Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga tek for seg rettsleg stilling til samisk befolkning når det gjeld råderett, disponering og bruk av land og vatn i tradisjonelle samiske område frå Troms og sørover. Ho svarar på eit samfunnsproblem der historisk bruk, inngrepsreguleringar og manglande avklaring av rettar skapar konflikt mellom urfolk, offentleg forvaltning og næringsinteresser. Utvalet føreslår eit samla regelverk for kartlegging og rettsleg anerkjenning av eksisterande bruk og rettar til land og vatn, ein ny forvaltningsordning for gjenværande statsgrunn i Nordland og Troms og reglar for saksbehandling og konsultasjon ved tiltak som rører tradisjonell samisk bruk. Forslaga omfattar òg målretta endringar i fleire sektorlover (fjellova, reindriftslova, plan- og bygningslova, naturvern- og bergverkslova) for å sikre klårare rettsvern og betre dialog. Med unntak av forslaga om forvaltningsordningar for statsgrunn er framlegga i all hovudsak etablerte samrøystes i utvalet. Utgreiinga blir presentert saman med ei historisk bakgrunnsutgreiing (NOU 2007:14) som underbyggjer vurderingar av bruk, rettsgrunnlag og konfliktområde. Hovudmålet er å kombinere rettstryggleik for samiske rettar med forvaltningsordningar som legg til rette for rettferdige avvegingar mellom vern, næring og allmenne interesser.

Denne delutgreiinga handlar om korleis vidaregåande undervisning kan tilpassast språklege, kulturelle og næringsmessige føresetnadar i samiske område. Ho tek utgangspunkt i problemstillingar knytt til språkvern (omsetjing av lovverk til samisk), desentralisering av tilbod, og behovet for særleg opplæring innan reindrift, duodji og lokalt arbeidsliv. Utgreiinga peikar på at eksisterande samiske skolar og tilbod (blant anna i nordsamisk område) er viktige, men har avgrensa kapasitet, lærarressursar og læremiddel på samisk. Det blir lagt vekt på at mål for samisk vidaregåande opplæring må vere både fagleg likeverd med nasjonale utdanningsstandardar og samtidig forankra i samisk kultur og språk. Vidare føreslår utvalet ei rekkje praktiske løysingar: auka kvalifisering av lærarar, utvikling av læremiddel på samisk, velferdsordningar for elevar (hyblar, kantine, stipend), fleksible og desentraliserte kurs, samt særskilde tiltak for vaksne og arbeidsretta kurs. Styrings- og ansvarsforhold blir framheva som sentrale — mellom statlege og fylkeskommunale løysingar, eigen skolestruktur for samiske vidaregåande skolar, og koordinering gjennom Samisk utdanningsråd. Økonomiske konsekvensar vert behandla, og utvalet legg fram konkrete råd for å betre kapasitet og kvalitet i eit fleirspråkleg opplæringssystem som ivaretek samisk kulturarv og yrkesbehov.

Utredninga kartlegg samane som etnisk gruppe, deira leveområde, språk og næringar, og løftar fram dei rettslege og politiske problema knytt til samiske rettar. Ho samlar historisk og internasjonalt materiale — mellom anna gamle traktatar som Lappekodisillen, nordiske reindriftskonvensjonar og viktige internasjonale menneskerettslege reglar — for å vurdere rettsgrunnlaget for krav på land, vatn, næringsutøving og kulturelt sjølvstyre. Utvalget peikar på at mange samiske interesser ikkje er tilstrekkeleg avklara eller vern-a i norsk rett, at talmaterialet om samisk tilhøyrsel er usikkert, og at språk og kulturelle institusjonar treng sterkare løft for å halde oppe livskraften. Som svar tilrår utvalget ei rekkje tiltak: ei eiga grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling, ei ny samelov, og oppretting/omforming av representative organ for samane med klåre mandat og valreglar. Vidare går rapporten inn for særskild vern av reindriftsinteresser, forvaltningsordningar i Finnmark og økonomisk og administrativ ressursstyrking. Utredninga legg vekt på frivillig prinsipp, likskap og medinnflytelse, nordisk samarbeid og at norske plikter etter internasjonale reglar må klargjerast og gjennomførast i nasjonal rett.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at eit tidlegare forsøk med samisk undervisning i vidaregåande nivå berre dekkjer delar av det nye lovverket for vidaregåande opplæring frå 1974. Ho peikar på eit systematisk behov for å betre samspelet mellom opplæringsstruktur, kultur- og språkhensyn og lokale næringar i samiske område. Rapporten framhevar at opplæringa må tilpassast både kvalitative og kvantitative særbehov hos ulike delar av den samiske befolkninga — frå kjerneområde til språklige og yrkesmessige minoritetssituasjonar — og at dette krev særskilde fagplanar, undervisningsmateriell, lærarressursar og institusjonar. Sentrale utfordringar er manglande læremiddel på samisk, behov for fagpersonell med kultur- og språkbakgrunn, og avklaring av kvar særskilde tilbod bør lokaliserast (lokalt/desentralisert vs. sentralt). Vidare legg utgreiinga vekt på yrkesretta opplæring knytt til reindrift, handverk, jordbruk og utmarksnæringar, og synleggjer behovet for etterutdanning og rådsgjeving for å sikre kvalitet og relevans. Til sist peikar ho på at gjennomføring krev økonomiske vurderingar og ei planmessig utbygging av hovudinstitusjonar og læremiddelproduksjon.

Denne utgreiinga tek for seg funksjonane, omfanget og formene for evaluering i heile skoleverket fram til høgare utdanning. Ho byggjer på vurderingar av kva skolen, eleven, etterfølgjande utdanningsinstitusjonar, arbeidsgjevarar og samfunnet treng av informasjon om læring og kompetanse. Rapporten drøftar korleis karakterar og eksamen verkar inn på motivasjon, sjølvoppfatning, sosialt liv og skoledrift, og skildrar dilemmaet mellom vurdering som reiskap for læring og vurdering som sorteringsmekanisme. Utgreiinga peikar på svake sider ved formell karakterbruk — til dømes usikker vurderingspraksis, normerings- og relateringsproblem, og utilsikta disciplinerande effektar — og vurderer alternative prinsipp for opptak og utveljing (opptaksprøver, skikkethetstesting, loddtrekning, alderssatsing osv.). Han legg vekt på behovet for informasjonsoverføring mellom skolar, heim og arbeidsliv, og på at vurderingssystemet må tene både rettferd, læring og samfunnets sorteringsbehov. Samla peiker utvalet mot å avgrense lite konstruktiv formell vurdering, styrke beskriveleg og fagleg relevant vurdering, og å klargjere hvilke funksjonar karakterar skal fylle for å unngå misbruk som disiplineringsmiddel eller urimeleg segregering.