaltninga av Statens pensjonsfond utland (SPU) bør organiserast. Bakgrunnen er at banken i dag har breiare ansvar enn då den noverande lova blei vedtatt, mellom anna innan pengepolitikk, finansiell stabilitet og forvaltning av store statlege finansielle verdiar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til tydelegheit i mandat, balanse mellom uavhengig fagleg styring og demokratisk kontroll, handtering av interessekonfliktar og behovet for robust risikostyring i forvaltninga av SPU. Utgreiinga konkluderer med konkrete lovframlegg og organisatoriske tilrådingar for å klargjere roller, styrkje ansvarleggjering og leggje til rette for god samordning mellom myndigheiter og sentralbanken ved økonomiske sjokk. Forslaga har som mål å auke transparens, presisere mandat og styringslinjer, samt sikre langsiktig og forsvarleg forvaltning av statlege verdiar gjennom meir tydelege reglar for styring, tilsyn og rapportering.

Utgreiinga vurderer korleis staten bør organisere eigarskapet og styringa av spesialisthelsetenesta for å møte nasjonale helsebehov, effektiv ressursbruk og tryggleik for pasientar. Ho tek utgangspunkt i utfordringar knytte til uklar rollefordeling mellom styringsnivå, varierende fagleg og økonomisk styrke mellom føretak, og behovet for betre langsiktig forvaltning av eigedom og infrastruktur. Samfunnsutfordringa er å sikre likeverdig og tilgjengeleg spesialisthelsehjelp over heile landet, samstundes som ein handterer økonomisk press, teknologisk utvikling og krav til kvalitet og pasientsikkerheit. Utgreiinga peikar på at noverande organisering kan gi fragmentering, redusert styringskraft og ineffektive investeringsløp i bygningsmasse og utstyr. For å møte desse utfordringane tilrår utvalet meir robuste styringsprinsipp, klarare rolle- og ansvarsfordeling, endra regioninndeling og ein meir samordna forvaltning av eigedom og investeringar. Framlegga legg vekt på å styrkje nasjonal samordning utan å svekke fagleg nærleik til pasientar, å balansere sentralisering for effektivitetsgevinstar med lokal tilpassning, og å gi tydelegare økonomiske og juridiske rammer som understøttar kvalitet, beredskap og bærekraft på lang sikt.

Utgreiinga tek for seg heile saksgangen ved adopsjon av barn frå utlandet og kva organ som har ansvar for dei enkelte stega fram til endeleg adopsjon. Ho peikar på at mykje av praksis i dag ligg i forskrifter, rundskriv og avtalar mellom adopsjonsorganisasjonar og opprinningsland, noko som gjer systemet fragmentert. Sentrale utfordringar er uklår ansvarsfordeling, avhengige formidlingsvilkår i opprinningsland som skil vidare mellom einslege, ulike- og likekjønna søkerpar, og ny lov- og delegasjonsendring som har flytta utrednings- og avgjerdsansvar frå kommunane til departementet (delegert til Bufetat regionar) utan fullt utarbeidde retningslinjer. Utvalet argumenterer for at lovregulering og klarare organisatorisk styring vil gjere prosessen meir samordna og rasjonell, utan store omveltningar i feltet. Vidare blir saksbehandlingsreglar og rettsstilling for avgjerder omtalt som punkt som må avklarast i lov eller forskrift. Målet er betre forutsigbarheit for søkjarar, tryggare etterleving av internasjonale forpliktelsar og tydelegare roller mellom adopsjonsorganisasjonar, kommunar/Bufetat og departementet.

Utgreiinga tek for seg korleis eksternt finansiert og kontraktsbasert verksemd ved statlege institusjonar innan høgare utdanning er organisert, og kva rammer som hemmar eller legg til rette for samspel med samfunns- og næringsliv. Bakgrunnen er at ekstern finansiering utgjer ein vesentleg del av institusjonane si totale finansiering, og at denne aktiviteten både kan styrkje fagleg verksemd og gi ressursar til fagfelt. Samstundes er regelverket sterkt prega av omsyn til økonomisk ryddig forvaltning og konstitusjonelt ansvar, noko som i praksis gir avgrensa handlingsrom og lite fleksible løysingar. Utvalet peikar på eit dobbelt utfordringsbilete: å integrere oppdragsverksemd som ein naturleg del av institusjonane, samstundes som grunnbevilgningane må vernast slik at faglege og kvalitetssikrande prioriteringar ikkje forvitrar. Nøkkelspørsmål er juridisk organisering av eige «oppdrags»-føretak, avklaring av ansvar og styring, handtering av indirekte kostnader (dekningsbidrag/overhead), og endringar i budsjetterings- og rekneskapsprinsipp (nettobudsjettering). Utgreiinga legg vekt på balanse mellom fleksibilitet for å møte arbeidslivets behov og reglar som sikrar innsyn, kontroll og at offentlege midlar ikkje undergraver kjerneoppgåvene i undervisning og forsking.

Utgreiinga drøftar behovet for eit effektivt, velordna og tillitvekkjande verdipapirmarknad i Noreg og legg fram forslag til ny lov om børser. Ho byggjer på vurderingar av konkurransesituasjonen nasjonalt og internasjonalt, teknologisk utvikling og reglar i EØS som påverkar investeringstenester. Hovudmålet er å sikre at norske marknadsplassar er konkurransedyktige, tilgjengelege for særleg små og mellomstore verksemder, og gir eit ordna tilbod for investorar. Utgreiinga føreslår fleksibilitet i organisasjonsforma ved at børsar kan vere allmennaksjeselskap eller selveigande institusjon, med eit felles regelverk så langt som mogleg. Det ligg vekt på å styrkje styring og kontroll gjennom krav til styre, leiing og kontrollkomité, samt at børsane vert underlagt ordinært tilsyn frå Kredittilsynet. Ved omdanning frå selveigande institusjon til ASA skal aksjesal og oppretting av ein børsstiftelse sikre at marknadseigenskap og formål blir ivaretekne. Forslaget legg også opp til ei formålsbestemming i lova og at regelverk og konsesjonsordningar blir tilpassa for å møte konkurranse og grenseløyse handelsløysingar, samstundes som tilliten til marknadane blir verna.