Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tar for seg korleis aukande kommersialisering formar kvardagen og oppveksten til born og unge, og skildrar ei brei samfunnsutfordring: barn blir i aukande grad målgruppe for kommersielle bodskap, medan det offentlege berre i avgrensa grad kan regulere denne påverknaden. Rapporten peikar på at oppvekstmiljøet i større grad inneheld tilbod med «prislapp», noko som aukar skilnadene mellom born av ulik sosioøkonomisk bakgrunn og reduserer tilgangen til frie, ikkje-kommersielle møteplassar. Skulen og barnehagen blir løfta fram som viktige frisoner der kommersiell påverknad skal minskast, og som arenaer for å gi barn kompetanse til å handtere kjøpepress. Foreldre, næringsliv, media, skule og frivillig sektor blir alle omtala som ansvarlege aktørar; det offentlege har både juridiske og fordelingspolitiske verkemiddel for å demme opp. Utvalet tilrår styrka tilsyn og klårare lovregulering der det er mogleg, meir offentleg finansiering av undervisning og fritidstilbod, samt tiltak for å mobilisere føresette og næringslivet til etisk praksis. Samla er målet å verne barn som sårbar part gjennom regelverk, frisoner og auka kompetansebygging.

Utgreiinga legg fram eit heilskapleg syn på oppvekstvilkåra for barn og unge og peikar på at problema er sektorovergripande: skole, heim, fritid, arbeid og lokalmiljø heng nøye saman. Forfattarane argumenterer for at dagens sektoriserte forvalting skaper fragmenterte tiltak og periodevise innsatser som ikkje tek vare på breie, sosiale læringsprosessar. Hovudutfordringane er sosiale, geografiske og kjønnsbaserte ulikskapar i oppvekstmiljøet, aukande krav om prestasjon og konkurranse, samt at mange ungar og unge manglar fellesskap og ansvar i eiga nærmiljø. Utvalet konkluderer med at ei eiga lov om samordning og ei klar rollefordeling mellom kommune, fylke og stat er naudsynt for å sikre langsiktig, koordinert innsats. Dei legg òg vekt på at økonomiske overføringar til kommunane og særlige midlar til tverrsektorielle oppgåver er nødvendig for å realisere politikken. Gjennom konkrete tiltak innan familie, bustadmiljø, fritid, skule og arbeid ønskjer utvalet å styrke praktisk og sosial læring, redusere konkurranse og fremje fellesskap. Lovverket og støtteordningane skal fungere som plattform — ikkje som endeleg politikk — for å betre oppvekstvilkåra i heile landet.

Utgreiinga tek utgangspunkt i eit heilskapssyn på oppvekst og oppvekstmiljø. Ho peikar på at materiell velstand og velferdsordningar ikkje automatisk har løyst kvalitative problem i oppveksten. Samfunnsendringar som spesialisering i arbeidslivet, utdanningssamfunnet, auka mobilitet og sektordeling har svekt dei tradisjonelle sosiale bånda mellom generasjonar og redusert unge si deltaking i praktiske og sosiale oppgåver. Dette fører til fragmenterte oppvekstvilkår, auka ulikskap (sosialt, geografisk og etter kjønn), fleire sårbare grupper (fysisk/psykisk funksjonshemma, innvandrarungdom, unge i fengsel) og eit fritidsliv prega av kommersiell påverknad og mediapress. Offentleg forvaltning er i dag delt på mange sektorar, noko som hindrar heilskapleg planlegging. Hovudkonklusjonen er at ein treng ein samla, tverrsektoriell politikk for oppvekstmiljøet: klare offentlege ansvarsplassar, institusjonar på statleg, fylkes- og kommunenivå som skal samordne skule, fritid, arbeid og sosiale tenester, juridisk stadfesting av dette ansvaret og målretta tiltak for sårbare grupper. Utvalet legg vekt på dokumentasjon, forsøk i kommunar og samarbeid mellom statlege organ og lokale prosjekt som grunnlag for reformar.

NOU 1979:35 tar for seg ei kraftig retta bekymring for norsk industris styrke og konkurranseevne etter midten av 1970‑åra. Utgreiinga peikar på at industrien framleis er ein basisnæring med høg betyding for verdi­­skapning, sysselsetting og eksportinntekter, men at både sysselsetting og bruttoprodukt i volum fall samanlikna med tidlegare år. Samstundes har lønskostnader og valutautvikling svekt konkurranseevna, og produktivitetsveksten har vore svak sidan om lag 1975. Utvalet konstaterer at Noreg likevel har lågt arbeidsløysetal og aukande oljeinntekter som gir særskilde vilkår, men understrekar at desse ikkje må erstatte tiltak for å styrkje tradisjonell industri. Rapporten legg vekt på at målretta tiltak innan utdanning, forsking og utvikling, teknologioverføring, økonomiske verkemiddel og ein langsiktig industrialiseringsstrategi er naudsynte for å vende utviklinga. Samstundes peiker utvalet på behovet for moderat realinntektsvekst, skatte- og avgiftslette og tiltak for å stimulere oppdatering og nyskaping i eksisterande bedrifter, alt innan ramma av sosial tryggleik.

Utvalet tek utgangspunkt i ei samfunnsutfordring der fleire av dei raskast veksande og høgt lønte arbeidsplassane krev høgare utdanning, og der denne veksten har vore sterkt konsentrert rundt dei største byregionane, særleg Oslo-området. Samstundes har sysselsettinga i industri og primærnæringar gått ned utanfor større byar, og offentlege fagmiljø er blitt meir sentraliserte. Dette skapar ubalanse mellom tilbod og etterspurnad etter arbeidsplassar for høgare utdanna i ulike regionar, med rekrutteringsproblem i mange distriktsområde og manglande jobbtilbod for høgare utdanna i andre. Utvalet legg vekt på at lokale arbeidsmarknader og pendlingsmønster styrer bu- og vekstmønsteret, og at det ikkje er mogleg å realisere ein nasjonal busettingsmodell som vesentleg avvikar frå der arbeidsplassane ligg. Utgreiinga byggjer på kunnskap om korleis kompetansearbeidsplassar lokaliserer seg, regionale arbeidsmarknadsinndelingar (NIBR) og analyser av verkemiddelbruk. Hovudmålet er å peike på tiltak som kan bidra til jamnare spreiing av kompetansearbeidsplassar, betre rekruttering i distrikta og å utnytte landets utdanningsressursar effektivt, med vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvensar og krav om minst eitt forslag som ikkje krev meir ressursinnsats enn i dag.

Denne første rapporten frå Produktivitetskommisjonen tek føre seg den svekka produktivitetsveksten i Noreg og korleis dette trugar framtidig velferd. Rapporten peikar på at Noreg har høg levestandard delvis grunna petroleumsinntekter, men at underliggjande produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien har dalt dei siste åra og ligg etter fleire samanliknbare land. Kommisjonen adresserer strukturelle årsaker, mellom anna svake insentiv til omstilling, reguleringar som skjermer lite produktive aktørar, lågare konkurranse i enkelte sektorar, manglande diffusjon av ny teknologi, og utfordringar knytte til utdannings- og forskingssystemet. Rapporten framhevar òg at offentleg sektor kan bli meir produktiv gjennom betre styring og fleire resultatbaserte incitament. For å styrke framtidig vekst og sikre velferdsfinansiering legg kommisjonen vekt på tiltak som aukar konkurranse, auka arbeidsinnsats og kompetanse, effektivisering i offentleg sektor, og reformar i skatte- og avgiftssystemet for å redusere vridningar. Konklusjonen er at ei brei pakke av reformar er nødvendig, og at tidleg innsats vil gje større gevinst enn utsetjing. Rapporten leverer både analysar av årsaker og konkrete politikkområder der grep bør gjennomførast for å vende utviklinga.