Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en er den første offentlege utgreiinga som tek føre seg prioriteringar innan folkehelsearbeidet, om lag 40 år etter det første prioriteringsutvalet for helsetenesta. Føremålet med utgreiinga er å etablere system for prioriteringar som femner breitt over folkehelsefeltet, utover den spesialiserte og kommunale helse- og omsorgstenesta. Trass i positiv utvikling dei siste tiåra med styrking av folkehelsearbeidet, er det utfordringar. Nasjonalt blir prioritering og ressursbruk for mykje styrt av kortsiktige omsyn, og det er vanskeleg å samordne prioriteringar på tvers av sektorar. I kommunane er mangel på kapasitet og kompetanse ei utfordring, noko som gjer det vanskeleg å prioritere langsiktig folkehelsearbeid framfor akutte behov. Vidare er det mangelfull kunnskap om effekt av tiltak og kva som trengst for vellukka gjennomføring. Utvalet anbefaler å utvikle eit eige verdigrunnlag og prioriteringsverktøy for folkehelse, då dette feltet skil seg frå helsetenesta med tiltak på befolkningsnivå som ofte ikkje er etterspurt av enkeltindivid.

Denne utgreiinga kartlegg og vurderer korleis arbeidsmiljøet påverkar kvinners helse, arbeidsdeltaking og tilknyting til arbeidslivet. Ho byggjer på ei omfattande kunnskapsoppsummering og fleire faglege vedlegg som belyser både psykososiale og mekaniske belastningar i kvinne‑dominerte yrke. Rapporten peikar på at mange kvinner møter kombinasjonar av risikofaktorar — som emosjonelle krav, vald og truslar saman med tungt og belastande fysisk arbeid — og at slike samansette eksponeringar aukar risikoen for muskel‑ og skjelettplager, psykiske plager og sjukefråvær. Kvinner har høgast sjukefråvær i kvinne‑dominerte næringar; gravide har om lag fire gonger så høgt fråvær som ikkje‑gravide. Rapporten synleggjer òg at deltids- og turnusordningar påverkar opplæring, lønn og kontinuitet, og at faktorar utanfor arbeidet (t.d. dobbeltarbeid og livsfaseendringar) spelar inn. Det finst eit stort samfunnsøkonomisk tap ved nedsatt kvinnearbeidshelse — estimert til kring 59 mrd. kroner årleg — og eit tydeleg behov for å styrkje systematisk arbeidsmiljøarbeid på verksemdsnivå, betre partssamarbeid, nasjonale kunnskapsressursar, tilrettelegging gjennom livsfasar og styrka forsking og datagrunnlag for å redusere fråvær og fråfall.

Denne delen av utgreiinga tek føre seg eit gjennomgripande behov for å endre og samordne utdanninga av personell i helse- og sosialsektoren. Bakgrunnen er store strukturelle endringar i skolesystemet (innføring av 9-årig grunnskule) og ein raskt veksande og differensiert yrkesflora innan sektorane. Rapporten peikar på at mange yrkesgrupper har hatt separate, uskorga opplæringsløp som ikkje har styrkt tverrfagleg samarbeid eller gjort det lett å nytte arbeidskrafta fleksibelt i eit land med spreiing og lange avstandar. Særleg problematisk er ein for snever spesialisering som hindrar mobilitet og fører til at arbeidstakarar forlet arbeidslivet når deira kompetanse ikkje kan brukast lokalt. Vidare manglar det for fleire grupper tydelege vidareutdannings- og avansementsmoglegheiter. Komitéen legg fram eit forslag til ein grunnmodell: felles basisutdanning ved faghøgskular med rette linjeval, blokkenheter, utvida praksis, klåre opptakskrava (alder, føregåande utdanning og praksis), deltidsopplæring og eit styrka vidare- og etterutdanningstilbod. Målet er auka samordning, betre teamarbeid, betre utnytting av arbeidskraft og fleire vegar til kompetanseheving og karriere.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at spesialisthelsetenesta produserer store mengder arkivmateriale, der pasientjournalane utgjer hovuddelen og har veksande omfang grunna auka dokumentasjonskrav og fleire yrkesgrupper. Det er per i dag dårleg avlevert materiale til depot, og arkiva finst spreidd i helseføretak, private aktørar og ulike lokale løysingar. Overgang til elektroniske pasientjournalar (EPJ) og digitalisering påverkar både bevaringsbehov og kassasjonsmoglegheiter. Utvalet peikar på at nasjonal trygging av autentisitet, tilgjenge og forskingsverdi krev ei nasjonal depotordning — Norsk helsearkiv — som skal ta imot bevaringsverdig materiale frå spesialisthelsetenesta etter faste kassasjonsreglar. Mandatet omfattar både sakarkiv og pasientjournalar, og legg til grunn at EPJ skal vurderast på same vilkår som papir. Rapporten peikar på behov for klåre reglar om eigarskap, forskingsrettar og tilgjenge, samt praktiske løysingar for sentralisert eller desentralisert depot, budsjettføremål, skanning/metadata-standardar og overgangsordningar. Faseinndeling (først spesialisthelsetenesta, seinare primærhelsetenesta) er føreslått for å handtere omfang og kompleksitet, med kartleggingar som datagrunnlag for vidare arbeid.

Denne utgreiinga samlar kunnskap om helsa til kvinner i Noreg i eit internasjonalt og historisk perspektiv. Ho hevdar at norske kvinner overordna har god helse, men at innanlandske og globale skilnader er store og knytte til både biologiske og samfunnsmessige forhold. Rapporten framhevar at medisinsk kunnskap, regelverk og tenestetilbod ofte byggjer på ei mannleg normal og manglar kjønnsspesifikk kunnskap. Særleg seksuell og reproduktiv helse, eldre kvinners kroniske sjukdomsbilete og samspel mellom levekår og helse vert peika på som sentrale område. Internasjonalt underbyggjer FN-vedtak (m.a. Beijing-plana) behovet for integrering av kjønnsperspektiv i all helsepolitikk, og rapporten peikar på fattigdommens feminisering og store ulikskapar i reproduktiv helse mellom rike og fattige land. Utvalet legg vekt på rettferd og særpremiss: likeverdig behandling ved same plagar, samtidig som særskilde kvinneproblem må kjenne igjennom særleg merksemd. Brukarperspektiv og institusjonelle rammer for å sikre jamn, vedvarande integrering av kjønnsperspektiv i forsking, tenesteyting og kvalitetssikring er eit gjennomgåande krav for å betre kvinners helse i praksis.

Denne delen av NOU-en vurderer tilstanden for intern opplæring ved norske sjukehus på 1970-talet. Bakgrunnen er behovet for å halde fagleg nivå, reaktivere tidlegare personell og betre utnytting av knapp arbeidskraft i helsesektoren. Rapporten peiker på at systematiske opplæringsprogram i stor grad manglar eller er sterkt avgrensa, med tydelege geografiske skilnader til fordel for Oslo-området. Økonomiske rammer, uklare stillingsinstruksar for undervisningsleiarar, konkurranse om utdanningsmidlar og personalmangel er framheva som hovudhindringar for å få opplæring inn i arbeidstida. Utvalet legg vekt på at intern opplæring ikkje berre er eit sykepleieanliggande, men må omfatte alle yrkesgrupper i institusjonane og regionalt samarbeid med hjemmesjukepleie og sjukeheimar. For å betre situasjonen blir det føreslege sentrale normer og målsettingar, standardiserte instruksar og lønnsplassering for undervisningsleiarar, kursverksemd både sentralt og regionalt, modellar for integrering av kommunalt personale, og prøveordningar for å teste organiseringsmåtar. Slik opplæring blir rekna som naudsynt både for fagleg oppdatering og for å kunne gjennomføre andre reorganiserings- og bemannings-tiltak i praksis.