Søk i NOU-arkivet

Denne delen av NOU-en vurderer korleis skatte- og avgiftssystemet påverkar tradisjonell bank- og forsikringsverksemd og den samla finansiell stabiliteten. Utgreiinga peikar på ei grunnleggjande skjevheit: selskapsskatten gir skattefrådrag for renteutgifter men ikkje for eigenkapitalkostnad, noko som isolert sett favoriserer gjeldsfinansiering. Aksjonærmodellen i personskatten dempar delar av skjevheita, men i ei open økonomi luktar ikkje denne kompensasjonen fullt ut. Forsking og internasjonale vurderingar (IMF, De Mooij, Keen & De Mooij) syner at gjeldsfavorisering aukar gjeldsgrad, men ikkje truleg var ein hovudårsak til finanskrisa. For dei største, systemviktige bankane verkar skatteinsentiv i mindre grad på kapitalstruktur; regulering og tilsyn er meir treffsikre verkemiddel for å tryggje soliditet. Dessutan skil merverdiavgiftsreglar seg ut: dei fleste finansielle tenester er avgiftsfrie, noko som hindrar framlegg om frådragsrett for inngåande avgift. Konklusjonen er at mål om finansiell stabilitet i første rekke bør handhevast gjennom finanstilsyn og reguleringar framfor omfattande endringar i selskapsskatten.

Denne rapporten er ein teknisk, faktabasert gjennomgang av dei økonomiske rammevilkåra før lønnsoppgjera i 2023. Ho kartlegg nyare utvikling i lønningar, inntekter, prisar, makroøkonomi og konkurranseevne, og legg fram ein kort prognose for konsumprisvekst frå 2022 til 2023. Rapporten legg vekt på å sikre same eininglege datagrunnlag for partane i oppgjeret ved å tilby oppdaterte tal, detaljar om forhandlingsområda (blant anna lønnsforskjellar mellom kvinner og menn og toppleiarar i offentleg forvaltning) og tilgjengeleggjere underliggjande tal i Excel. Rapporten fungerar både som referanse før forhandlingane og som grunnlag for ei etterhandsrapportering etter at oppgjer er gjennomførde. Hovudutfordringane som blir adresserte er å avgrense uenigheit om faktiske økonomiske forhold, synleggjere fordelingseffektar i inntektsutviklinga og vurdere korleis pris- og lønnsutvikling påverkar konkurranseevna. Rapporten konkluderer ikkje med politiske vedtak, men legg fram oppdatert, transparent empirisk materiale og peikar på behov for auka datatilgjenge og oppfølging av særlege lønnsforhold for å støtte velinformerte forhandlingar og etterprøvbar oppfølging av resultata.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne utredninga tek utgangspunkt i Levekårsundersøkinga si breie mandat: å kartleggje realitetane i ulike gruppers levekår og å avdekkje årsaker til skilnadar. Forfattarane ser politikk og statsstyre som ei stadig viktigare levekårsvariabel — politiske ressursar er dei ferdigheitene og institusjonelle rammene menneske har for å påverke samfunnsvilkåra. Historisk blir Norge fremstilt som ein overgang frå eit privatisert samfunn der livet i stor grad var bestemt av naturforhold og lokalitet, til eit politisert samfunn der staten i aukande grad styrer velferd, helse, utdanning og økonomisk tryggleik. Utgreiinga peikar særskilt på at statsborgarskapet i dag er ei av dei viktigaste individuelle politiske ressursane, og at offentleg sektor no fordelar nær halvparten av samfunnets ressursar. Samstundes dokumenterer rapporten ein svakheit ved kunnskapsgrunnlaget: Levekårsintervjuet hadde få spørsmål om politiske forhold, så forfattarane måtte supplere med valundersøkingar, offentleg statistikk og andre studiar. Detta fører til at empirien i rapporten vekslar frå nøyaktige måltal til meir skjønsmessige illustrasjonar. Hovudformålet er å synleggjerast korleis demokrati og ressursfordeling heng saman, og å peike på behovet for betre datagrunnlag og institutional refleksjon når ein vurderer demokratiets vilkår i moderne velferdssamfunn.

Denne utgreiinga kartlegg omfanget og årsakene til lave lønningar i Noreg, i eit internasjonalt og nasjonalt perspektiv. Ho peikar på at Noreg har relativt låge lønssoner i botn og lågare lønnsforskjellar enn mange land, og at omfanget av lave lønningar auka fram til 2015 men sidan har vore om lag stabilt. Rapporten framhevar at den norske lønnsdanningsmodellen — med høg organisasjonsgrad, omfattande tariffdekning og koordinering mellom konkurranseutsette og skjermede sektorar — har vore sentral for å begrense ulikskap og halde oppe lønnsvekst for mange grupper. Samstundes er lave lønningar konsentrerte i visse næringar (servering, overnatting, detaljhandel, personleg tenesteyting) og blant særskilde grupper: unge, innvandrarar, deltidsansatte, mellombelse og lågt utdanna. Internasjonale endringar — teknologisk utvikling, auka handel, arbeidinnvandring (m.a. etter 2004) og framvekst av KI — påverkar lønnsstruktur og etterspurnad etter kompetanse. Rapporten legg vekt på tilpassa arbeids- og kompetansepolitikk, styrka kollektive ordningar og målretta omstillings- og integreringstiltak for å redusere varig lavlønn og sikre at fleire får ta del i produktivitetsgevinstar.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at den norske arbeidslivsmodellen har gjeve høg sysselsetjing, god levestandard og stabil lønnsdanning gjennom samspel mellom partane i arbeidslivet, trepartssamarbeid og offentlege velferdsinvesteringar. Ho peikar på at raske endringar — teknologisk digitalisering, automatisering, globalisering, klimaomstilling og demografiske endringar — aukar endringstakta i arbeidslivet. Pandemien har skjerpa utfordringane ved å vise sårbarheit for inntektsbortfall, permitteringar og ulik effekt på yrkesgrupper, samtidig som heimkvardagen har akselerert digitalisering og fjernarbeid. Rapporten konstaterer strukturelle utfordringar som minkande tarifftilknyting i delar av privat sektor, aukande internasjonalisering og meir komplekse konsernstrukturar, samt vanskeleg kartlagde entreprise- og innleigeordningar. Utvalet tilrår vidareutvikling og forsterking av ramma for faste ansetjingar og organisert arbeidsliv som føresetnad for å møte framtidas omstillingar. Samstundes blir det peikt på behov for betre kunnskap om omfanget av nye tilknytingsformer, målretta kompetansepolitikk, sterkare vern i plattformøkonomi og styrkt trepartssamarbeid for å kombinere omstillingsevne med tryggleik og legitimitet i arbeidslivet.