Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tar for seg om revisjonsplikta for små norske foretak skal vidareførast eller avviklast. Bakgrunnen er ei todelt utfordring: på den eine sida høge kostnader og forenklingstrykk for små selskap, på den andre sida omsyn til kreditorvern, korrekt skatte- og avgiftsberekning og avdekking av økonomisk kriminalitet. Utgreiinga legg fram faktagrunnlag om revisjonens rolle, reguleringa av revisor- og rekneskapsyrket, offentlege kontrollsystem og internasjonale tilnærmingar der fleire land og EU-land vurderer eller har innført lettelsar. Fleirtalet rår til å vidareføre revisjonsplikta for alle aksjeselskap og fremhevar at revisjon støttar korrekt skattlegging, folkerettsleg harmonisering og kreditorvern. Mindretal rår til å oppheve plikta for små aksjeselskap med vekt på administrative og samla kostnader for næringslivet, samt internasjonal utvikling. Utgreiinga fremjar konkrete innretningar ved eit eventuelt unntak: tersklar (omsetnad, balansesum, tal årsverk), overgangsreglar, minoritetsvern (10 % krav på revisjon) og adgang for skattemyndigheitene til å krevje revisjon ved brot. Forslaget tek også stilling til frivillig revisjon, særattestasjonar og likebehandling av norske avdelingar av utanlandske føretak (NUF) med avgrensa deltakaransvar.

Utredninga går inn for ein gjennomgripande revisjon av regelverket for revisjon og revisorar. Ho tek utgangspunkt i at det framleis trengst ein særskild lovregulering, men at den noverande lova frå 1964 må skrivast om for å klargjera roller, ansvar og krav. Forslaget harmoniserer hovudtrekka med EØS/EU-direktiv, men går enkelte stader lenger enn minimumskravet. Utvalet avgrensar den lovfestade revisjonen til finansiell revisjon fram til revisjonsrapporten, medan andre revisjonsformer (t.d. operasjonell eller forvaltningsrevisjon) bør regulerast i sektorlover ved behov. Kompetansekrava skjerpast: to nivå for godkjenning vert vidareført, praktisk opplæring aukast til tre år, og offentleg godkjenningsprøve på begge nivå kjem inn. Krav til etterutdanning og fornying av godkjenning kvart femte år vert oppretthalde. Utvalet legg opp til skjerpa habilitets- og dokumentasjonskrav, betre standardisering ved å bygge på internasjonale revisjonsstandardar (ISA), og større klargjering av ansvar. Revisjonsplikt bør knytast til plikta til å leggje fram årsrekneskap etter rekneskapslova, og alle aksjeselskap skal framleis revisorplikt ha. Samstundes openberrar utvalget at styresmaktene kan krevje særlege attestasjonar eller særoppgåver ved behov.

Denne NOU-en analyserer manglande og ujamne reglar for rekneskap, revisjon, registrering og tilsyn av norske stiftelser. Bakgrunnen er behovet for tryggleik, innsyn og profesjonell forvaltning av midlar som ligg i både private, offentlege og næringsdrivande stiftelser. Rapporten identifiserer at dagens regelverk gir ulike krav avhengig av stiftelsetype og storleik, noko som skaper uklarheit for styre, revisorar og tilsynsmyndigheit. Sentrale utfordringar er manglande sentral registrering, varierande innsendingsplikt og uklårheit kring revisors oppgåver, særskilt i små stiftelser og i dei som driv næringsverksemd. Arbeidsgruppa føreslår å etablere éin meir einskapleg plattform: klårare bokførings- og årsgjennomgangsreglar, forenkla oppgjer for små stiftelser, presisering av revisors ansvar, krav om innrapportering til eit sentralt register (Enhetsregisteret), og styrka tilsynsbeføyingar for fylkesmannen inkludert moglegheit til å begjære offentleg påtale og oppnemne ny revisor. Målet er å betre rettstryggleiken for gavemottakarar og allmennheita, auke kvaliteten i økonomiforvaltninga og førehindre misligheiter utan å påleggje unødig byrder for små og ikkje-næringsdrivande stiftelser.

Utgreiinga tek sikte på å rydde opp i og kodifisere reglane som styrer bygde- og statsalmenningar, og legg fram heilskaplege lovutkast for begge typar almenningsføremål samt eit utkast til oppheving/endring av eldre regelverk. Ho svarar på samfunnsutfordringar knytte til uklar eigarskap og bruksrettar, varierande forvaltningspraksis, økonomisk og skattemessig ujamnheit, og konflikt mellom eigarinteresser og bruksberettiga. Rapporten gir historisk og rettsleg bakgrunn, samlar sentrale dommar og rundskriv, og vurderer praktiske spørsmål som hogst- og virkesrett, seter- og beiterett, jakt, fangst og fiske, samt administrative ordningar. Utvalet peikar på behov for tydelege regelsett, standardiserte bruksreglar og betre økonomistyring i almenningsstyra. Vidare er det framlegg om reglar for deling og sal av almenningsgrunn, løysing av interessekonflikt mellom eigarar og bruksrettsberettiga, og omgrep som skal harmonisere almenningslova med andre sektorlover (jordlova, skogbruk, viltlov m.m.). På fleire punkt ligg det både fleirtals- og mindretalsframlegg, noko som syner at enkelte løysingsval framleis er omtvista og krev politisk avklaring.

Utgreiinga tek føre seg behovet for å oppdatere jordskiftelova frå 1950 for å møte endra driftsformer i jord- og skogbruk, teknisk og økonomisk utvikling og nye bruksformer i utmarka som turisme og friluftsliv. Ho peikar på at lova i hovudsak byggjer på eldre utskiftingsreglar og har avgrensa modernisering, noko som gir praktiske problem ved eigedomsutforming, arrondering og erstatningsskjønn. Særleg viktig er spørsmålet om jordskifteretten sin rolle ved ekspropriasjon og arealavståing til større vegar etter endringar i veglova i 1964 og etterfølgjande rettspraksis som har skapt rettsleg tvil. Utvalet ønskjer betre samordning mellom jordskifte, bruksutbygging og strukturpolitikk etter jordlova, samt klårare reglar for skifte, sambruk og sams tiltak i fjell- og utmarksområde. Rettsleg prosess og ankereglar vurderast også som urovekkjande uklare og treng ajourføring for betre samsvar med den alminnelege rettergangs- og skjønnslovgivinga. Utgreiinga inneheld både prinsippielle retningsliner og konkrete forslag til lovendringar, prosessforenkling, organisatoriske tilpasningar og reglar for samarbeid mellom jordskifteretten og forvaltingsorgan. Målet er å gi ein meir funksjonell ramme for arealforvaltning og tvisteløysing ved å klargjere kompetanse, prosedyrar og tilpassing til moderne bruk av land- og utmarksressursar.

Utgreiinga vurderer korleis gebyr- og provisjonsordningar mellom forsikringsselskap og forsikringsmeglarar påverkar marknaden og kundane, og legg fram eit konkret forslag til lovendring. Ho tek utgangspunkt i at bruk av forsikringsmeglar kan redusere selskapa sine interne administrative kostnader, men at desse gevinstane varierer mykje med type og omfang av megleroppdrag. Rapporten peikar på vanske med å fastsetje og dokumentera nøyaktige kostnadsbesparingar, og avviser å påleggje selskap plikt til å gi premierabatt til kundar som bruker meglar. Løysinga som blir foreslått, er eit generelt forbod mot at forsikringsmeglingsføretak mottar provisjon eller anna vederlag frå forsikringsselskapa, og tilsvarande bod om at selskap ikkje kan betale slik provisjon. Avgrensingar for særskilde internasjonale forsikringsområde (særleg delar av sjø- og energiforsikring) er føreslege av praktiske og internasjonale omsyn. Kommisjonen meiner dette kan gjennomførast utan vidare endringar i anna lovverk, samtidig som det blir opna for at selskap sjølve kan fastsetje pristariffer og eventuelt ha lågare administrative tariffer ved overtakelse av forpliktingar via meglar. Forslaget er framstilt som ein heilskapleg regulering med høve til oppfølgjing og presisering ved forskrift.