Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga gir ein brei vurdering av korleis teknologisk og økonomisk utvikling ved inngangen til 1980-åra kan påverke sysselsetting og arbeidsmiljø i Noreg. Rapporten set informasjonsteknologi inn i eit samfunnsmessig perspektiv og understrekar at teknologien sjølv ikkje avgjer konsekvensane; spreiing og verkningar blir i stor grad styrte av økonomiske, organisatoriske og politiske val. Internasjonal låg vekst, energisituasjonen og høgare oljepris skapar usikkerheit og kan dempe etterspurnaden etter arbeidskraft, samstundes som Noreg gjennom oljeinntekter kan ha førespurnadsfordelar. Offentleg sektor blir framheva som avgjerande for sysselsetting fordi mange tenester er arbeidsintensive, og fordi vald bruk av nasjonalproduktet er viktigare enn teknologival i seg sjølv for å løyse fordelings- og sysselsettingsutfordringar. Rapporten avviser at det er sannsynleg med eit brått og stort fall i sysselsetting som ein reint teknologisk konsekvens, men peikar på både positive og negative effektar på arbeidsplassen: fjerning av monotont og helsefarlig arbeid står mot risiko for endra arbeidsbetingingar. Hovudbodskapen er at aktiv politikk, omsyn til sosiale kostnadar og medverknad i innføring av ny teknologi er naudsynte for å maksimere gevinstane og avgrense skadeverknadene for arbeidstakarar og samfunn.

Denne utgreiinga vurderer korleis det norske tariffforhandlingssystemet fungerer, kva utfordringar som ligg i framtida og kva endringar som kan styrkje tillit, rettstryggleik og effektivitet i lønnsoppgjer. Utvalet tek utgangspunkt i at frontfagsmodellen framleis skal angi ein samla lønnsramme, men at kvart tariffområde sjølv fastset profilen for fordeling av ramma, mellom anna med omsyn til likelønn. Rapporten synleggjer folkerettslege verkemiddel og ny menneskerettslov som ramme for nasjonal regulering. Meglingsordninga og Riksmeglingsmannens rolle vurderast som i hovudsak velfungerande; men det peikar på misforhold mellom reglar i ulike sektorar og behov for klargjeringar i lovverk. Utvalet avviser lovfesting av ei rekkje nye bindande kriterium (til dømes for når tvungen lønnsnemnd skal nyttast) og er varsam med å endre retten til arbeidskamp. Samstundes gir utvalet konkrete forslag for å styrkje forhandlingsstrukturen i offentleg sektor, betre handheving av organisasjons- og forhandlingsrett, avklare reglar om ufravikelighet og mellombels endringar i nemndstruktur for statleg tvungen lønnsnemnd. Tilrådingane vektlegg partssamarbeid og avtalebaserte løysingar framfor omfattande lovreformer.

Denne NOU-en analyserer kvifor arbeidsløysa auka i byrjinga av 1990-åra og legg fram ei heilskapleg strategi for å få arbeid til alle som kan og vil. Utgreiinga peikar på at Noreg har vorte meir integrert i verdsøkonomien, noko som både opnar marknader og aukar sårbarheita for internasjonal konkurranse. Tradisjonelle penge- og finanspolitiske verkemiddel blir vanskelegare å nytte åleine; tiltak som styrkar konkurranseevna i eksportretta næringar og aukar arbeidsmarknadens fleksibilitet må derfor få større vekt. Rapporten framhevar betydinga av rammevilkår: konkurransepolitikk, arbeidsrettslege reglar, trygde- og pensjonssystem, utdannings- og kompetansepolitikk, nærings- og regionalpolitikk, offentleg sektors rolle og stabiliseringspolitikk. Målet er å skape varig vekst i sysselsetting gjennom betre tilpasning i bedriftene, meir effektiv arbeidsformidling og opplæring, og reformar som oppmodar til arbeid framfor passive ytingar. Alternativet som vert skildra — "solidaritetsalternativet" — krev at dei som har arbeid også bidreg til omstilling gjennom moderasjon og strukturelle reformer, samtidig som kjente sårbare grupper får målretta tiltak. Rapporten understrekar at det ikkje finst raske løysingar: ein kombinasjon av kortsiktige stimulerande tiltak og langsiktige strukturreformer er naudsynt for å redusere arbeidsløysa varig utan å svekkje utanriksøkonomien.

Denne utgreiinga drøftar korleis staten bør organisere og styre bruk av informasjonsteknologi mot 1990‑talet. Bakgrunnen er sterk teknologisk endring, aukande behov for tverrsektorielle løysingar og konfliktar mellom individuelle verksemder sine effektivitetsmål og felles samfunnsinteresser. Rapporten peikar på at IT er både eit strategisk verkemiddel for fornying av forvaltninga og ein kilde til sårbarheit, kostnader og informasjonsfragmentering dersom ein ikkje etablerer felles rammer. Sentral problemstilling er korleis ein skal kombinere institusjonelt ansvar og lokal fleksibilitet med nasjonal samordning gjennom standardar, felles datagrunnlag, prising og kvalitetssikring. Utgreiinga legg vekt på å styrkje rådgiving, setje klare prinsipp for prising og organisering av fellestenester, etablere meir systematisk arbeid med standardar og dataelement, betre opplæring og konsulentbruk, og å sikre informasjons‑ og datasikkerheit. Tiltaka er meint å gi betre ressursutnytting, halde oppe publikumstenester og redusere risiko ved offentlege IKT‑investeringar.

Utgreiinga peikar på at norske miljøproblem i byrjinga av 1990-åra i stor grad skuldast prissignalar som ikkje reflekterer miljøkostnader. Det er eit overordna mål å styre hushald og næringsliv mot val som er samfunnsøkonomisk lønsame ved å betre prising av utslepp og forbruk av miljøbelastande varer. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter og andre økonomiske instrument bør integrerast i ein breiare politikk for effektiv ressursbruk, samtidig som andre tiltak som marknadsopprusting, redusert næringsstøtte og betre reguleringar blir haldne fram som komplementære. Analysane omfattar luftutslipp (CO2, NOx, SO2, VOC), næringssalt og avfall, og viser historiske utsleppstrendar og samanhengar mellom avgifter og åtferd (t.d. drivstoffprisar, kraftavgift, CO2-avgift på sokkelen). Utvalet vurderer både miljøavgifter og omsetjelege kvotar, og går inn for ei strategisk, trinnvis innfasing som tek omsyn til internasjonale avtalar og konkurranseforhold. Hovudkonklusjonen er at ei meir konsekvent bruk av prisbaserte verkemiddel, kombinert med målretta pante- og retursystem og avvikling av motverkande subsidier, gir størst samfunnsøkonomisk nytte og kostnadseffektiv miljøforbetring.

Denne utredninga vurderer grunnlaget for inntektsoppgjeret 1983 ved å analysere disponibel realinntekt, lønns- og prisutvikling, konkurranseevne og konjunktursituasjonen. Ho tek utgangspunkt i nasjonalrekneskapstal, lønnsstatistikk og scenarioberekningar for pris- og sysselsettingskonsekvensar ved ulike lønnsutfall. Rapporten peikar på at disponibel realinntekt knapt auka frå 1981 til 1982, at oljeverksemda no gjev mindre positive bidrag enn tidlegare, og at bytteforholdet (forholdet mellom eksport- og importprisar) har auka dei siste åra og dermed delvis kompensert for svikt i annan produksjon. Underskotet på rente- og stønadsbalansen mot utlandet har påverka realinntekta negativt, men nivået har vore relativt stabilt etter 1979 når ein korrigerer for innanlandsk prisvekst. Rapporten framhevar uro for konkurranseevna gjennom lønnskostnader og valutakursutvikling, og legg fram alternative anslag for pris- og sysselsettingsutfall avhengig av lønnsoppgjer. Samla gir analysen eit faktabaserte grunnlag for partane i oppgjeret med vekt på balansen mellom lønnsauke, prisstabilitet og sysselsetting.