Søk i NOU-arkivet

NOU 2009:16 vurderer korleis prinsipp og omsyn knytte til berekraftig utvikling og klimautfordringar kan integrerast betre i offentlege beslutningsprosessar. Utvalet peikar på at miljø- og klimahensyn framleis ofte blir behandla som sektorvise tillegg framfor som grunnleggjande premiss for planlegging, investeringar og regelverk. Dette fører til lågare måloppnåing, suboptimale løysingar og auka risiko for kostbare omprioriteringar seinare. Rapporten framhevar behovet for betre analyseverktøy, sterkare krysssektorelt ansvar, langsiktig prising av miljøkostnader og meir systematisk bruk av konsekvensutgreiingar og berekraftindikatorar i alle fasar av offentlege beslutningar. Utvalet anbefaler tiltak som skal forbetre informasjonsgrunnlaget, klargjere kostnad-nyttevurderingar inkludert miljøverdiar, styrkje rettleiing og institusjonelle rammer, og sikre at økonomiske verkemiddel og reguleringar fremjar omstilling mot lågare utslepp og effektiv ressursbruk. Målet er å gjere klimahensyn til eit handlingsrettet og operasjonelt premiss i dagleg forvaltning, slik at politiske vedtak i større grad bidreg til langsiktig berekraft og reduserte utslepp.

Utgreiinga vurderer kor stor del av Statens pensjonsfond utland (SPU) som bør vere plassert i aksjar. Ho set fondet inn i ei samfunns- og finanspolitisk ramme: SPU er ei omdanna petroleumsformue som skal sikre inntekter for framtidige generasjonar og samtidig fungere som buffer for norske offentlege finanser. Samstundes har lange, nær risikofrie realrenter fallt og forventa realavkastning av fondet er rekna vesentleg lågare enn tidlegare, med eit grunnanslag på om lag 2,3 % per år dei neste 30 åra ved dagens aksjeandel. Utvalet vurderer avveginga mellom høgare forventa avkastning ved meir aksjar og auka svingingar og risiko for permanent tap i realverdi. Flertalet tilrår å heve strategisk aksjeandel frå 60 % til 70 %, fordi det gir høgare venta bidrag til statsbudsjettet, medan eit mindretal tilrår 50 % av omsyn til stabilitet i uttak. Modellar i utgreiinga viser at auka aksjeandel gir større forventa inntekter, men òg større risiko for år med nødvendige innstrammingstiltak i finanspolitikken. Utvalet legg vekt på at handlingsregelen må praktiserast fleksibelt, at ein bør byggje inn tryggingsmarginar ved berekningar av forventa avkastning og at fondet si opne, passive strategi har lågare operasjonell risiko og bred internasjonal legitimitet.

Utgreiinga vurderer om Statens pensjonsfond utland (SPU) bør halde eller selje energiaksjar for å verne nasjonaløkonomien mot eit varig fall i olje- og gassinntekter. Ho tek utgangspunkt i at mesteparten av dei framtidige petroleumsverdiane allereie er omgjorde til finansformue i SPU, og at det økonomiske rammeverket — handlingsregelen — i dag skjermer fastlandsøkonomien ved kortsiktige oljeprissjokk. Utvalet finn at eit sal av energiaksjar i fondet berre i svært liten grad vil fungere som forsikring mot varige tap i petroleumsinntektene: energiaksjar utgjer om lag 4 prosent av fondet (ca. 315 mrd. kr i 2017), og berre kring 1 prosent av eit anslått tap når ressursverdiane fell vil bli dekka. Analysane viser sterk månad-til-månad samsving mellom energiaksjar og aksjemarknaden generelt, medan ei varig samanheng mellom oljepris og aksjeavkastning er usikker men mogleg. Utvalet tilrår at SPU framleis bør investerast i energiaksjar, at tiltak for å redusere oljeprisrisiko heller bør retta mot direkte statlege eigarskap (Equinor, SDØE) eller eit tydelegare selskapspåverknadsarbeid, og at krav om ei prinsipiell, godt dokumentert og høg terskel må liggje føre før ein endrar investeringsstrategien i fondet.

Denne utgreiinga vurderer korleis klimaendringar og klimatiltak kan påverke norsk økonomi gjennom fysiske skadar og gjennom omstillinga bort frå fossile haldningar. Bakgrunnen er at både fysisk risiko (ekstreme vêrsituasjonar, havnivåstiging, endra nedbørsmønster) og overgangsrisiko (politikk, teknologi- og marknadsendringar ved lågkarbonomstilling) kan føre til tap i realøkonomi, finansiell ustabilitet og endra statlege inntekter. Rapporten skildrar at mange norske verksemder, finansinstitusjonar og offentlege balansar har vesentleg eksponering mot sektorar med høg klimagassintensitet, og at ein rask eller uventa omstilling kan utløyse kraftige omprisingar av aktiva. Samstundes er det risiko for aukande fysiske kostnader som skadar infrastruktur og fast eigedom. Utgreiinga konkluderer med at eit breitt sett av verkemiddel trengst: betre informasjonsgrunnlag og krav om klimarapportering, integrering av klimarisiko i finansiell tilsyns- og stresstesting, pris- og avgiftsverkemiddel som fremjar effektiv omstilling, styrking av offentlege beredskaps- og tilpassingsmidlar, og at forvalting av statlege aktiva må ta omsyn til klimarisiko for å redusere langsiktig verdifall. Tiltaka skal både redusere sårbarheit og leggje til rette for ein effektiv, gradvis omstilling som dempar opptreden av stor finansiell uro.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne utgreiinga tek for seg korleis Noreg kan utvikle reiselivsnæringa på ein berekraftig måte, slik at lokale samfunn, natur- og kulturressursar blir teke vare på og reiselivet kan vere lønsamt over tid. Ho peiker på eit tredelt samfunnsproblem: press på natur- og kulturressursar frå sesongbasert og stadvis intensiv turisme, ubalansert fordelinga av verknader og inntekter mellom regionar og aktørar, og mangel på styrings- og finansieringsmåtar som støttar langsiktig omstilling. Utgreiinga legg vekt på behovet for styrka styring, betre datagrunnlag, regionalt samarbeid og tydelege berekraftsmål for reisemål, samtidig som den framhevar viktigheita av lokale verdiar, kvalitet i tilbodet og betre spreiing av besøk gjennom år og geografi. Konklusjonane peikar på at offentlege rammer, økonomiske insentiv og forvaltningsverkty må endrast for å leggje til rette for meir robuste reisemål med større lokal medverknad, samtidig som nasjonale mål for klima, naturmangfald og samfunnsutvikling blir ivareteke.