Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg korleis kjønnsmønster og institusjonelle ordningar hindrar likestilling frå eit gutar- og mennperspektiv. Bakgrunnen er ei samla vurdering av tilstand i utdanning, arbeidsliv, helse og familieliv, og korleis normer og praksis fører til at gutar og menn i større grad enn kvinner fell utanfor eller møter særskilde risikoar. Samfunnsutfordringane inkluderer lågare skår i grunnskole for nokre gutekohortar, høgare fråfallsrate og lågare gjennomføring i vidaregåande skule for gutar, større vald- og skadeutsette arbeid, dårlegare psykisk helse og høgare sjølvmordsfare, lågt bruk av omsorgspermisjon og underrepresentasjon i foreldreomsorg, samt lågare bruk av helsetenester og førebyggjande tiltak. Utgreiinga peiker også på strukturelle barrierar som tenestetilbod som ikkje er tilpassa gutar/menn, manglande data og målretta tiltak, og kulturelle forventningar som avgrensar valfridom. Konklusjonen er at likestilling krev tiltak som anerkjenner og reknar med forskjellar i risiko og behov utan å undergrave kvinneperspektivet. Forslaga kombinerer politikkutvikling, målretta ressursar til skule, helse og arbeidsliv, endra ordningar for foreldrepengar og omsorgspermisjon, styrkt oppfølging for psykisk helse og betre datagrunnlag for å kunne måle framskritt.

Utgreiinga tek for seg embetsordninga i staten med sikte på å tilpasse ho til endra styringsbehov, auka kompleksitet og krav til tillit og kompetanse. Bakgrunnen er at offentleg sektor står overfor nye utfordringar: meir tverrsektoriell styring, hurtigare omstilling, og krav om openheit og mangfald. Samfunnsutfordringa er å sikre at embetsordninga både vernar om forvaltingsfagleg nøytralitet og gir fleksibilitet til å levere gode politiske vedtak og effektiv forvaltning. Utgreiinga peikar på at rolle- og ansvarslinjene mellom politisk leiing og embetsverk ofte er uklare, at rekruttering og karriereløp i forvaltninga kan vere lite transparente og kompetansebaserte, og at system for handsaming av interessekonfliktar og klager ikkje alltid er gode nok. Konklusjonane går i retning av meir tydelege forventningar til embetsmannsrolla, styrka krav til open, kompetansebasert rekruttering, betre opplæring og karrierevegar, samt forsterka kontroll- og varslingsordningar. Målet er ei ordning som kombinerer lojalitet mot rettsstaten og politisk leiing med evne til fagleg råd, tilpassingsevne og tillit i befolkninga.

Denne utredninga vurderer korleis norsk næringsliv får tilgang til kapital i ei tid med raske teknologiske og strukturelle endringar. Bakgrunnen er at selskapa treng meir eigenkapital og risikovillig kapital for å kunne omstille seg, vekse internasjonalt og ta i bruk ny teknologi. Samfunnsutfordringa handlar både om manglande intern marknad for vekstkapital og om skattemessige samt reguleringsmessige forhold som skapar skjevheitar mellom gjeld og eigenkapital, og som hemmer langsiktig, risikovillig investering. Utvalet dokumenterer eit relativt svakt venture- og vekstkapitalmiljø i Noreg, moderat utvikla obligasjons- og sekundærmarknad for eigedomar og aksjar, og låge direkteplasseringar frå store institusjonelle investorane i risikofylt næringskapital. Konklusjonane peiker på behovet for å redusere skattemessig og reguleringsmessig bias mot gjeld, styrkje marknadane for eigenkapital og obligasjonar, stimulere til meir langsiktig kapitalplassering frå pensjons- og forsikringssektoren, samt offentlege verkemiddel som kan katalysere og komplementere privat risikokapital. Forslaga kombinerer skatte-, regelverks- og strukturelle tiltak for å byggje betre fungerande finansieringskanalar for omstilling og vekst.

Kulturutgreiinga vurderer norsk kulturpolitikk etter 2005 og tek føre seg korleis kulturtilbod, finansiering og institusjonar møter endringar i samfunn og teknologi. Bakgrunnen er ein auka mangfald i uttrykk og deltaking, digitalisering, urbanisering og press på offentlege budsjett. Utfordringar er ulik tilgang til kultur mellom regionar og sosiale grupper, sårbare frie kunstnarar og organisasjonar, samt behov for betre styring og tydare mål for offentlege kulturmidlar. Utgreiinga peiker på at kultur både har eigenverdi og velferdsverdi, og treng politisk prioritering for å sikre breidde, kvalitet og langsiktighet. Ho framhevar samspel mellom nasjonale og lokale aktørar, behovet for sterkare data og evaluering av effektar, og krav om modernisering av støtteordningar for å møte digital distribusjon og nye produksjonsmåtar. Konklusjonane legg opp til målretta omprioriteringar, styrka grunnfinansiering til institusjonar, tiltak for å auke deltaking og forenkling av rammevilkår for frie aktørar, samt auka satsing på kultur i utdanning og regional utvikling. Slike grep skal betre tilgjenge, mangfald og berekraft i kultursektoren framover.

Denne utredninga vurderer korleis Noregs energi- og kraftsystem kan utviklast fram mot 2030 og 2050 med omsyn til verdiskaping, forsyningssikkerheit og miljø. Ho tek utgangspunkt i auka elektrisitetsbehov som følgje av elektrifisering av sokkel og transport, aukande industriell etterspurnad og mål om lågare klimagassutslepp. Samstundes står Noreg overfor utfordringar knytt til sårbarheit ved tørkeår i eit vasskraftdominert system, behov for nye transmisjonsløyvingar og balansering av lokale og nasjonale interesser ved nykraftutbygging. Utvalet peikar på at Noreg har store verdiar i sine energiressursar, og at rett politikk kan styrkje industriell konkurransekraft, eksportinntekter og klimamål. For å nå dette trengst føresegner som styrkar marknadsløysingar, investeringsvilkår, forsking og teknologiutvikling, samt rammer for areal- og konsesjonsbehandling som gir forutsigbarheit. Utgreiinga sluttrar med konkrete prioriteringar: energieffektivisering, større kraftnett og mellomlandsforbindelsar, prioritering av fornybar produksjon (særleg vass- og vindkraft), tiltak for å handtere tørkesår og å leggje til rette for ny industri og CCS-løysingar der dette er samfunnsøkonomisk rettferdiggjort.

Utgreiinga vurderer om norske konkurransemynde skal få kompetanse til å handheve forbodet mot konkurranseinnskrenkingar og misbruk av marknadsmakt etter artikkel 53 og 54 i EØS‑avtalen, og om ny norsk konkurranselov bør byggast opp etter EØS‑mønsteret eller annan modell. Hovudargumentet for desentralisert handheving er at nasjonale styresmakter har betre marknadskunnskap og kan oppdage og følgje opp lokale eller nasjonale konkurranseskadar meir effektivt enn overvakingsorgan på EØS‑nivå. Utvalet meiner dette kan gi samfunnsøkonomiske gevinstar og betre tilgjenge for klagestillarar. Samstundes peiker utgreiinga på behovet for avgrensingar i perioda fram til ny konkurranselov er på plass, særleg fordi norsk praksis i handheving i dag er todelt mellom Konkurransetilsynet og påtalemyndigheit, og fordi EØS‑regelverket og ODA set rammer for kva nasjonale organ kan gjere. Utvalet føreslår ei overgangsløysing med eigen EØS‑konkurranselovhjemmel etter svensk/dansk modell, tilpassa norske saksbehandlingsreglar med unntak der EØS‑reglar krev det. Det blir òg lagt vekt på å sikre partsinnsyn, klageadgang og balansert saksbehandling i overgangen, samt at enkelte saker kan sendast til ESA for å verne etterforskingar.