Søk i NOU-arkivet

NOU 2023:7 granskar rettstryggleiken for barn og foreldre i barnevernet og peikar på eit breitt sett utfordringar som påverkar både kvaliteten i avgjersler og tilliten til tenesta. Utgreiinga nemner at utydelege rettslege kriterium, varierende praksis mellom kommunar og manglande system for kvalitetssikring fører til ujamne mønster i sakshandsaminga. Barn si medverknad er for svak, og informasjon til foreldre og barn blir ofte for dårleg. Ressursmangel og kompetansegap blant fagarbeidarar påverkar saksbehandlingstider, dokumentasjon og vedtak. Kontroll- og klageordningar fungerer ikkje godt nok for å rette feil raskt eller å lære av systemsvikt. Utvalet peiker på behovet for betre reglar, klarare ansvar og sterkare rettstryggleiksinstitutt, kombinert med organisatoriske og økonomiske tiltak for å sikre tidleg, fagleg forsvarleg og lik handsaming. Målet er eit barnevern som både vernar barnet og respekterer rettane til familien, gjennom betre prosessar, meir kompetanse og tydelegare kontrollmekanismar.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at tryggings- og trusselbiletet har endra seg sidan tidlegare regelverk, særleg med aukande digitalisering, tverrsektorielle avhengnader og meir avanserte IKT-angrep. Det peikar på behovet for eit robust, framtidsretta lovgrunnlag som tek vare på både militære og sivile omsyn, beskyttar kritiske samfunnsfunksjonar, og regulerer handtering av sensitiv og samfunnsviktig informasjon – både graderte og ikkje-graderte data. Utvalet vurderer om éi samla lov eller ei todeling av regelverket er mest formålstenleg, og ser behovet for ei harmonisering mot internasjonale krav som EU‑direktiv om nettverks- og informasjonssikkerheit. Vidare skal regelverket balansere krav til tryggleik mot økonomisk lønnsemd, gjere tilsyn og kontroll meir eigna til dagens risiko, og klargjera ansvar og rollar for forvaltning og sektorstyresmakter. Forslaget omfattar òg forslag om modernisering av eldre instruksar, tiltak for kontroll med eigarskap og drift i kritisk sektor, og tilråding om at føresette verkemiddel må kunna handtera raske teknologiske endringar og trugsmål i det digitale rommet.

Denne utredninga peiker på at digitaliseringa har gjort samfunnet meir effektivt, men òg meir sårbart. Avhenget av IKT pregar kritiske tenester innan energi, transport, finans og offentleg forvaltning, og angrep frå kriminalitet og statlege aktørar blir både vanlegare og meir avanserte. Rapporten synleggjer manglande oversikt over avhengigheiter, ulikt sikkerheitsnivå mellom sektorar, konsentrasjon av leverandørar og svakheiter i styring og regelverk. Det fører til risiko for alvorlege samfunnsskonsekvensar ved omfattande IKT‑hendelser. Utvalet legg fram ei heilskapleg tilnærming: betre nasjonal styring, klårare ansvarsdeling, plikt for meldinga av alvorlege hendingar, styrking av operative beredskapsmilar og betre informasjonsdeling mellom offentleg og privat sektor. Det blir også peikt på behov for lovendringar, krav i offentlege anskaffingar, styrkt nasjonal kapasitet (CERT-tenester), meir kompetanse og økonomiske insentiv for å redusere sårbarheit i kritiske leverandørkjeder. Målet er eit risikobasert rammeverk som både beskytter enkeltmenneske og sikrar samfunnskritiske funksjonar mot digitale angrep og systemfeil.

NOU 2013:8 gjer ei brei vurdering av losordninga i Noreg med sikte på å styrkje sjøsikkerheita. Rapporten tek utgangspunkt i aukande skipstettleik, større skip og meir krevjande farvatn, og peiker på at ein velfungerande losordning er sentral for å førebygge grunnstøtingar, miljøulukker og trafikkork. Utgreiinga identifiserer manglar i regelverk, organisatorisk handtering og beredskap som kan svekkje tryggleiken dersom dei ikkje vert adresserte. Hovudkonklusjonen er at det offentlege sitt overordna ansvar for losing bør haldast, samstundes som organisering, regelverk og finansieringsmodellar må moderniserast. Rapporten tilrår ei tydeleggjering av regelverket gjennom ei samla lovgiving for los, ei meir robust regionsinndeling, styrka krav til kompetanse og ikkje minst betre samordning mellom losar, Kystverket og andre maritime tenester. Den legg også vekt på økonomisk berekraft gjennom brukarfinansiering, forbetra tariffsystem og investering i digitale støttesystem. Målet er å sikre at losordninga framleis gir høgt nivå på sjøsikkerheit og miljørisikohandtering i eit endra maritimt landskap.

Denne utredninga vurderer korleis Noregs energi- og kraftsystem kan utviklast fram mot 2030 og 2050 med omsyn til verdiskaping, forsyningssikkerheit og miljø. Ho tek utgangspunkt i auka elektrisitetsbehov som følgje av elektrifisering av sokkel og transport, aukande industriell etterspurnad og mål om lågare klimagassutslepp. Samstundes står Noreg overfor utfordringar knytt til sårbarheit ved tørkeår i eit vasskraftdominert system, behov for nye transmisjonsløyvingar og balansering av lokale og nasjonale interesser ved nykraftutbygging. Utvalet peikar på at Noreg har store verdiar i sine energiressursar, og at rett politikk kan styrkje industriell konkurransekraft, eksportinntekter og klimamål. For å nå dette trengst føresegner som styrkar marknadsløysingar, investeringsvilkår, forsking og teknologiutvikling, samt rammer for areal- og konsesjonsbehandling som gir forutsigbarheit. Utgreiinga sluttrar med konkrete prioriteringar: energieffektivisering, større kraftnett og mellomlandsforbindelsar, prioritering av fornybar produksjon (særleg vass- og vindkraft), tiltak for å handtere tørkesår og å leggje til rette for ny industri og CCS-løysingar der dette er samfunnsøkonomisk rettferdiggjort.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at trafikkulukker framleis gir høg døds- og skadestatistikk i Noreg, og spør om eit sjølvstendig statleg vegtilsyn for infrastrukturoppgåver kan styrkje trafikktryggleiken. Bakgrunnen er at det ikkje finst eit uavhengig, statleg tilsyn med veginfrastrukturen i dag, samtidig som vegsektoren har ansvaret for planlegging, utbygging, drift og vedlikehald over eit offentleg vegnett på om lag 92 000 km. Utvalet vurderer berre tilsyn knytt til infrastruktur og legg vekt på risiko- og systemretting i tilsynet. Fleirtalet meiner eit uavhengig, risikobasert vegtilsyn (om lag 50–100 årsverk) vil auke tilliten, gi tydelegare grenseoppgang mot Vegdirektoratet og kunne gi pålegg og sanksjonar ved gjennomgåande manglar i styring. Mindretalet meiner midlane kan gi større gevinst i konkrete infrastrukturtiltak og risikerer å svekkje eksisterande fagmiljø, auka byråkrati og dårlegare utnytting av kompetanse. Utvalet peikar på at mellom 20–30 % av dødsulukker har infrastruktur som medverkande årsak, og at årleg omkring 250 drepne og 1 000 varig skadde syner behov for tiltak på fleire område samstundes: trafikant, køyretøy og infrastruktur.