Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer korleis forsikringsselskap kan innhente, bruke og lagre helseopplysningar utan å underminere personvern og rettsvern. Ho tek utgangspunkt i at helseopplysningar nyttast både ved teikning av forsikringar (risikovurdering og premiebrot) og ved oppgjer ved krav. Rapporten avvegar behovet for samsvar mellom premie og risiko mot vern av den enkelte sine rettar, særleg retten til ikkje å vite om alvorleg sjukdom og vern mot uforholdsmessig gjennomsøking av gamle helseopplysningar. Det er brei semje om at spørsmål ved teikning må vere relevante, dokumenterbare og følgjast av krav om kvalitetssikring og grunngjeving ved premiehøging. Samstundes vert det gått inn for å gjere praksis med gradvis innhenting av opplysningar bindande dersom selskapa ikkje etterlever den frivillig. På krava si side ønskjer utvalet meir systematikk i oppnemning og vurdering av sakkyndige, sterkare habilitetsreglar, og betre innsyns- og redaksjonsreglar for journalmateriale. Det ligg òg framlegg om å oppheve forbodet mot bruk av genetiske opplysningar i risikovurderingar, medan andre særskilde grenser for innhenting av sensitive eller gamle opplysningar vert føreslåtte. Målet er å balansere marknadens behov for informasjon med vern av individet og effektiv sakshandsaming.

Utgreiinga tek utgangspunkt i uro i norsk økonomi mot slutten av 1990-talet, med fallande oljeprisar, svekka krone og ein periode med høg lønnsvekst som skapte press på konkurranseevna. Samstundes peikar utgreiinga på at 1990-talet overordna var positive: arbeidsløysa vart redusert, og veksten var god samanlikna med mange OECD-land. Framtidige utfordringar er likevel omfattande: auka kapitalmobilitet, teknologisk endring, internasjonalisering, krav til høgare kompetanse, omstillingsevne og fleksibilitet i arbeidslivet, delar av arbeidsmarknaden som manglar kvalifisert arbeidskraft, og ein demografisk aldring som aukar forsørgingsbyrda. Hovudkonklusjonen er at landet treng ein brei og samordna strategi som byggjer vidare på eit forsterka inntektspolitisk samarbeid (frontfagsmodellen), lågare nominell lønnsvekst i tråd med handelspartnarar, betre rammevilkår for næringslivet, meir kompetanse og ei effektiv offentleg sektor. Stabiliseringspolitikk, utdanning, sysselsettingspolitikk og tiltak for produktivitetsauke må virke samla for å sikre full sysselsetting og høg verdiskaping. Utgreiinga vektlegg at gode resultat ikkje er sjølvsagte, og at tillit hos næringsliv og finansmarknader til lønnsdanninga er avgjerande for investeringar og lokaliseringsattraktivitet.

NOU-en presenterer ei samla politikk for å rette skattesystemet mot miljøproblem og samtidig auke sysselsettinga. Ho byggjer på ei grunnleggjande utfordring: tradisjonelle skattar på arbeid og kapital skapar høg skjermingskostnad for arbeidsinnsats, medan mange miljøskadar ikkje er prissette i marknaden. Utvalet peikar på at ei omlegging mot breie, miljøretta avgifter kan redusere forureining, stimulere til meir effektiv bruk av ressursar og frigjere handlingsrom for lågare avgifter på arbeidskraft. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter bør vere så langt som mogleg teknisk målretta, gradvis innførde og kombinert med kompensasjons- og omstillingsordningar for ramma grupper og konkurranseutsatte verksemder. Samstundes vert det lagt vekt på at reformen skal vere inntektsnøytral på statsbudsjettet eller bruke delar av inntektene til å redusere andre vridande skattar, særleg arbeidsgivaravgift og marginalskattar på løn. Utvalet konkluderer med at ein strategi basert på «forureinar betalar» saman med eit velfundert program for inntekts- og omstillingskompensasjon kan gi betre miljø og høgare sysselsetjing utan generell veksthemming.

Utgreiinga vurderer om Noregs beredskapslovgiving – særskilde lover og førebuingar som kan settast i verk ved krig, fare for krig eller andre militære kriser – framleis er tenleg etter endra forsvars- og sikkerheitspolitiske rammevilkår. Ho set arbeidet inn i totalforsvarskonseptet, der sivile ressursar kan mobiliserast etter rekvisisjonsreglar, og peikar på at slutt på den kalde krigen har gjort trusselbildet meir komplekst: tradisjonell invasjonstrussel er redusert på kort sikt, samtidig som lokale/regional konfliktar og uforutsigbar utvikling i naboregionar framleis utgjer utfordringar. Utvalet konkluderer med at særskilde beredskapslover framleis er å føretrekke framfor ulovfesta nødrett fordi førehandslovverk styrker demokratisk kontroll, rettsleg forutsigbarheit og legitimitet i krisesituasjonar. Samstundes understrekjer utvalet at fullmaktslovgiving bør gi skjønnsmessig handlingsrom for styresmaktene, men innan strenge konstitusjonelle rammer. Det vert tilrådd at ein byggjer på fredstidsreglar der det er mogleg, særleg ved varetekt og strafferettslege inngrep, og at unntak berre vert nytta der det er absolutt naudsynt. Utvalet meiner dessutan at dødsstraff og særdomstolar forræderi ikkje lenger er aktuelle verkemiddel.

Utvalet vurderer reglar for videresending av fjernsyn og radio i kabelnett i ei tid med aukande kapasitet, fleire tilgjengelege sendingar og sterkare krav frå rettshavarar om vederlag. Samfunnsutfordringa er å balansere kommersielle interesser, teknologisk utvikling og forbrukarvern slik at abonnentane får reell valfridom utan urimelege kostnadar eller juridisk uvisse. Utvalet meiner at hovudregelen framleis bør vere individuelle val og naudsynt vern for abonnentane, men ser at praktiske og økonomiske forhold i 1995 talar for ei løysing med eit obligatorisk, ope grunntilbod som sikrar breidd og tilgang utan krav om dekoder/filter. Det føreslås at hovudreglane blir gitt i forskriftsform for å gjere framtidige tilpassingar enklare. Fleirtalet vil at kabeloperatørane skal setje grunntilbodet, med sterk vekt på undersøkingar blant abonnentar og krav om variasjon i programtilbodet, samt minimumsvilkår i abonnementsavtalar til vern for abonnentane. Mindre grupper rår til ordningar som anten gir abonnentstyre eller opnar for individuell betaling og tilgangskontroll. Utvalet peiker òg på behovet for å utvide lovens virkeområde til større nett for å hindre konkurransevriding og omgåing, og held tilbake endring i forvaltningsansvar inntil vidare.

Utgreiinga tek utgangspunkt i ei målsetting om å auke sysselsettinga ved å skape handlingsrom i finanspolitikken gjennom reduserte overføringar frå staten. Ho peikar på at både direkte støtte til næringar og generelle overføringar til hushald må vurderast for å frigjere midlar til arbeidsmarknadstiltak, kompetanseheving og offentlege kjøp som stimulerer sysselsetting. Langsiktige framskrivingar viser at utgifter i folketrygda utan regelendringar vil bli ein stadig tyngre byrde for statsbudsjettet, og internasjonale døme (Sverige, Finland) syner at raske og omfattande kutt kan vere nødvendige når økonomien forverrar seg. Utgreiinga framhevar stor usikkerheit i økonomiske framskrivingar, særleg knytt til oljeinntekter og internasjonale forhold, og argumenterer for ein kombinasjon av moderate, synlege innsparingstiltak i overføringar og aktive tiltak for arbeidsmarkedet. Arbeidet byggjer òg på modellanalysar (mikrosimuleringar og makroøkonomiske modellar) for å vurdere fordelings- og sysselsetjingseffektar av ulike forslag, med særskilt analyser av barnetrygd, pensjonar og næringsstøtte. Konklusjonen er at omprioritering og moderate åtferdsendrande tiltak vil vere naudsynt for å betre budsjettbalansen og auke sysselsettinga over tid.