Søk i NOU-arkivet

NOU 2015:15, «Sett pris på miljøet», vurderer korleis skatter og avgifter kann nyttast for å betre ressursutnytting og nå klimamåla. Utgreiinga peikar på at marknadsprisar ofte ikkje fangar opp miljøkostnadar, noko som fører til overforbruk av utsleppsgivarar og naturressursar. Kommisjonen argumenterer for ei omlegging der miljøskade vert prisa tydelegare, samtidig som samla skattebyrde kan omfordelast for å redusere negative fordelingsverknader og auke økonomisk effektivitet. Rapporten legg vekt på ein konsekvent bruk av pris på utslepp og miljøpåverknad framfor sektorvise eller teknologispesifikke støtteordningar. Det blir også peikt på behovet for gradvis innføring, klår overgangsplan og tiltak for å avdempe uheldige fordelingsverknader på låginntektsgrupper og distrikta. Innretninga skal halde fram ønsket om kostnadseffektive klimagrep, stimulere til teknologi- og atferdsendringar, og sikre langsiktig forutsigbarheit for næringslivet. Rapporten kjem med konkrete forslag til endringar i CO2-/klimaavgifter, veitrafikk- og kraftbeskatning, samt forslag om færre unntak og meir koordinert prising på tvers av sektorar for å oppnå betre miljøresultat per krona brukt.

Utgreiinga tek utgangspunkt i uro i norsk økonomi mot slutten av 1990-talet, med fallande oljeprisar, svekka krone og ein periode med høg lønnsvekst som skapte press på konkurranseevna. Samstundes peikar utgreiinga på at 1990-talet overordna var positive: arbeidsløysa vart redusert, og veksten var god samanlikna med mange OECD-land. Framtidige utfordringar er likevel omfattande: auka kapitalmobilitet, teknologisk endring, internasjonalisering, krav til høgare kompetanse, omstillingsevne og fleksibilitet i arbeidslivet, delar av arbeidsmarknaden som manglar kvalifisert arbeidskraft, og ein demografisk aldring som aukar forsørgingsbyrda. Hovudkonklusjonen er at landet treng ein brei og samordna strategi som byggjer vidare på eit forsterka inntektspolitisk samarbeid (frontfagsmodellen), lågare nominell lønnsvekst i tråd med handelspartnarar, betre rammevilkår for næringslivet, meir kompetanse og ei effektiv offentleg sektor. Stabiliseringspolitikk, utdanning, sysselsettingspolitikk og tiltak for produktivitetsauke må virke samla for å sikre full sysselsetting og høg verdiskaping. Utgreiinga vektlegg at gode resultat ikkje er sjølvsagte, og at tillit hos næringsliv og finansmarknader til lønnsdanninga er avgjerande for investeringar og lokaliseringsattraktivitet.

NOU-en presenterer ei samla politikk for å rette skattesystemet mot miljøproblem og samtidig auke sysselsettinga. Ho byggjer på ei grunnleggjande utfordring: tradisjonelle skattar på arbeid og kapital skapar høg skjermingskostnad for arbeidsinnsats, medan mange miljøskadar ikkje er prissette i marknaden. Utvalet peikar på at ei omlegging mot breie, miljøretta avgifter kan redusere forureining, stimulere til meir effektiv bruk av ressursar og frigjere handlingsrom for lågare avgifter på arbeidskraft. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter bør vere så langt som mogleg teknisk målretta, gradvis innførde og kombinert med kompensasjons- og omstillingsordningar for ramma grupper og konkurranseutsatte verksemder. Samstundes vert det lagt vekt på at reformen skal vere inntektsnøytral på statsbudsjettet eller bruke delar av inntektene til å redusere andre vridande skattar, særleg arbeidsgivaravgift og marginalskattar på løn. Utvalet konkluderer med at ein strategi basert på «forureinar betalar» saman med eit velfundert program for inntekts- og omstillingskompensasjon kan gi betre miljø og høgare sysselsetjing utan generell veksthemming.

Utgreiinga tek utgangspunkt i ei målsetting om å auke sysselsettinga ved å skape handlingsrom i finanspolitikken gjennom reduserte overføringar frå staten. Ho peikar på at både direkte støtte til næringar og generelle overføringar til hushald må vurderast for å frigjere midlar til arbeidsmarknadstiltak, kompetanseheving og offentlege kjøp som stimulerer sysselsetting. Langsiktige framskrivingar viser at utgifter i folketrygda utan regelendringar vil bli ein stadig tyngre byrde for statsbudsjettet, og internasjonale døme (Sverige, Finland) syner at raske og omfattande kutt kan vere nødvendige når økonomien forverrar seg. Utgreiinga framhevar stor usikkerheit i økonomiske framskrivingar, særleg knytt til oljeinntekter og internasjonale forhold, og argumenterer for ein kombinasjon av moderate, synlege innsparingstiltak i overføringar og aktive tiltak for arbeidsmarkedet. Arbeidet byggjer òg på modellanalysar (mikrosimuleringar og makroøkonomiske modellar) for å vurdere fordelings- og sysselsetjingseffektar av ulike forslag, med særskilt analyser av barnetrygd, pensjonar og næringsstøtte. Konklusjonen er at omprioritering og moderate åtferdsendrande tiltak vil vere naudsynt for å betre budsjettbalansen og auke sysselsettinga over tid.

Denne NOU-en analyserer kvifor arbeidsløysa auka i byrjinga av 1990-åra og legg fram ei heilskapleg strategi for å få arbeid til alle som kan og vil. Utgreiinga peikar på at Noreg har vorte meir integrert i verdsøkonomien, noko som både opnar marknader og aukar sårbarheita for internasjonal konkurranse. Tradisjonelle penge- og finanspolitiske verkemiddel blir vanskelegare å nytte åleine; tiltak som styrkar konkurranseevna i eksportretta næringar og aukar arbeidsmarknadens fleksibilitet må derfor få større vekt. Rapporten framhevar betydinga av rammevilkår: konkurransepolitikk, arbeidsrettslege reglar, trygde- og pensjonssystem, utdannings- og kompetansepolitikk, nærings- og regionalpolitikk, offentleg sektors rolle og stabiliseringspolitikk. Målet er å skape varig vekst i sysselsetting gjennom betre tilpasning i bedriftene, meir effektiv arbeidsformidling og opplæring, og reformar som oppmodar til arbeid framfor passive ytingar. Alternativet som vert skildra — "solidaritetsalternativet" — krev at dei som har arbeid også bidreg til omstilling gjennom moderasjon og strukturelle reformer, samtidig som kjente sårbare grupper får målretta tiltak. Rapporten understrekar at det ikkje finst raske løysingar: ein kombinasjon av kortsiktige stimulerande tiltak og langsiktige strukturreformer er naudsynt for å redusere arbeidsløysa varig utan å svekkje utanriksøkonomien.

Utgreiinga tek føre seg korleis kombinasjonar av primærnæringane (jordbruk, fiske, reindrift og utmarksbaserte aktivitetar) er viktige for levekåra, kulturen og busetnaden i samiske kyst- og fjordområde. Bakgrunnen er at samiske organisasjonar har peikt på at eksisterande avtaleverk og støtteordningar ikkje i tilstrekkeleg grad tek omsyn til hybride driftmønster, slik at mange kombinasjonsdrivarar fell utanfor økonomisk støtte og formell næringsstatus. Rapporten samanfattar kunnskap om ressursgrunnlag, demografiske og økonomiske utviklingstrekk i Nord-Troms og Finnmark, konfliktlinjer mellom nasjonale mål (som produksjonssikring, distriktspolitikk og berekraft), og gir ei gjennomgang av støttesystemet (jordbruksavtalen, reindriftsavtalen, fiskeristøtte, distriktsfond, Samisk utviklingsfond m.m.). Utgreiinga peikar på at betre tilpassing av virkemiddel, avklaring av retts- og forvaltningsspørsmål, og målretta tiltak for å gi næringskombinasjonar formell status, er nødvendige for å sikre ressursgrunnlaget og døyve avfolking i dei samiske busettingsområda. Det føreslåtte løftet inneber både regelendringar, betre koordinering mellom departement og fond og tiltak retta mot kompetanse, investering og lokal verdiskaping.