Søk i NOU-arkivet

NOU 2015:15, «Sett pris på miljøet», vurderer korleis skatter og avgifter kann nyttast for å betre ressursutnytting og nå klimamåla. Utgreiinga peikar på at marknadsprisar ofte ikkje fangar opp miljøkostnadar, noko som fører til overforbruk av utsleppsgivarar og naturressursar. Kommisjonen argumenterer for ei omlegging der miljøskade vert prisa tydelegare, samtidig som samla skattebyrde kan omfordelast for å redusere negative fordelingsverknader og auke økonomisk effektivitet. Rapporten legg vekt på ein konsekvent bruk av pris på utslepp og miljøpåverknad framfor sektorvise eller teknologispesifikke støtteordningar. Det blir også peikt på behovet for gradvis innføring, klår overgangsplan og tiltak for å avdempe uheldige fordelingsverknader på låginntektsgrupper og distrikta. Innretninga skal halde fram ønsket om kostnadseffektive klimagrep, stimulere til teknologi- og atferdsendringar, og sikre langsiktig forutsigbarheit for næringslivet. Rapporten kjem med konkrete forslag til endringar i CO2-/klimaavgifter, veitrafikk- og kraftbeskatning, samt forslag om færre unntak og meir koordinert prising på tvers av sektorar for å oppnå betre miljøresultat per krona brukt.

Utgreiinga tek for seg utfordringar og avvegingar knytte til prising av offentleg informasjon i eit samfunn i rask teknologisk endring. Ho peikar på at offentleg informasjon har ei særstilling som fellesskapets ressurs, samtidig som teknologisk utvikling — særleg elektroniske databasar og distribusjon — opnar for nye kommersielle moglegheiter og kostnadsmodellar. Dette skaper eit spenningsfelt mellom demokratiske verdiar om open tilgang og praktiske økonomiske omsyn når kostnadar ved drift, distribusjon og brukarstøtte skal dekast. Vidare blir rettslege rammer, mellom anna reglar om åndsverk og katalogvern, framheva som sentrale for moglegheita til å handheve avgrensingar og kommersiell bruk. Utvalet peikar på at dagens praksis er fragmentert: enkeltetatane fører ofte eigen prispolitikk, noko som kan føre til tilfeldig og ujamn tilgang for publikum. Teknologiendringane vil truleg gjere elektroniske medium dominerande for mange typar informasjon, og dette endrar konsekvent kostnadsstruktur og distribusjonsmoglegheiter. Utgreiinga framheld at ein nasjonal, konsistent prispolitikk må balansere demokratiske prinsipp om innsyn, økonomisk berekraft og rettslege rammer, og at plikter for veiledning og lokal tilgjengeleggjering bør følgje med digital distribusjon for å sikre reell tilgang for alle brukargrupper.

Denne utgreiinga kartlegg prisnivået og rammene for stamflyrutene til, frå og innan Nord-Noreg med mål om å vurdere om reisande i nord har ei dårlegare prisstilling enn i andre landsdelar. Ho set problemet inn i ein regional- og samferdselspolitisk kontekst og søkjer òg samanlikning mot innanlandske prisar i Sverige og Danmark. Rapporten omtaler trafikkomfang, kapasitetsutnytting, lufthavn- og rutetilbod, selskapsøkonomi og eksisterande rabattordningar, og vurderer om lavare takstar kan rettferdiggjast gjennom regionale mål som like levekår og regional vekst. Utgreiinga skisserer ei rekkje alternative takstmodellar (til dømes særtakstar for Finnmark, lågare takstar til/frå og innan Nord-Noreg, samt bruk av eit «jernbaneprinsipp») og drøftar konsekvensar for etterspurnad, konkurrerande transportmiddel, flyselskapa si inntektsdekning og mogleg statleg finansiering. Analysen peikar på at eit reelt takstkutt krev både tiltak på kostnadssida i rutedrifta og sikra dekning av inntektstap, anten gjennom omdisponering i selskapsøkonomien eller via offentlege midlar. Rapporten vektlegg behovet for å samordne tiltak innanfor ei nasjonal takststruktur og at endringar må vurderast mot overordna samferdselsprinsipp og økonomisk berekraft.

Denne rapporten er ei etterrekning av det kombinerte inntektsoppgjeret våren 1976 og vurderer korleis pris- og inntektsutviklinga faktisk har utvikla seg i 1976 samanlikna med dei forutsetnadene som låg til grunn for oppgjeret. Rapporten peikar på at konsumprisindeksen vart venta å stige kring 9–9,2 prosent frå 1975 til 1976, medan lønn pr. årsverk samla sett auka om lag 12 prosent. For dei fleste lønnstakarar gjev dette ei realinntektsvekst på kring 3–4 prosent; pensjonistar og minstepensjonar har svakare eller sterkare utslag avhengig av kompensasjonsordningane, medan jordbruket fekk relativt store nominelle tillegg og særskilde tryggingsordningar under opptrappinga av inntektsmålet. Rapporten syner òg at eksportprisar for tradisjonelle varer berre auka om lag 3,1 prosent, medan importprisar (ekskl. oljeutstyr) auka kring 6,8 prosent — noko som inneber ei forverring av bytteforholdet med om lag 3,5 prosent. Det er vidare knytt usikkerheit til investeringsefterspurnad og til korleis lagerreduksjonar vil påverke produksjonsveksten. Rapporten legg vekt på at offentlege prisreguleringstiltak og kompensasjonsmidlar har hatt og kan få betydning for realinntekta og for prisstigningstakta, og peikar på behovet for vidare forhandlingar og overvaking av pris- og lønnsutviklinga framover.

Utredninga tek for seg behovet for å gjere prissamanlikning enklare for forbrukarane ved daglegvarehandel. Bakgrunnen er større sortiment, fleire emballasjestorleikar og sjølvbetening som svekkjer personleg rådgjeving. Utvalet vurderer berre frivillige ordningar og ser på to hovudløysingar: jamførprisar (pris per kg, liter o.l.) og standardisering av pakningar. Rapporten skildrar praktiske problem ved berekning og presentasjon av jamførprisar, inkluderande løse vektsvarer, og omtalar erfaringar frå andre land. Utvalet peikar på at jamførprisar kan gjere prisforskjellar tydelegare for forbrukarane, men vil krevje ekstra arbeid og kostnader for handels- og leverandørledd, samt klåre reglar for framsyning og berekning. Det er vurdert mogleg påverknad på priskonkurranse og varekvalitet, og det tilrår prioritering av varegrupper med høg budsjettandel og klare einingsmål. For å lukkast legg utvalet vekt på informasjonsarbeid, prøveordningar, avklaring av ansvar for merking (pakning vs hyllekant) og berekning av kostnader, samt samarbeid mellom berørte næringsledd for frivillig innføring.

Utgreiinga tar for seg korleis aukande kommersialisering formar kvardagen og oppveksten til born og unge, og skildrar ei brei samfunnsutfordring: barn blir i aukande grad målgruppe for kommersielle bodskap, medan det offentlege berre i avgrensa grad kan regulere denne påverknaden. Rapporten peikar på at oppvekstmiljøet i større grad inneheld tilbod med «prislapp», noko som aukar skilnadene mellom born av ulik sosioøkonomisk bakgrunn og reduserer tilgangen til frie, ikkje-kommersielle møteplassar. Skulen og barnehagen blir løfta fram som viktige frisoner der kommersiell påverknad skal minskast, og som arenaer for å gi barn kompetanse til å handtere kjøpepress. Foreldre, næringsliv, media, skule og frivillig sektor blir alle omtala som ansvarlege aktørar; det offentlege har både juridiske og fordelingspolitiske verkemiddel for å demme opp. Utvalet tilrår styrka tilsyn og klårare lovregulering der det er mogleg, meir offentleg finansiering av undervisning og fritidstilbod, samt tiltak for å mobilisere føresette og næringslivet til etisk praksis. Samla er målet å verne barn som sårbar part gjennom regelverk, frisoner og auka kompetansebygging.