Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga evaluerer statens reglar om karantene og saksforbod for tidlegare offentlege tillitsvalde og tilsette. Bakgrunnen er behovet for å sikre offentleg tillit ved å unngå interessekonfliktar når personar går frå offentleg til privat verksemd eller handsamar saker etter karriereveksling. Utvalet har gjennomgått erfaringar med retningslinjene og vurdert om reglane har fungert etter sin hensikt. Hovudinntrykket er at reglane i prinsipp dekkjer sentrale problemstillingar, men at praktisk gjennomføring og rettstryggleik er varierande. Det finst sprik i tolking og praksis på tvers av forvaltingsområde, manglande oversikt over saker og avgrensa offentleg dokumentasjon. Handheving og føre-var-mekanismer skjer fragmentert, og fleire alvorlege tilfelle av tvil om etterleving har gitt merkbar tillitsulempe. Utvalet peikar på at målet om effektiv forvaltning og arbeidsmobilitet må stå i samspel med krav til openheit og etterprøvbarheit. For å styrkje tilliten til systemet trengs klarare reglar, meir samordning, betre registrering og openare praksis, samstundes som det blir gitt føreseielege unntak og klage- og kontrollrutinar.

Utgreiinga samlar fire tematiske vurderingar innan norsk skipsfart: organisering av vedlikehaldspersonell (pool-ordning), rekruttering og utdanning av maritimt personell, skipsfartens beredskap og velferdstenester for handelsflåten. Ho tek føre seg både operative og strukturelle utfordringar: korleis sikre effektiv bruk av norske sjøfolk i vedlikehald, korleis utdanningssystem og undersøkingar må tilpassast for å møte framtidig etterspurnad etter ulike yrkeskategoriar, og korleis ein tryggjer tilstrekkeleg tonnasje og bemanning for beredskap. Utgreiinga peikar òg på at velferdstenester er naudsynt for sjøfolk i både ordinært norsk skipregister og i Norsk Internasjonalt Skipsregister, og tilrår at staten tek fullt finansieringsansvar slik at velferdsavgifta fell bort. Praktiske hindre for å etablere ei vedlikehaldspool blir belyste — mellom anna skattereglar, arbeidstidsreglar og administrative aspekt — og det blir lagt fram forslag til regleendringar og organisasjonsmodellar for å gjere ein pool effektiv og økonomisk gjennomførbar. Samla inneber utgreiinga konkrete løysingar for betre ressursutnytting, sikrare beredskap og styrka sosialt tilbod for sjøfolk.

Denne utgreiinga kartlegg og vurderer norsk forsking om sikkerheit, fred og internasjonale forhold med sikte på å styrkje dekninga av feltet. Ho tar føre seg avgrensingar og føreslår ein systematisk ramme for å skilje kjerneområde (sikkerheit, fred, utvikling), geografiske og tidsmessige dimensjonar, samt den verdimessige bakgrunnen for forskingsspørsmåla. Rapporten gir òg ein gjennomgang av den faglege verksemda ved sentrale frie institutt og universitetsmiljø, analysar offentlege finansieringskjelder og beskriver styrings- og arbeidsmønster ved institusjonane. Utvalet identifiserer manglar som dårleg samordning på «makro-nivå», ujamn fordeling mellom grunnforskning og kortsiktig oppdragsforsking, varierande styringsordningar, og svake rutinar for forskingsformidling. På basis av diagnosen legg utvalet fram konkrete vurderingar og anbefalingar: betre overordna koordinering, klårare prioriteringar av faglege felt, styrking av grunnforsking og langsiktig finansiering, justeringar i instituttstyring og tiltak for å betre samarbeid mellom institutt og universitet. Målet er å sikre ei grundig, rasjonell og samfunnsrelevant forskingsdekning som kan svare på både nasjonale og internasjonale utfordringar innan sikkerheit, fred og utvikling.

Denne utredninga tek utgangspunkt i eit klårt identifisert behov for betre og meir samanknytte data om levekår for å kunne vurdere og målrette velferds- og fordelingspolitikk. Bakgrunnen er at eksisterande administrative kjelder (til dømes skatte- og lønnsstatistikk) gjev eit fragmentert og delvis villedande bilete av inntekts- og levekårsfordeling, og at sentrale komponentar som helse, arbeidssituasjon, bustadforhold og utdanning i liten grad er kombinerte eller analyserte på tvers av datakjelder. Utredninga peikar på at mykje data blir samla inn, men dårleg utnytta; analysar manglar, og samanlikningar mellom grupper er ofte vanskelege. Følgjeleg blir det vanskeleg å vite kva tiltak som verkar og kvifor sosiale skilnader oppstår. Rapporten legg derfor vekt på behovet for å kunne følgje utvikling over tid (longitudinelle data), betre organisering av innsamling og analyse, meir tilgjengeleggjering av data for forsking og forvaltning, og vurdering av regelverk kring personregister og databruk. Hovudlinja er ei tilråding om å byggje eit permanent, koordinert system for levekårsstatistikk som kombinerer intervju- og registerdata, gir føresetnader for grundige evalueringar av politikk og styrkar forskingsmiljøa si moglegheit til å analysere årsak og verknad i samfunnsutviklinga.

Denne utgreiinga tek for seg problemstillinga låg lønn innanfor lønnstakargruppa, med vekt på definisjon, lønnsstruktur og konkrete verkemiddel. Bakgrunnen er ein politisk og fagleg interesse for å betre situasjonen til dei lavast lønte fram mot inntektsoppgjeret, samt å vurdere følgjene av tiltak for sysselsetting, konkurranseevne og den samla økonomien. Rapporten byggjer på tidlegare fagutgreiingar som peikar på at lønnsforskjellar spring ut av næringsstruktur, utdanningsnivå, geografiske skilnader, lønnssystem og offentleg sektor sin rolle. Statistikk visar konsentrasjon av låge lønningar i delar av industrien, varehandel, transport og serviceyrke, samt klare kjønnsskilnader. Utvalet avgrensar analysen til lønnstakarar og drøftar både marknadsbaserte og offentleg finansierte løysingar: tradisjonelle oppgjerstillegg, minstelønnsgarantiar, lovfesta minstelønn, bransjeordningar finansierte av alle arbeidsgivarane, offentlege tilskotsordningar, særskattar og skattepolitiske tiltak med låginntektsprofil. Vidare vurderer utgreiinga administrative og juridiske sider ved forslag, og analyserer kort økonomiske verkningar for sysselsetting og konkurranseevne. Konklusjonen er at fleire verkemiddel finst, men at kvar ordning har avvegingar mellom målreising for inntektssikring, kostnader for arbeidsgivarar, mogleg verknad på sysselsetting og krevjeleg administrasjon.

Utgreiinga tek for seg korleis Noreg bør gjennomføre MiFID (direktiv 2004/39/EF) og transparencydirektivet (direktiv 2004/109/EF) i norsk rett. Ho byggjer på eit mandat om å leggje fram forslag til lovreglar som kan ivareta EØS-rettslege krav og sikre velfungerande og transparente verdipapirmarknader. Utgreiinga peikar på at dei utfyllande rettsaktene frå EU-kommisjonen enno ikkje var vedtatte per endeleg utgreiingsdato, noko som gjer at omfanget og detaljnivået i den endelege norske regelsetjinga framleis er uvisst. Foreløpige utkast syner likevel at utfyllande rettsakter vil vere omfattande og detaljstyrande, og at det derfor er nødvendig å leggje inn fleire forskriftshjemlar i lovutkastet for å kunne tilpasse reglane når EU-regelverket blir endeleg. Utgreiinga legg fram konkrete lovutkast og føreslår struktur og prinsipp for ansvar, transparens, marknadstilgang og investorvern, samstundes som ho peikar på behovet for fleksibilitet i lovforma for å handtere kommande utfyllande reglar. Hovudmålet er å oppnå harmoniserte, effektive og transparente finansmarknader som samstundes gir nasjonale styresmakter moglegheit til å utføre tilsyn og lage nødvendig detaljregulering gjennom forskrifter.