Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg kan utforme eit meir heilskapleg, effektivt og stabilt skattesystem som møter framtidige økonomiske, fordelingsmessige og miljømessige utfordringar. Rapporten tek utgangspunkt i at skattesystemet skal oppnå tre hovudmål samstundes: økonomisk effektivitet, rettvise i fordelinga av inntekt og formue, og finansiering av offentlege velferdsoppgåver på ein stabil og forutsigbar måte. Utgreiinga peikar på fragmentering i dagens regelverk, mange særreglar og skattekroner som blir brukte til ulike insentivformål gjennom skattelettar framfor meir målretta budsjettmiddel. Det blir vist til at høge marginalskattar på arbeid og kompleksitet i kapitalbeskatninga kan redusere arbeidstilbod, sparing og investeringar, og at fleire skatteskjerme svekker nøytraliteten. Samstundes blir miljø- og klimapolitiske mål løfta fram som nødvendige å integrere tydelegare i skattesystemet gjennom pris på utslepp og fjerning av subsidier som motverkar grøn omstilling. Rapporten sluttar med konkrete reformretningar: breiare skattegrunnlag med lågare satser, meir samordna behandling av arbeids- og kapitalinntekt, revisjon av formues- og eigendomsskattar, færre og meir målretta skattefavorar, styrka miljøavgifter, samt tiltak for forenkling og betre administrasjon og etterleving.

Denne rapporten er ein teknisk, faktabasert gjennomgang av dei økonomiske rammevilkåra før lønnsoppgjera i 2023. Ho kartlegg nyare utvikling i lønningar, inntekter, prisar, makroøkonomi og konkurranseevne, og legg fram ein kort prognose for konsumprisvekst frå 2022 til 2023. Rapporten legg vekt på å sikre same eininglege datagrunnlag for partane i oppgjeret ved å tilby oppdaterte tal, detaljar om forhandlingsområda (blant anna lønnsforskjellar mellom kvinner og menn og toppleiarar i offentleg forvaltning) og tilgjengeleggjere underliggjande tal i Excel. Rapporten fungerar både som referanse før forhandlingane og som grunnlag for ei etterhandsrapportering etter at oppgjer er gjennomførde. Hovudutfordringane som blir adresserte er å avgrense uenigheit om faktiske økonomiske forhold, synleggjere fordelingseffektar i inntektsutviklinga og vurdere korleis pris- og lønnsutvikling påverkar konkurranseevna. Rapporten konkluderer ikkje med politiske vedtak, men legg fram oppdatert, transparent empirisk materiale og peikar på behov for auka datatilgjenge og oppfølging av særlege lønnsforhold for å støtte velinformerte forhandlingar og etterprøvbar oppfølging av resultata.

Utgreiinga tek utgangspunkt i uro i norsk økonomi mot slutten av 1990-talet, med fallande oljeprisar, svekka krone og ein periode med høg lønnsvekst som skapte press på konkurranseevna. Samstundes peikar utgreiinga på at 1990-talet overordna var positive: arbeidsløysa vart redusert, og veksten var god samanlikna med mange OECD-land. Framtidige utfordringar er likevel omfattande: auka kapitalmobilitet, teknologisk endring, internasjonalisering, krav til høgare kompetanse, omstillingsevne og fleksibilitet i arbeidslivet, delar av arbeidsmarknaden som manglar kvalifisert arbeidskraft, og ein demografisk aldring som aukar forsørgingsbyrda. Hovudkonklusjonen er at landet treng ein brei og samordna strategi som byggjer vidare på eit forsterka inntektspolitisk samarbeid (frontfagsmodellen), lågare nominell lønnsvekst i tråd med handelspartnarar, betre rammevilkår for næringslivet, meir kompetanse og ei effektiv offentleg sektor. Stabiliseringspolitikk, utdanning, sysselsettingspolitikk og tiltak for produktivitetsauke må virke samla for å sikre full sysselsetting og høg verdiskaping. Utgreiinga vektlegg at gode resultat ikkje er sjølvsagte, og at tillit hos næringsliv og finansmarknader til lønnsdanninga er avgjerande for investeringar og lokaliseringsattraktivitet.

Denne NOU-en analyserer korleis endringar i økonomi, demografi og regional arbeidsplasslokalisering sidan 1990-åra har ført til sterk pris- og etterspørselspress i storbyane, særleg Oslo-området. Lågare rente og auka sysselsetjing auka betalingsviljen, medan byggjeaktiviteten ikkje heldt tritt med etterspurnaden. Samtidig har lengre utdanningsløp, utsetjing av barnefødselar og fleire oppløyste parforhold ført til fleire einslege og små hushald, som dominerer etterspurnaden etter mindre og billigare bustader. Utvalet peiker på at betre utnytting av eksisterande bustadmasse (t.d. bytte mellom trangstilte barnefamiliar og små hushald) og målretta statlege verkemiddel er naudsynt. Skattesystemet har stor påverknad på eigar-/leiemarknaden, og utvalet drøftar tiltak for å jamne tilhøva mellom eie og leie. Husbankens rolle og målretta støtteordningar er sentrale tema, særleg i pressområde. Rapporten framhevar òg manglande oppdatert kartlegging av boforhold som eit problem for politikkformidling. På bakgrunn av analysen peiker utvalet på behov for meir bygging i vekstområde, ei meir aktiv kommunal tomte- og arealpolitikk, omprioritering mot vedlikehald og fornying av eksisterande boområde, samt revisjon av statlege insentiv for å betre fordeling og kvalitet i bustadsektoren.

NOU 2023:4 analyserer korleis Noreg kan sikre tilstrekkeleg, rett kompetanse i helse- og omsorgstenesta både no og i framtida. Bakgrunnen er auka etterspurnad som følgje av aldring, fleire med kroniske lidingar og meir komplekse behandlingsforløp, samtidig som tilgangen på kvalifisert personell er ujamn geografisk og fagleg. Rapporten peikar på at utfordringane ikkje berre handlar om å utdanne fleire, men om å rekruttere, behalde og distribuere personell betre, auke kompetanse gjennom heile yrkesløpet, og å organisere tenestene meir effektivt. Sentrale føreslegne grep kombinerer utdanningskapasitet, endringar i arbeids- og pensjonsvilkår, målretta rekruttering til distrikta, forenkla godkjenningar av utanlandsk helsepersonell, auka bruk av digitale løysingar og oppgåvedeling mellom profesjonar. Rapporten vektlegg også leiar- og styringsgrep, betre datagrunnlag for planlegging og økonomiske insentiv for å sikre fagfolk i primærhelsetenesta. Samanlikna med status i dag meiner utvalet at ein kan møte framtidas behov med ei ambisiøs, koordinert nasjonal innsats som balanserer kvalitet, tilgjenge og berekraft i helse- og omsorgssektoren.

Denne utredninga tek utgangspunkt i Levekårsundersøkinga si breie mandat: å kartleggje realitetane i ulike gruppers levekår og å avdekkje årsaker til skilnadar. Forfattarane ser politikk og statsstyre som ei stadig viktigare levekårsvariabel — politiske ressursar er dei ferdigheitene og institusjonelle rammene menneske har for å påverke samfunnsvilkåra. Historisk blir Norge fremstilt som ein overgang frå eit privatisert samfunn der livet i stor grad var bestemt av naturforhold og lokalitet, til eit politisert samfunn der staten i aukande grad styrer velferd, helse, utdanning og økonomisk tryggleik. Utgreiinga peikar særskilt på at statsborgarskapet i dag er ei av dei viktigaste individuelle politiske ressursane, og at offentleg sektor no fordelar nær halvparten av samfunnets ressursar. Samstundes dokumenterer rapporten ein svakheit ved kunnskapsgrunnlaget: Levekårsintervjuet hadde få spørsmål om politiske forhold, så forfattarane måtte supplere med valundersøkingar, offentleg statistikk og andre studiar. Detta fører til at empirien i rapporten vekslar frå nøyaktige måltal til meir skjønsmessige illustrasjonar. Hovudformålet er å synleggjerast korleis demokrati og ressursfordeling heng saman, og å peike på behovet for betre datagrunnlag og institutional refleksjon når ein vurderer demokratiets vilkår i moderne velferdssamfunn.