Søk i NOU-arkivet

Denne delen av NOU 1992:17 skildrar bakgrunnen og mandatet for arbeidet med ei nasjonal rammeplan for barnehagen. Utvalet tek utgangspunkt i målet om «barnehage for alle førskolebarn» og ein grunnleggjande drøfting av barnehagen som både lærings- og utviklingsarena og som omsorgsinstitusjon. Arbeidet skal favne alle barnehagetype og alle barn, utan å segregere grupper på grunn av alder, funksjonsevne eller kulturell bakgrunn. Rammeplanen skal både gje styring og rammer for kommunalt ansvar og tilsyn, vere reiskap for den einskilde barnehage sitt arbeid med mål, organisering, innhald og metode, og tene som informasjon til allmenta og framtidige brukarar. Utvalet legg vekt på kontinuitet mot skulen, erfaringar frå lokale årsplanar, nasjonalt utviklingsarbeid og internasjonale planar frå andre nordiske og europeiske land. Arbeidet byggjer på innsamla årsplanar, lokale utviklingsrapportar, forsking og høyringar. Resultatet er ein planmodell som klargjer sentrale omgrep (læring, utvikling, omsorg), illustrerer planninga sitt utgangspunkt, innhald og ønskte resultat, og som legg til rette for evaluering og samarbeid mellom heim, barnehage og lokalsamfunn.

Utgreiinga vurderer om Noregs beredskapslovgiving – særskilde lover og førebuingar som kan settast i verk ved krig, fare for krig eller andre militære kriser – framleis er tenleg etter endra forsvars- og sikkerheitspolitiske rammevilkår. Ho set arbeidet inn i totalforsvarskonseptet, der sivile ressursar kan mobiliserast etter rekvisisjonsreglar, og peikar på at slutt på den kalde krigen har gjort trusselbildet meir komplekst: tradisjonell invasjonstrussel er redusert på kort sikt, samtidig som lokale/regional konfliktar og uforutsigbar utvikling i naboregionar framleis utgjer utfordringar. Utvalet konkluderer med at særskilde beredskapslover framleis er å føretrekke framfor ulovfesta nødrett fordi førehandslovverk styrker demokratisk kontroll, rettsleg forutsigbarheit og legitimitet i krisesituasjonar. Samstundes understrekjer utvalet at fullmaktslovgiving bør gi skjønnsmessig handlingsrom for styresmaktene, men innan strenge konstitusjonelle rammer. Det vert tilrådd at ein byggjer på fredstidsreglar der det er mogleg, særleg ved varetekt og strafferettslege inngrep, og at unntak berre vert nytta der det er absolutt naudsynt. Utvalet meiner dessutan at dødsstraff og særdomstolar forræderi ikkje lenger er aktuelle verkemiddel.

Utgreiinga legg fram eit rammeverk for planlagde forsøk i den primære helse- og sosialsektoren med mål om å finne realistiske integrasjons- og samarbeidsformer tilpassa ulike kommunale forhold. Ho ønskjer å samle og integrere lokale forsøksinitiativ og tidlegare erfaringar frå innan- og utanlandske prosjekt, og legg vekt på at forsøk må utformast slik at dei kan evaluerast og gi generaliserbare kunnskapar. Sentrale utfordringar er å vurdere økonomiske konsekvensar, bemanningsbehov og kompetanse, samt å klarleggje korleis endringar kan påverke arbeidsdeling mellom faggrupper, arbeidsmetodar, administrative ordningar og grunnutdanning. Utvalet tek omsyn til at forsøksverksemd med menneske som mottakarar krev særskild varsamheit, og peikar på at planlegging og evalueringsopplegg må vere grundige. Val av konkrete forsøksstadar og detaljerte kostnadsoverslag er utsett for seinare arbeid, medan ei avgrensing til kommune-/primærnivået er lagt til grunn etter vurdering av mandatets rekkevidd.

Utgreiinga tek føre seg rolla og organiseringa av statleg eksportgarantiverksemd gjennom GIEK, sett i lys av problem med store tap i enkelte prosjekt og behovet for meir målretta eksportfremjing. Ho vurderer både økonomiske grunnlag, risikoprofilar (kommersiell og politisk), internasjonale samanlikningar og brukarenes erfaringar. Hovudutfordringa er å balansere to mål: å fremje eksport ved å tilby garantiar der marknaden ikkje strekkjer til, samtidig som staten ikkje påfører budsjettet uforutsigbare tap. Utvalet drøftar prinsipp for akseptabel risikotaking, premiedanning, mogleg bruk av reassuranse, samt om GIEK bør organiserast som éin institusjon med klåre forretnings- og samfunnsdelar. Det peikar på behov for meir forutsigbarheit, betre styrings- og budsjettløysingar som synleggjer statens risiko, og klårare regelverk og administrasjon. Samla gir utgreiinga ei handfast vurdering av korleis GIEK kan få større handlingsrom for å støtte norsk eksport, samstundes som tapsrisikoen blir betre styrt gjennom regelverk, premiumodlar og organisatoriske endringar.

Denne utredninga analyserer på prinsipiell basis kva rolle og funksjon dei statlege bankane har under endra økonomiske og regelverksmessige rammevilkår. Statsbankane blir først og fremst brukte som verkemiddel i kredittpolitikken for å påverke omfang og fordeling av investeringar, samtidig som dei i ulik grad har rolle i nærings-, distrikts-, bustad-, utdannings- og miljøpolitikken. Utvalet vurderer statsbankane i samanhang med andre statlege verkemiddel (tilskot, skattar, direkte reguleringar) og peikar på at ein må vurdere om bankane alltid er mest effektive og kostnadseffektive for å nå målsettingane. Rapporten skildrar eit system med sju statsbankar med sektor- og formålsspesifikke mandat; SND er klart størst innan næringsfinansiering, medan landbruks- og fiskarbankane i praksis har endra låneprofilar som følgje av strukturelle endringar i sektorane. Utvalet peikar på avgrensa effekt som stabiliseringsinstrument, usikker timing av investeringsverknader og låg rolle for konkurransesikring i samla kredittmarknad, men mogleg positiv innverknad i enkelte marknadssegment. På bakgrunn av funna tilrår utvalet klårare rolleavgrensing, mindre overlapp med private aktørar og andre offentlege verkemiddel, sterkare målstyring, betre koordinering og styrka evalueringar for å sikre måloppnåing og kostnadseffektivitet.

Denne delutredninga tek for seg organisasjonsspørsmål i norsk fiskeindustri og relaterte rammevilkår i ei tid med rask omstilling. Ho peikar på at både råstofftilgang og marknadsforhold har endra seg markant, noko som krev at organisasjonar og reguleringar blir meir fleksible og målretta. Utredninga skal finne alternative organisasjonsmodellar som kan fremje fagleg og økonomisk utvikling, betre samordning mellom fangst, produksjon og marknadsføring, og auke evna til langsiktig intern planlegging i bedriftene. Særleg blir endringar i salgsorganisering, konkurranse frå utanlandske produsentar, auka eksport av råvarer for vidareforedling i mottaksland, og føresetnader for ombordproduksjon teke opp. Vidare ligg det eit behov for å knyte vurderingar av eksportreguleringar, fondsløysingar og statlege verkemiddel tettare opp mot organisasjonsstrukturane, slik at tiltak kan understøtte rasjonalisering, nyskaping og stabil lønsemd. Utredninga legg vekt på at organisatoriske endringar må samordnast med lov- og regelverksendringar for å møta raske råstoff- og marknadsendringar og for å ivareta både nasjonale interesser og konkurranseevne i internasjonale marknadar.