Søk i NOU-arkivet

Utredninga vurderer særavgiftene på sjokolade- og sukkervarar og alkoholfrie drikkevarer med fokus på folkehelse, økonomisk effektivitet og administrerbarheit. Ho byggjer på målet om å redusere inntak av frie sukkerhaldige produkt som bidrar til overvekt og ikkje-smittsomme sjukdommar, samstundes som avgiftsopplegget skal vere enkelt å administrere og rettferdig i forhold til bedrifter og forbrukarar. Utvalet drøftar kva for avgiftsgrunnlag som best sikrar at avgiftene påverkar forbruket i ønskjeleg retning — til dømes volumbasert vs. sukkerinnhaldsbasert avgift — og vurderer fordelingsverknader, grensehandel og potensielle omgåingsstrategiar. Rapporten legg vekt på klåre mål for avgiftene, behovet for evaluering etter innføring og at inntektene skal handterast transparent. Samstundes hevdar utvalet at avgifter er eitt av fleire verkemiddel som må nyttast i samspel med regulering, informasjon og retningslinjer i helsesektoren for å løyse utfordringane knytte til høgt sukkerinntak i befolkninga.

Utgreiinga tek for seg maktforhold og rettstryggleik i daglegvarekjeda, med særskild fokus på forholdet mellom store detaljistar og leverandørar, og konsekvensane dette har for forbrukarar og næringsliv. Ho peikar på at konsentrasjon i marknaden har gitt enkelte kjeder sterk forhandlingsmakt som kan føre til urimelege avtalevilkår, uforutsette pris- og leveringsendringar og svakare innovasjonsinsentiv hjå leverandørane. Dette kan indirekte verke inn på forbrukarpris og produktmangfald. Utgreiinga vurderer behovet for nasjonal regulering av «god handelsskikk», rapportering og handsaming av konfliktsaker, samt tiltak for å betre gjennomsikt og rettstryggleik i kjeda. Ho konkluderer med at marknadsløysingar åleine ikkje sikrar jamvekt mellom partane, og skisserer eit sett med rettslege og administrative tiltak for å fremje rettferdige avtaleforhold, betre informasjonsflyt og eit meir robust klagesystem, samtidig som ho legg vekt på å unngå overregulering som kan hemme effektivitet og konkurranse.

Denne Hovudrapporten gir ei samla, fagleg oppdatert vurdering av Forsvarets behov for skyte‑ og øvingsfelt sett i lys av ny struktur og omstilling i Forsvaret rundt 2004. Rapporten byggjer vidare på tidlegare hovudrapportar og legg vekt på å kartleggje arealbehov, logistikk og infrastruktur, samstundes som ho peikar på nødvendigheita av betre samordning med sivil planlegging, miljøomsyn og lokale samfunnsinteresser. Kartvedlegg er digitale og gjev ei presis lokalisering av felt og tilhøyrande installasjonar. Utvalet adresserer korleis endra organisasjon, nytt materiell og skifte i øvingskonsept påverkar behovet for areal og avgrensingar, og trekkjer fram erfaringar frå etableringa av Regionfelt Østlandet som eit praktisk døme på både utfordringar og løysingar. Rapporten understrekar krav til at statlege, fylkeslege og kommunale aktørar må inngå betre dialog og at plan‑ og bygningsregelverk, særleg krav til konsekvensutgreiingar, må liggje til grunn for framtidig feltetablering og vern. Målet er å sikre forsvarleg øvingskapasitet samtidig som miljø-, nærings‑ og lokalsamfunnsinteresser blir ivaretekne.

Utgreiinga tek for seg behovet for ei ny og meir samanfongen struktur for operative lavflygingsområde i Noreg. Ho balanserer Forsvarets krav til treningsverdi for høgintensive jagerflyoperasjonar mot miljø-, natur- og samfunnspåverknad i områda som vert berørt. Rapporten tar utgangspunkt i at dagens ordningar bygger på eit belastningsprinsipp og vurderer om restriksjonsprinsipp, eventuelt med horisontale/vertikale avgrensingar, er meir tenleg. Utvalet analyserer påverknaden på husdyr, friluftsliv og verna naturområde, kartlegg tidspunkt og omfang av belastningar, og vurderer tekniske verktøy som belastningskart og GIS for planlegging og oppfølging. Helikopter- og andre typar luftfartøy utanfor mandatet er omtala som særskilt problematiske, men ikkje inkludert i hovudanalysen. Internasjonale løysingar (Sverige, Storbritannia) og konsekvensar av endra forsvarsstruktur og økonomiske rammer er teke med i vurderingane. Hovudmålet er å presentere alternative ordningar med greie konsekvensvurderingar og å anbefale ei framtidig struktur samt nødvendige endringar i regelverk, administrative rutinar og samarbeidsformer mellom sivile og militære instansar.

Utgreiinga tek føre seg framvekst, funksjon og behov for regulering av handel i varederivater i Noreg, med særleg vekt på kraftderivatmarknaden. Varederivater blir framstilt som verktøy for prissikring og planlegging som kan auke effektiviteten og redusere prisvolatilitet for aktørar i underliggande varemarknader. Kartlegginga viser at det norske marknadsbiletet i hovudsak er profesjonelt: berre kraftmarknaden har norske aktørar i alle ledd, medan annan handel ofte går via internasjonale marknadsplassar eller otc-mellommenn. Utvalet peiker på at kundebeskyttelse i snever meining og systemrisk ikkje aleine krev ein omfattande ny regulering, men at det er naudsynt med offentleg rettsregulering for å sikra «sikker og ordna handel». Sentrale omsyn er løysing av oppgjør, krav til sikkerheitsstillelse, lik handsaming frå mellommenn, marknadsgjennomsikt, reglar mot marknadsmanipulasjon, og at norske reglar skjermer mot gråsonar ved grensekryssande mellommannsverksemd. Utvalet føreslår i all hovudsak å innlemma varederivater i definisjonen av finansielle instrument i verdipapirhandellova og etablera konsesjonsordningar, tilsyn og krav til oppgjørs- og klareringsløysingar, samt tilpassingar knytt til netting, kapital og startkapital. Konsekvensane for offentlege budsjett er vurdert som relativt små, medan marknadsaktørar kan vinne effektivitet og risikoreduksjon ved klårare regelverk.

Denne utredninga kartlegg og vurderer korleis den omfattande materiellforvaltninga i Forsvaret bør styrast og organiserast for å sikre heilskapleg og effektiv ressursutnytting. Materiellforvaltning omfamnar anskaffing, forsyning, vedlikehald, kontroll, utfasing/avhending av materiell og drift av samband- og IS-system. Rapporten adresserer organisatoriske alternativ, styringsformer og finansieringsmodellar, og undersøker integrasjonsmoglegheiter både horisontalt (stordriftsfordelar) og vertikalt (gjennomgåande ansvar). Ho syner tydeleg behovet for avklaring av eier-, kunde- og leverandørroller, samt forbetra kontroll- og rapporteringsfunksjonar, samstundes som krav til operative og beredskapsmessige ytingar må haldast. Deloppdraga legg særskild vekt på lager- og verkstedsstruktur, informasjons- og IS-verksemd, og konsekvensar av ulike finansieringsformer inkludert oppdragsfinansiering og bruk av interne/eksterne leverandørar. Rapporten presenterer fem hovudalternativ og kvantitative vurderingar av integrasjonseffektar, og peikar på både organisatoriske gevinstmoglegheiter og risiko ved gjennomføring. Hovudmålet er å gi eit gjennomførbart grunnlag for departementet ved vurdering av endringar som kan betre effektivitet, styringsevne og samsvar mellom ressursbruk og operative krav.