Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga legg fram eit heilskapleg grunnlag for å erstatte dagens kulturminnelov med ei ny kulturmiljølov som rettar fokuset mot både enkeltminne og større kulturmiljø og landskap. Ho byggjer på kartleggingar og tilstandsdata frå nasjonale register og miljøovervaking, og identifiserer hovudutfordringar som klimaendringar, tap av biologisk mangfald, aukande press frå arealbruk, reiseliv og ferdsel, demografiske endringar og manglande handverkskompetanse. Utvalet synleggjer konfliktar mellom vern og samfunnsbehov, manglande samsvar mellom sektorregelverk, og behov for sterkare kunnskapsgrunnlag og forvaltningsevne. Forslaget peikar på at kulturmiljøet har verdiar som kunnskap, identitet og berekraftig brukaroppleving, og at desse må avvegast mot andre samfunnsinteresser gjennom klåre reglar, betre rollefordeling mellom nivå i forvaltninga og styrka medverknads- og informasjonsrettar i tråd med internasjonale konvensjonar. Utgreiinga inneheld også vurderingar av internasjonalt regelverk, erfaringar frå nordiske land og forslag til nye definisjonar og rettsprinsipp for å sikre betre rettsvern, kunnskapsstyring og økonomisk rammeverk for vern, forvalting og restaurering.

NOU 2015:15, «Sett pris på miljøet», vurderer korleis skatter og avgifter kann nyttast for å betre ressursutnytting og nå klimamåla. Utgreiinga peikar på at marknadsprisar ofte ikkje fangar opp miljøkostnadar, noko som fører til overforbruk av utsleppsgivarar og naturressursar. Kommisjonen argumenterer for ei omlegging der miljøskade vert prisa tydelegare, samtidig som samla skattebyrde kan omfordelast for å redusere negative fordelingsverknader og auke økonomisk effektivitet. Rapporten legg vekt på ein konsekvent bruk av pris på utslepp og miljøpåverknad framfor sektorvise eller teknologispesifikke støtteordningar. Det blir også peikt på behovet for gradvis innføring, klår overgangsplan og tiltak for å avdempe uheldige fordelingsverknader på låginntektsgrupper og distrikta. Innretninga skal halde fram ønsket om kostnadseffektive klimagrep, stimulere til teknologi- og atferdsendringar, og sikre langsiktig forutsigbarheit for næringslivet. Rapporten kjem med konkrete forslag til endringar i CO2-/klimaavgifter, veitrafikk- og kraftbeskatning, samt forslag om færre unntak og meir koordinert prising på tvers av sektorar for å oppnå betre miljøresultat per krona brukt.

Denne utredninga vurderer korleis Noregs energi- og kraftsystem kan utviklast fram mot 2030 og 2050 med omsyn til verdiskaping, forsyningssikkerheit og miljø. Ho tek utgangspunkt i auka elektrisitetsbehov som følgje av elektrifisering av sokkel og transport, aukande industriell etterspurnad og mål om lågare klimagassutslepp. Samstundes står Noreg overfor utfordringar knytt til sårbarheit ved tørkeår i eit vasskraftdominert system, behov for nye transmisjonsløyvingar og balansering av lokale og nasjonale interesser ved nykraftutbygging. Utvalet peikar på at Noreg har store verdiar i sine energiressursar, og at rett politikk kan styrkje industriell konkurransekraft, eksportinntekter og klimamål. For å nå dette trengst føresegner som styrkar marknadsløysingar, investeringsvilkår, forsking og teknologiutvikling, samt rammer for areal- og konsesjonsbehandling som gir forutsigbarheit. Utgreiinga sluttrar med konkrete prioriteringar: energieffektivisering, større kraftnett og mellomlandsforbindelsar, prioritering av fornybar produksjon (særleg vass- og vindkraft), tiltak for å handtere tørkesår og å leggje til rette for ny industri og CCS-løysingar der dette er samfunnsøkonomisk rettferdiggjort.

Denne utgreiinga legg fram ei heilskapleg strategi for å stanse utslepp av miljøgifter som trugar menneskehelse og natur innan 2020. Bakgrunnen er at både permanente og nye kjemiske stoff finst i miljøet, i næringsmiddel og i menneskeleg eksponering, og at varestrømmar, avfall og internasjonal transport fører til vedvarande tilførsel. Samfunnsutfordringa handlar om å redusere både kjeldebaserte utslepp og diffuse spreiingsvegar, sikre substitusjon til tryggare stoff, styrke regelverk og tilsyn, og utvikle betre overvaking og kunnskap. Utgreiinga peikar på at tiltak no er meir kostnadseffektive enn å handtere helseskadar og tap i natur, og at mange miljøproblem er transnasjonale og krev internasjonalt samarbeid. Sentral konklusjon er at eit målretta, sektorovergripande handlingsprogram kombinert med vernande regelverk, økonomiske verkemiddel, forbrukarinformasjon og auka forsking kan stanse utsleppa og redusere eksponering i løpet av den føresette tidsramma. Utgreiinga fremjar konkrete prioriteringar for produktkontroll, avfallshandtering, offentleg innkjøp og oppfølging av internasjonale regime for farlege stoff.

NOU 2009:16 vurderer korleis prinsipp og omsyn knytte til berekraftig utvikling og klimautfordringar kan integrerast betre i offentlege beslutningsprosessar. Utvalet peikar på at miljø- og klimahensyn framleis ofte blir behandla som sektorvise tillegg framfor som grunnleggjande premiss for planlegging, investeringar og regelverk. Dette fører til lågare måloppnåing, suboptimale løysingar og auka risiko for kostbare omprioriteringar seinare. Rapporten framhevar behovet for betre analyseverktøy, sterkare krysssektorelt ansvar, langsiktig prising av miljøkostnader og meir systematisk bruk av konsekvensutgreiingar og berekraftindikatorar i alle fasar av offentlege beslutningar. Utvalet anbefaler tiltak som skal forbetre informasjonsgrunnlaget, klargjere kostnad-nyttevurderingar inkludert miljøverdiar, styrkje rettleiing og institusjonelle rammer, og sikre at økonomiske verkemiddel og reguleringar fremjar omstilling mot lågare utslepp og effektiv ressursbruk. Målet er å gjere klimahensyn til eit handlingsrettet og operasjonelt premiss i dagleg forvaltning, slik at politiske vedtak i større grad bidreg til langsiktig berekraft og reduserte utslepp.

Utgreiinga utforskar korleis Noreg kan utnytte naturgass med lågare klima- og miljøpåverknad ved å fremje CO2-handtering, hydrogen og andre nye teknologiar. Ho stiller satsing på forsking, utvikling og demonstrasjon som hovudinstrument for å få teknologiane over i kommersiell bruk og styrke norske fagmiljø og leverandørar internasjonalt. Rapporten peikar på at gass kan erstatte meir forureinande fossile energiberarar, men at gevinstane krev at CO2 blir handtert (fangst, transport og lagring eller bruk). Vidare blir hydrogen løfta fram som både energibærer og industrielt produkt med fleire produksjonsvegar (frå naturgass, elektrolyse frå vatn og frå biomasse), der kvar veg har sine tekniske, økonomiske og miljømessige konsekvensar. Rapporten adresserer infrastrukturbehov, reglar for offentleg støtte, EØS-relevans og juridiske spørsmål knytt til CO2-lagring og bruk. Ho peikar òg på synergieffektar ved å etablere gasskraftverk med CO2-handtering for auka verdiskaping på sokkelen (EOR) og som plattform for FoU og industribygging. Konklusjonane framhevar at målretta FoU, pilotanlegg, og klårare rammevilkår er naudsynt for å realisere miljøgevinstane frå nye naturgassløysingar i Noreg.