Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga tek for seg reglar og reformbehov for stønadsordningane som gjeld einslege forsørgjarar, etterlatne og ugifte mødre. Ho plasserer problema i eit breiare sosioøkonomisk og forvaltingsmessig perspektiv: vakse utgifter i trygdesystemet krev kritisk gjennomgang av tildelingsreglar, nivå og administrasjon. Utgreiinga vurderer om ein felles stønadsordning for alle einslege forsørgjarar er naudsynt og formålstenleg, og drøftar kva konsekvensar ein slik ordning har for finansiering, organisasjon og samordning med andre stønader (t.d. utdanningsstønad, attføring, familietillegg). Sentrale tema er førebygging mot fattigdom, betre integrasjon av arbeid og utdanning for forsørgjarar, prinsipp for utmåling av pensjon og overgangsstønad, reglar for etterlatte, aldersgrense for barnepensjon, og økonomiske/administrative verknader av foreslåtte endringar. Utgreiinga legg vekt på å sjå regelverk, åtferdseffektar og kostnadar i samanheng, og på behovet for samanlikningar med ordningar i andre land. Forslaga inneheld både justeringar i utmålings- og avkortingsreglar, tiltak for styrkt arbeidsmarknadstilknytning og administrative endringar for betre samordning.

Denne delutgreiinga vurderer reglar og mål for stønader til etterlatne, ugifte mødre og andre einslege forsørgjarar, og set fram forslag til ei meir samordna ordning. Bakgrunnen er fragmenterte reglar i folketrygda og mellombelse ordningar som gir ulik behandling av tilsvarande behovssituasjonar. Rapporten peikar på at samfunnsendringar — auka yrkesaktivitet blant kvinner, endra familiestrukturar og utbygging av barneomsorg — påverkar både omfanget av behov og kva type innsats som er mest formålstenleg. Hovudkonklusjonen er at det finst grunnlag for å vurdere eit felles stønadsprogram for alle einslege forsørgjarar, anten integrert i folketrygden eller utanfor, og at ei slik løysing må behandla problemstillingar knytt til kven som skal reknast som forsørgjar, krav til trygdetid, samordning med andre ytingar, finansiering og administrasjon. Utgreiinga legg vekt på å kombinera økonomisk tryggleik med tiltak som fremjar arbeid og utdanning, og understrekar behovet for klar oppgåvefordeling mellom statlege og kommunale instansar og for konsekvensvurderingar ved omleggingar.

Utredninga tek for seg levekåra til einslege vaksne utan underhaldsplikt for barn i aldersgruppa om lag 30–67 år, og undersøker både faktiske forhold og regelverk som påverkar deira økonomi og sosiale situasjon. Ho byggjer på eksisterande levekårsdata og ei gjennomgang av lover, forskrifter og forvaltningspraksis innan trygd, skatt og bustad, for å avdekke om einslege vert særbehandla eller sit dårlegare enn andre grupper. Problemstillingane inkluderer inntekts- og formuesnivå, forbruksmønster, bustadsforhold, sysselsetting, helse og dødelegheit, samt korleis skatte- og trygdereglar påverkar disponibel inntekt. Utredninga peikar på strukturelle skilnader mellom einslege og gifte/pardelte hushald, dokumenterer variasjonar etter alder, kjønn og geografisk område, og vurderer om dei identifiserte skilnadene krev særskilte tiltak utover generelle velferdsreformer. På bakgrunn av analysen gir utvalet normative vurderingar og tilrådingar om endringar i trygde- og skattereglar, bustadordningar og målretta velferdstiltak for å redusere urimeleg forskjellsbehandling og betre einsleges levekår.

NOU 2023:7 granskar rettstryggleiken for barn og foreldre i barnevernet og peikar på eit breitt sett utfordringar som påverkar både kvaliteten i avgjersler og tilliten til tenesta. Utgreiinga nemner at utydelege rettslege kriterium, varierende praksis mellom kommunar og manglande system for kvalitetssikring fører til ujamne mønster i sakshandsaminga. Barn si medverknad er for svak, og informasjon til foreldre og barn blir ofte for dårleg. Ressursmangel og kompetansegap blant fagarbeidarar påverkar saksbehandlingstider, dokumentasjon og vedtak. Kontroll- og klageordningar fungerer ikkje godt nok for å rette feil raskt eller å lære av systemsvikt. Utvalet peiker på behovet for betre reglar, klarare ansvar og sterkare rettstryggleiksinstitutt, kombinert med organisatoriske og økonomiske tiltak for å sikre tidleg, fagleg forsvarleg og lik handsaming. Målet er eit barnevern som både vernar barnet og respekterer rettane til familien, gjennom betre prosessar, meir kompetanse og tydelegare kontrollmekanismar.

Utgreiinga tek for seg korleis offentlege ytingar og ordningar påverkar barnefamiliar sine inntektsforhold, arbeidstilhøve og økonomisk tryggleik. Bakgrunnen er eit behov for å vurdere målretta innsats mot barnefattigdom, samordning mellom kontante ytingar og tenester (til dømes barnehage), og korleis ordningane påverkar likestilling og arbeidstilknytning. Utvalet peikar på at systemet i dag er fragmentert: universelle ytingar (som barnetrygd) gir enkelheit og brei aksept, men reknast i liten grad ned mot inntektsulikskap. Samstundes er enkelte familiar med lave inntekter og einslege familiar særleg utsette for fattigdomsrisiko. Rapporten vektlegg balansen mellom universelle og målretta tiltak, og vurderer verknaden på arbeidstilbodet og fordelingseffekten av skattefrådrag og sosiale ytelsar. Konklusjonane framhevar behovet for ei enklare, meir målretta og samordna utforming som reduserer barnefattigdom utan å skape uheldige arbeidsgnistrar eller større byråkrati. Forslaga søkjer å kombinere ein brei grunnstøtte med supplerande, behovsretta tiltak og betre samspel mellom kontantar og tenestetilbod.

Utgreiinga tek føre seg eit system som i 1982 gjev store økonomiske og administrative problem: statlege forskotteringar, låge innkrevingsprosentar og ei kompleks sakshandsaming som krev mykje ressursar. Problemet er todelt: (1) staten betaler netto store summar i forskotsbidrag og stønad til einslege forsørgjarar (om lag 100 mill. kr./år), og (2) den praktiske innkrevjinga og rekneskapsføringa er tungrodd, delvis fordi reglar og unntak har vorte stadig meir detaljerte. Utvalet legg vekt på forenkling av regelverk, organisatoriske endringar og betre teknologisk bruk (felles register og EDB-løysingar) for å redusere ressursbruk utan å svekkje tenestetilbodet for bidragsmottakarar. Forslag omfattar endringar i kven som fastset bidrag, overgang til faste kroner per periode via skattetrekk, utnytting av Arbeidstakar-Arbeidsgivarregister og landsdekkjande utbetalingssystem, samt ei vurdering av korleis kommunar og skattemyndigheiter kan overta meir av saksbehandling og innkrevjing. Hovudmålet er å senke statens nettoutgifter, auke innkrevjingsgraden og gjere administrasjonen meir oversiktleg og rasjonell, samstundes som rettstryggleiken for partane vert ivareteken.