Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer om felles arbeidsgivarfunksjon for frittståande statlege verksemder best blir handtert gjennom ei eiga arbeidsgiversamanslutning. Bakgrunnen er aukande behov hjå ulike typar statlege verksemder for profesjonell forhandlings- og servicekompetanse kombinert med krav frå myndigheitene om styring og kontroll. Utgreiinga ser verksemder i fleire organisatoriske former (statsforetak, heileigd aksjeselskap, stiftingar, forvaltningsorgan med særskilde fullmakter m.m.), samanliknar løysingar i nabolanda og dokumenterer synspunkt frå verksemdene og arbeidstakarorganisasjonane gjennom spørjeundersøking og høyringar. Hovudkonklusjonen er at det finst eit reelt behov for styrka arbeidsgivarkapasitet, men at løysinga må vere tilpassa variasjonen mellom verksemdene. Utgreiinga peikar på to hovudmodellar: ein fullt utbygd arbeidsgiversamanslutning som tek alle forhandlings- og servicefunksjonar, eller ein avgrensa samanslutning som tilbyr administrative tenester og rådgiving. Viktige avvegingar gjeld om medlemskap skal vere frivillig eller obligatorisk, korleis finansiering og kontingentar skal vere, korleis eigarskap/ styringslinjer til staten skal handterast, og korleis konfliktfond og administrative tilknytingar kan utformast. Det føreligg utkast til vedtekter for begge modellane.

Denne utgreiinga tek sikte på å vurdere om ei utvalde gruppe kommunesamanslutningar som tidlegare er gjennomførte framleis er dei mest eigna og formålstenlege etter Stortingets retningslinjer for inndelingsrevisjon. Bakgrunnen er krav og aksjon frå lokale grupper som ønskjer oppløysing eller endring av tidlegare samanslåingar. Utvalet har besøkt alle dei 21 kommunane, gått gjennom klagemotiva frå aksjonsgrupper og vurdert både fleirtals- og mindretalsstandpunkt i fleire saker. Sentrale utfordringar som går igjen er at kommunane vert opplevd som for store og uoversiktlege, konflikt mellom sentrum og utkant, skeivfordeling av investeringar og tenester, behov for skoleutbygging (særleg ungdomsskular), spørsmål om administrasjonskostnader og bruken av interkommunalt samarbeid som alternativ til oppsplitting. Utvalet slår fast at vurderinga må ta utgangspunkt i om den noverande inndelinga i dag er den beste ut frå gjeldande retningslinjer; tidlegare feil eller forutsetningar skal berre vektleggjast dersom dei har reell betydning no. Det er vektlagt sak-til-sak vurdering, og at full dokumentasjon av pluss og minus i talmessig form ofte er umogleg på grunn av stor utvikling i kommunal verksemd etter dei tidlegare endringane.

Noreg står i eit strukturelt vendepunkt der økonomien må reiskapast frå olje- og ressursavhengig vekst mot ei høgare kunnskapsintensiv leiing. Utredninga skisserer bakgrunnen i svakare produktivitetsvekst dei siste åra, aukande internasjonal konkurranse og fallande oljeinntekter, og peikar på at framtidig velferdsvekst krev betre bruk av arbeidskraft, meir innovasjon og raskare omstilling mellom næringar. Samfunnsutfordringa handlar om å auke produktiviteten gjennom betre kompetanse, sterkare insentiv for forsking og teknologi, effektivare offentlege tenester og fungerande konkurranse i marknadene. Rapporten understrekar at manglande spreiing av innovasjon i økonomien, lågt investeringsnivå i digitale løysingar, og svake insentiv for kompetanseheving hemmer omstilling. For å møte utfordringane føreslår kommisjonen heilskaplege tiltak som kombinerer utdanningsreformar, forskings- og innovasjonsstøtte, konkurranseoppretthaldande regulering, skattestruktur som stimulerer verdiskaping, samt tiltak for offentleg sektor for å frigjere ressursar til produktivitetsfremjande investeringar. Tiltaka må vere samordna og langsiktige for å sikre at Noreg kan overføre ressursar frå oljeøkonomi til ein robust kunnskapsøkonomi med høgare vekst og berekraftig velferdsskap.

Denne første rapporten frå Produktivitetskommisjonen tek føre seg den svekka produktivitetsveksten i Noreg og korleis dette trugar framtidig velferd. Rapporten peikar på at Noreg har høg levestandard delvis grunna petroleumsinntekter, men at underliggjande produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien har dalt dei siste åra og ligg etter fleire samanliknbare land. Kommisjonen adresserer strukturelle årsaker, mellom anna svake insentiv til omstilling, reguleringar som skjermer lite produktive aktørar, lågare konkurranse i enkelte sektorar, manglande diffusjon av ny teknologi, og utfordringar knytte til utdannings- og forskingssystemet. Rapporten framhevar òg at offentleg sektor kan bli meir produktiv gjennom betre styring og fleire resultatbaserte incitament. For å styrke framtidig vekst og sikre velferdsfinansiering legg kommisjonen vekt på tiltak som aukar konkurranse, auka arbeidsinnsats og kompetanse, effektivisering i offentleg sektor, og reformar i skatte- og avgiftssystemet for å redusere vridningar. Konklusjonen er at ei brei pakke av reformar er nødvendig, og at tidleg innsats vil gje større gevinst enn utsetjing. Rapporten leverer både analysar av årsaker og konkrete politikkområder der grep bør gjennomførast for å vende utviklinga.

Denne utgreiinga analyserer norske avisers rammevilkår ved tusenårsskiftet og tek føre seg strukturelle endringar i eigarskap, økonomi, teknologi og marknad. Ho peikar på eit ovanleg høgt avistal og aviskonsum i Noreg samanlikna med naboar, samstundes som konkurransen internt har endra seg – særleg gjennom fallet i lokale nummer-to dagsaviser og vekst i fådagars- og gratisaviser. Økonomiske skilnader mellom store einarar og mindre, støttemottakande aviser har blitt tydelege: fleire støtta aviser er økonomisk sårbare og ville gå med underskot utan offentleg produksjonsstøtte. Endra annonsemarknad, sentralisering i varehandelen, samkøyringar og innskot frå store mediekonsern, pluss framveksten av Internett og konvergens, utfordrar tradisjonelle forretningsmodellar. Utvalet understrekar at mangfald i avistilbodet er viktig for ytringsfridom og demokratisk samtale, og peikar på risiko for informasjonskløfter ved ulik tilgang til digitale tenester. Føremålet med politikktilrådingane er å verne eit differensiert pressemønster: styrka produksjonstilskot, undersøking av effekten av gratisaviser og samkøyringar, reguleringar mot overdreven eigarkonsentrasjon, og satsing på vidare- og etterutdanning i journalistikk og teknologibruk for å gjere aviser robuste i eit konvergerande medielandskap.

Utgreiinga vurderer om og korleis ei differensiert merverdiavgift (moms) kan nyttast som eit fordelingspolitisk verkemiddel i Noreg. Ho tek utgangspunkt i at moms utgjer ein hovudkjelde til statlege avgiftsinntekter, og skil mellom det fundamentale spørsmålet om indirekte skatt bør brukast til å påverke forbrukarprisar og det meir tekniske valet av verkemiddel (graderte satser, subsidiar, særavgifter eller kompensasjonsordningar). Rapporten samanliknar erfaringar internasjonalt og oppsummerer tidlegare norske utgreiingar. Analysane legg vekt på fordelingsverknader, effektivitet i ressursbruken, administrative kostnader, kontrollmoglegheiter og omgåingsrisiko. Konklusjonen er nyansert: differensiering kan gi fordelingsmessige effektar, men desse må vegast mot høge administrative og kontrollmessige kostnader, samspel med andre verkemiddel, og internasjonale reglar. Utgreiinga peikar på at om ein ønskjer å redusere prisar for visse basisvarer, finst alternative løysingar som ofte er meir målretta eller mindre kostnadskrevjande enn generelle sonevise eller sektorvise moms-satsar. Det blir òg framheva behov for konkrete modellberekningar, avgrensing i varegrupper og vurdering av EØS/EU-regelverk før gjennomføring.