NOU 2007: 8 - En vurdering av særavgiftene

Utvalet vurderer særavgifter som verkemiddel for å prissetje miljø- og helsekostnader frå veitrafikk, avfall og energi. Problemstillinga er at dagens avgifter delvis ikkje fangar opp dei marginale, lokale og regionale skadeverknadene (ulukkes- og køkostnader, støy, vegslitasje og lokale utslepp), og at skilnader mellom drivstoff og bruksområde gir ineffektive insentiv. Samstundes må avgiftspolitikken ivareta statlege inntekter og berekraft i nærings- og distriktsøkonomi, og redusere uønskt konkurransevridning og omgåing. Utvalet peiker på at ei kostnadseffektiv klimapolitikk krev samsvar mellom CO2-avgift eller kvotepris og faktiske utslepp, og at kvotedekning og avgiftsplikt må harmoniserast. På kort sikt tilrår flertalet å halde bensinavgifta stabil og auke autodieselavgifta for å reflektere energiinnhald, men dette møter motstand grunna frykt for konkurranseulemper for distrikta og næringsliv. På mellomlang sikt bør veiprising innførast for å treffe lokale marginalkostnader i tettbygde strok, kombinert med tilpassa drivstoffavgifter i spreiddbygde strok. For avfall føreslåst ei revisjon av deponiavgifta og sterkare differensiering av kommunale gebyr for å stimulera gjenvinning. Innføring av lik avgiftsbehandling av alternative drivstoff per energienhet, og å harmonisera CO2-avgifter med kvotepris/kvotesystemet, er sentrale konklusjonar.