Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga ser på korleis skolen og lokalsamfunnet påverkar kvarandre og kva konsekvensar samfunnsutviklinga har for innhald og organisering av undervisninga. Utgreiinga kartlegg trekk ved lokalsamfunnet — arbeidsliv, økonomisk vekst, flytting, familieforhold, kriminalitet, massemedia og organisasjonsliv — og vurderer framtidsperspektiv som kan påverke opplæringa. Ho peikar på eit aukande behov for formell utdanning og for at skolen skal vere både kunnskapsarena og demokratisk møtestad. Rapporten konstaterer at lokalsamfunnet er ein viktig læringsressurs som kan gi fagleg relevans og praktiske erfaringar, men at ressursane er ujamne mellom område og grupper. Vidare synleggjer ho utfordringar knytte til lærartettleik, organisering av skuledagen, morsmålsundervisning og ulikskap i føresetnader for læring. Utgreiinga rår til sterkare kopling mellom skolen og lokale arbeids- og organisasjonsmiljø, betre bruk av lokale læremiddel og større vekt på demokrati- og samfunnsorientert undervisning. Ho legg også vekt på organisatoriske og leiingsmessige endringar for å gi lærarane betre arbeidsvilkår og for å sikre at skolen i praksis realiserer måla i læreplanverket.

NOUen granskar status, utfordringar og moglegheiter for norske museum med vekt på deira rolle som samfunnsinstitusjon, kunnskapsbank og møtestad. Rapporten ser musea i eit breitt samfunnsperspektiv: ikkje berre som samlingar og forskingsmiljø, men som dialogarenaer som skal vekka forståing, undring og kritisk refleksjon. Kartleggingar viser eit desentralisert og mangfaldig museumslandskap med over 700 einingar, dominert av mange små kulturhistoriske institusjonar. Økonomien er i hovudsak offentleg finansiert, drift er sårbar fordi rundt halvparten av årsverka er temporær arbeidskraft, og samla årsbudsjett er kring éin milliard kroner. Publikumstal er høge, men nær halvparten av befolkninga er ikkje-brukarar. Utgreiinga peikar på svake punkt innan bevaring, forsking, informasjonsstyring og organisasjonsutvikling, og legg fram fleire prioriterte reformtiltak: forslag om eigen museumslov, avtale- og registreringsordning, eit system med ansvarsmuseum, nasjonal femårs REVITA-plan for bevaring (kostnadsramme 380 mill. kr), styrka forskingssamarbeid og FoU-pottmodellar, strategisk satsing på informasjonsteknologi og standardar, samt tiltak for å styrkja formidling, spreiing av naturhistorisk tilbod og møteplassar for fleirkulturelt samfunn. Målet er å gjera musea betre rusta til å ta ansvar for samlingar, kunnskapsproduksjon og offentleg dialog.

Denne utgreiinga tek sikte på å vurdere om ei utvalde gruppe kommunesamanslutningar som tidlegare er gjennomførte framleis er dei mest eigna og formålstenlege etter Stortingets retningslinjer for inndelingsrevisjon. Bakgrunnen er krav og aksjon frå lokale grupper som ønskjer oppløysing eller endring av tidlegare samanslåingar. Utvalet har besøkt alle dei 21 kommunane, gått gjennom klagemotiva frå aksjonsgrupper og vurdert både fleirtals- og mindretalsstandpunkt i fleire saker. Sentrale utfordringar som går igjen er at kommunane vert opplevd som for store og uoversiktlege, konflikt mellom sentrum og utkant, skeivfordeling av investeringar og tenester, behov for skoleutbygging (særleg ungdomsskular), spørsmål om administrasjonskostnader og bruken av interkommunalt samarbeid som alternativ til oppsplitting. Utvalet slår fast at vurderinga må ta utgangspunkt i om den noverande inndelinga i dag er den beste ut frå gjeldande retningslinjer; tidlegare feil eller forutsetningar skal berre vektleggjast dersom dei har reell betydning no. Det er vektlagt sak-til-sak vurdering, og at full dokumentasjon av pluss og minus i talmessig form ofte er umogleg på grunn av stor utvikling i kommunal verksemd etter dei tidlegare endringane.

Utgreiinga tek utgangspunkt i uro i norsk økonomi mot slutten av 1990-talet, med fallande oljeprisar, svekka krone og ein periode med høg lønnsvekst som skapte press på konkurranseevna. Samstundes peikar utgreiinga på at 1990-talet overordna var positive: arbeidsløysa vart redusert, og veksten var god samanlikna med mange OECD-land. Framtidige utfordringar er likevel omfattande: auka kapitalmobilitet, teknologisk endring, internasjonalisering, krav til høgare kompetanse, omstillingsevne og fleksibilitet i arbeidslivet, delar av arbeidsmarknaden som manglar kvalifisert arbeidskraft, og ein demografisk aldring som aukar forsørgingsbyrda. Hovudkonklusjonen er at landet treng ein brei og samordna strategi som byggjer vidare på eit forsterka inntektspolitisk samarbeid (frontfagsmodellen), lågare nominell lønnsvekst i tråd med handelspartnarar, betre rammevilkår for næringslivet, meir kompetanse og ei effektiv offentleg sektor. Stabiliseringspolitikk, utdanning, sysselsettingspolitikk og tiltak for produktivitetsauke må virke samla for å sikre full sysselsetting og høg verdiskaping. Utgreiinga vektlegg at gode resultat ikkje er sjølvsagte, og at tillit hos næringsliv og finansmarknader til lønnsdanninga er avgjerande for investeringar og lokaliseringsattraktivitet.

Utgreiinga tek for seg heile saksgangen ved adopsjon av barn frå utlandet og kva organ som har ansvar for dei enkelte stega fram til endeleg adopsjon. Ho peikar på at mykje av praksis i dag ligg i forskrifter, rundskriv og avtalar mellom adopsjonsorganisasjonar og opprinningsland, noko som gjer systemet fragmentert. Sentrale utfordringar er uklår ansvarsfordeling, avhengige formidlingsvilkår i opprinningsland som skil vidare mellom einslege, ulike- og likekjønna søkerpar, og ny lov- og delegasjonsendring som har flytta utrednings- og avgjerdsansvar frå kommunane til departementet (delegert til Bufetat regionar) utan fullt utarbeidde retningslinjer. Utvalet argumenterer for at lovregulering og klarare organisatorisk styring vil gjere prosessen meir samordna og rasjonell, utan store omveltningar i feltet. Vidare blir saksbehandlingsreglar og rettsstilling for avgjerder omtalt som punkt som må avklarast i lov eller forskrift. Målet er betre forutsigbarheit for søkjarar, tryggare etterleving av internasjonale forpliktelsar og tydelegare roller mellom adopsjonsorganisasjonar, kommunar/Bufetat og departementet.

Utgreiinga tek føre seg ei heilskapleg revisjon av regelverket for bustadbyggjelag og burettslag for å modernisere reglar, klargjere rettsforhold og tryggje bebuarane. Ho byggjer på vurderingar av rolla bustadsamvirket har hatt i å fremje sosial og rimeleg bustadforsyning, erfaringar frå tap og risiko i kooperasjonen på slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet, og endringar i bustadmarknaden og anna relevant lovgjeving. Utvalet tilrår to nye lover — ei om bustadbyggjelag og ei om burettslag — men finn ikkje grunnlag for å samla all bustadlovgjeving i ein enkelt bustadlov. Forslaga skal gje meir fleksibilitet ved prisfastsetjing (inkl. moglegheit for sal til fast pris utan krav om sjølvkost), klårare reglar om disposisjonsrett, forkjøpsrettar og reglar for utleige, samt nye grenser for uoppsiglege forretningsføraravtalar. Samstundes vert tryggleikskrav og tiltak for risiko- og tapsfordeling løfta. Utvalet peikar på behovet for tilpassing til ny aksjelovgjeving, vurdering av register for burettslagsandelar, og tiltak for betre bumiljøtilpassing og plan- og byggjeprosessar. Det ligg nokre dissensar knytte til utdeling til andelseigarar, gebyrrammer ved utleige/omsetning og reglar om rett til å leige ut bustader.