Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en er den første offentlege utgreiinga som tek føre seg prioriteringar innan folkehelsearbeidet, om lag 40 år etter det første prioriteringsutvalet for helsetenesta. Føremålet med utgreiinga er å etablere system for prioriteringar som femner breitt over folkehelsefeltet, utover den spesialiserte og kommunale helse- og omsorgstenesta. Trass i positiv utvikling dei siste tiåra med styrking av folkehelsearbeidet, er det utfordringar. Nasjonalt blir prioritering og ressursbruk for mykje styrt av kortsiktige omsyn, og det er vanskeleg å samordne prioriteringar på tvers av sektorar. I kommunane er mangel på kapasitet og kompetanse ei utfordring, noko som gjer det vanskeleg å prioritere langsiktig folkehelsearbeid framfor akutte behov. Vidare er det mangelfull kunnskap om effekt av tiltak og kva som trengst for vellukka gjennomføring. Utvalet anbefaler å utvikle eit eige verdigrunnlag og prioriteringsverktøy for folkehelse, då dette feltet skil seg frå helsetenesta med tiltak på befolkningsnivå som ofte ikkje er etterspurt av enkeltindivid.

Denne utgreiinga vurderer folkehøgskolane si rolle i utdanningslandskapet og kva rammevilkår som trengst for å sikre kvalitet, mangfald og tilgjenge for fleire. Ho tek utgangspunkt i at folkehøgskolane tilbyr ikkje-formell, eittårig opplæring som spelar ei viktig rolle for personleg utvikling, samfunnsdeltaking og overgang til arbeid og vidare utdanning. Samfunnsutfordringa er todelt: auka etterspurnad frå ulike grupper kombinert med økonomiske og strukturelle skilnader som avgrensar tilgjenge, og eit behov for betre system for kvalitetssikring og kompetanseheving i sektoren. Utgreiinga dokumenterer varierende fagleg innhald, ulik kapasitet til å ta imot elevar med særskilde behov, og finansieringsmodellar som i dag gir insentiv til ulik praksis mellom skolar. Hovudkonklusjonen er at folkehøgskolane bør styrkjast gjennom målretta økonomiske støtteordningar, klårare kvalitetssystem og auka samarbeid med offentlege aktørar for å fremje både mangfald og høg fagleg og pedagogisk standard. Forslaga legg vekt på å kombinere større offentleg støtte med krav om rapportering, kompetanseutvikling og tiltak som aukar rekruttering frå underrepresenterte grupper.

Utgreiinga føreslår å gjennomføre forordning (EU) 2020/1503 om europeiske tilbydarar av folkefinansiering ved å inkorporere reglane i ein ny norsk lov om folkefinansiering av næringsverksemd. Forordninga dekkjer både lån- og eigenkapitalbasert folkefinansiering og har som mål å styrkje investorvern samtidig som den legg til rette for eit meir velfungerande indre marknad og enklare grensekryssande tilbod. Gjennom inkorporasjon vil sentrale reglar om tillatelse, krav til verksemd, opplysningsplikt, investorvern, grensekryssande verksemd og tilsynssamarbeid gjelde som norsk rett, med nødvendige tilpassingar. I tillegg peikar utgreiinga på behovet for nasjonale reglar om tilsyn og sanksjonar og føreslår endringar i nærliggande regelverk, særskilt verdipapirhandelloven og finansforetaksloven. Spørsmålet om formidling av forbrukarlån gjennom folkefinansieringsplattformer er utsett i påvente av endringar i forbrukarkredittdirektivet i EU. Utgreiinga er i hovudsak einig, men inneheld éin dissens knytt til føreslegne endringar i finansforetaksloven. Samla sikter tilrådingane mot å balansere marknadstilgang og harmonisering med betre investorvern og tydelegare tilsyns- og sanksjonsmoglegheiter i Noreg.

NOU-en kartleggjer korleis dagens etterlatteytelser i folketrygda er utforma, kva utfordringar dei skaper for enkeltpersonar og for systemet, og legg fram forslag til ei samanfatta og meir målretta ordning. Bakgrunnen er at regelverket er komplekst, fragmentert og gir ulik behandling av ulike livssituasjonar (ektefelle, sambuar, barn), noko som fører til utilsikta økonomiske konsekvensar for etterlatne og høge administrative kostnader. Utvalet peikar på problema med presumpsjonar rundt forsørgjaransvar, utydelegheit i vilkår for å få ytelser, og manglande samsvar mellom behovsbasert støtte til barnefamilier og dei økonomiske stønadene i dag. Status er at relativt få mottakarar får omfattande stønad, barnas rettar er delvis sikra gjennom barnepensjon, medan ektefelle-/sambuarordningar varierer med alder, arbeidstilknytning og forsørgingssituasjon. Utvalet meiner ordningane bør vere meir universelle, enklare å forstå og betre retta mot dei som har heilt eller delvis tapt forsørjarinntekt. Forslaga søkjer å avgrense omfanget av varige kompensasjonsytelser, styrkje barneomsorga økonomisk, sikre lik handsaming mellom ektefellar og sambuarar, og innføre overgangsreglar for å ivareta dei som allereie har opparbeidde rettar. Målet er ein trygg, meir solidarisk og administrativt effektiv etterlattedekning i folketrygda.

Banklovkommisjonens utgreiing vurderer om ein kan og bør etablere ein ny form for ytelsesbasert alderspensjon i privat sektor som er tilpassa dei sentrale prinsippa i den nye folketrygda. Mandatet har først og fremst handla om realiserbarheit og ønskjelegheit. Utgreiinga inneheld eit konkret lovutkast som dokumenterer at det teknisk og juridisk er mogleg å utforme ei slik ordning, med reglar som harmonerer med hovudtrekka i ny alderspensjon i folketrygden. Samstundes peikar rapporten på at det er omfattande og markerte faglege motstridande syn innad i kommisjonen om fleire sentrale spørsmål, mellom anna om risikofordeling, garantitilhøve, overgangsordningar og samfunnsøkonomiske verknader. Kommisjonen har ikkje nådd eit samla standpunkt om det er ynskjeleg å innføre ny lovgiving på området. Rapporten legg dermed fram eit mogleg rettsleg rammeverk, samstundes som han synleggjer behovet for vidare politiske avklaringar og avvegingar før ein eventuell lovendring kan gjennomførast.

NOU 2013:11 tek for seg korleis norsk rett skal handtere konfliktar mellom tomtefesteloven og folkerettslege forpliktelsar etter Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), særleg i kjølvatnet av dommen i Lindheim-saka. Utgreiinga synleggjer ei samfunnsutfordring der festeavtalar og regulering av festeavgift, rett til forlenging og kompensasjon har skapt rettsleg usikkerheit for både grunneigarar og festarar. Målet er å finne ei løysing som respekterer menneskerettslege krav om eigedomsvern, sørgjer for rettstryggleik, og samtidig ivaretek samfunnsøkonomiske omsyn og stabilitet i bustad- og tomtemarknaden. Utvalet vektlegg behovet for klåre reglar om kompensasjon ved omregulering og ved endra arv og vilkår, avgrensing av tilbakeverknad, styrking av klage- og domstolsprøving, og justering av reglar om festetid, forlenging og vilkårsvurdering. Forslaga balanserer vern for festerar mot grunneigarinteresser, med konkrete reglar for berekning av kompensasjon, overgangsordningar og informasjonskrav for å gi forutsigbarheit og redusere behovet for rettslege etterspel.