Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer om felles arbeidsgivarfunksjon for frittståande statlege verksemder best blir handtert gjennom ei eiga arbeidsgiversamanslutning. Bakgrunnen er aukande behov hjå ulike typar statlege verksemder for profesjonell forhandlings- og servicekompetanse kombinert med krav frå myndigheitene om styring og kontroll. Utgreiinga ser verksemder i fleire organisatoriske former (statsforetak, heileigd aksjeselskap, stiftingar, forvaltningsorgan med særskilde fullmakter m.m.), samanliknar løysingar i nabolanda og dokumenterer synspunkt frå verksemdene og arbeidstakarorganisasjonane gjennom spørjeundersøking og høyringar. Hovudkonklusjonen er at det finst eit reelt behov for styrka arbeidsgivarkapasitet, men at løysinga må vere tilpassa variasjonen mellom verksemdene. Utgreiinga peikar på to hovudmodellar: ein fullt utbygd arbeidsgiversamanslutning som tek alle forhandlings- og servicefunksjonar, eller ein avgrensa samanslutning som tilbyr administrative tenester og rådgiving. Viktige avvegingar gjeld om medlemskap skal vere frivillig eller obligatorisk, korleis finansiering og kontingentar skal vere, korleis eigarskap/ styringslinjer til staten skal handterast, og korleis konfliktfond og administrative tilknytingar kan utformast. Det føreligg utkast til vedtekter for begge modellane.

Utgreiinga tek føre seg bruk og rolle for kollegiale styrer, råd og tilsyn i statleg verksemd. Ho byggjer på ei oppfatning av at slike organ kan tilføre fagleg kompetanse og lokalkunnskap, men at systemet er omfattande, inkonsistent og ofte lite effektivt. Hovudutfordringa er å avklare kva type verksemder som treng styre med reell styringsmakt og resultatansvar, og å klargjere ansvar, fullmakter og samspel mellom departement, styre og administrativ leiing. Rapporten peikar på at ordinære forvaltningsorgan i utgangspunktet ikkje bør ha styre, medan forvaltningsbedrifter, forvaltningsorgan med vide fullmakter og statseigde selskap ofte rettferdiggjer styrer på grunn av delegert handlefridom. Det blir lagt vekt på å innføre klare retningslinjer for mandat, ansvarsfordeling, sanksjonar og resultatansvar for styremedlemmer, samt prinsipp for samansetjing av styre og alternativ bruk av rådgjevande eller tilsynsorgan. Målet er betre mål- og resultatstyring, færre overlappande organ og meir konsistent forvaltningspraksis.

Utredninga tek føre seg problemet med at mange statlege interne tenester i dag framstår som «gratis», noko som svekkjer økonomisk ansvarleggjering og fører til utydeleg ressursprioritering hos brukaretatane. Ho byggjer vidare på tidlegare reformforslag og vurderer særleg rolla til Statens bygge- og eigedomsdirektorat (SBED) som eigar og leigar av statlege bygg. Hovudutfordringa er å leggje til rette for marknadsliknande insentiv slik at brukarane ser kostnadane ved lokaleval og prioriterer snarare enn at leverandørane (SBED eller private) ikkje blir eksponerte for kostnads- og kvalitetsinsentiv. Rapporten peikar på skilnader mellom fleksible kapitalobjekt (kontor, bustadar) og spesialbygg (undervisning, sjukehus), og at geografisk plassering påverkar effektane av brukarbetaling. Vidare blir risiko for kostnadsvekst, utvikling av intern ekspertise og oppblåsing av budsjettets inntekts- og utgiftsside diskutert. Som løysing blir det føreslått eit system der brukarane betalar husleige frå driftsbudsjettet, medan SBED blir nettobudsjettert og styrt gjennom krav til overskot og vedlikehaldsnivå. Prinsipp for leiefastsetjing, valfridom for brukarar og avtaler mot private utleigarar blir også framheva som sentrale element i reformen.

Denne utgreiinga vurderer den økonomiske røynda i dei statlege høgskolane på bakgrunn av store strukturelle endringar på 1990-talet: kraftig auke i studenttal som følgje av sysselsettingspolitikk, samanslåing frå 98 til 26 institusjonar i 1994, og omdisponering av studieplassar frå lågprioriterte til prioriterte fagområde. Samstundes synest budsjetta å ha vakse reelt betre enn resten av statsbudsjettet i perioden 1992–1997, men veksten avtok etter 1994. Utvalet ser behov for å vurdere om ressursbruken er effektiv, om administrative og støttetjenester er proporsjonale, om oppgåver som er pålagde institusjonane er tilstrekkeleg finansierte, og kva effekt samanslåingane har hatt på ressursutnytting. Endringar i utgift per student viser små reelle endringar i høgskolesektoren mellom 1992 og 1997 (om lag +3,4 %), men ein svak nedgang i perioden 1994–1997 (-0,5 %), medan universitetssektoren hadde vekst i same periode (+4,7 %). Frå 1997 til 1998 peikar anslag på realnedgang i bevilgningar, særleg ved universitet med om lag -3,9 %, og moderat ved høgskolane (-0,7 %). Utgreiinga peiker på behov for betre styring, måling og prioritering for å sikra at ressursar, studieplassar og oppgåver heng saman, og for å auka effektiviteten og redusera studentanes tid til fullføring.

Denne utgreiinga granskar praktiseringa av statlege driftstilskott til barne- og ungdomsorganisasjonar i perioden frå midten av 1970‑åra fram til 1995. Bakgrunnen er meldingar om at reglar kan ha vore uklåre og at organisasjonar kan ha innrapportert medlemstal i strid med det faktiske grunnlaget, noko som kan ha gjeve for høge tilskott. Kommisjonen avgrensa seg til den delen av ordninga som var styrt av medlems‑tal og delte perioden i tre hovudfaser (om lag 1977–1984, 1985–1992 og 1993–1995) for å fange opp større regelendringar i 1979, 1985 og 1993. Enkelte støtteformer (til dømes kurs‑ og instruktørstønad) og lokale registreringsrutinar vart ikkje grundig vurderte. Arbeidet byggjer på dokumentgjennomgang, korrespondanse, interne departementsnotat, skriftlege redegjersler frå organisasjonar, munnlege forklaringar og tidlegare relevante rapportar. Kommisjonen har lagt vekt på å rekonstruere faktiske forhold, synleggjere uklarheiter i regelverket og vurdere praktiseringa der medlemsgrunnlaget var avgjerande for tildeling. Tidsramma og omfang gjorde det naudsynt med klare avgrensingar i forskingsopplegget, særleg vedrørande lokal praksis og nokre tilskotskategoriar.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.