Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i at skulen skal gje alle elevar innsikt i kristen tradisjon samstundes som ho skal auke kunnskap om andre religionar og livssyn, og styrkje evna til dialog. Rapporten peikar på endra samfunnsforhold med meir religiøst mangfald og krevjer at fagtilbodet i grunnskule og vidaregåande må reflektere dette. For å nå desse måla blir det anbefalt å samle og utvide kristendomskunnskap til eit meir omfattande, ope og inkluderande fag som byggjer på den evangelisk-lutherske tradisjonen, men også integrerer stoff frå andre religionar, filosofi og etikk. Dette krev auka timetal og styrka lærarkompetanse gjennom omarbeidd lærarutdanning og etter/-vidareutdanning. Utvalet legg vekt på at fritaksordningar må handterast slik at grunnleggande kunnskap framleis sikrast, og at fritak ikkje skal hindre rett til å delta i trossamfunna si eiga opplæring med offentleg støtte. I vidaregåande skule bør religion vere eit felles allmenfag utan fritak, med fleksibel tilpassing til studieretningar, mellom anna eiga læreplan for helse- og sosialfag. Tiltaka som blir foreslått, søkjer å balansere respekt for plura­litet og religiøs forankring med behovet for felles kunnskapsgrunnlag og dialogfremjande undervisning.

NOU 2023:8 tek for seg korleis norske sjukehus er styrte, finansierte og leia, og vurderer om dagens helseføretaksmodell svarar på framtidige behov. Utgreiinga peikar på eit helsevesen som står ovanfor auka etterspurnad, meir samansette pasientforløp og behov for tettare samhandling mellom spesialisthelsetenesta og kommunane. Samstundes skapar dagens styringsmodell, finansieringsordningar og organisasjonsstruktur trege oppgåvedelingar, uklare ansvarslinjer og utilsikta styringssignalar. Aktiviseringsbaserte finansieringselement har ført til vekt på volum framfor koordinerte pasientforløp, medan manglande insentivar for førebygging og tidleg utskriving legg press på kommunane. Utvalet argumenterer for eit tydelegare styringsansvar, betre økonomiske insentiv for samhandling, og styrking av leiingsevne og fagleg autonomi i sjukehusa. Målet er å sikre likeverdig tilgjenge, robuste fagmiljø og meir pasientorienterte forløp gjennom klår ansvarsdeling, endra finansieringsmekanismar og styrka samarbeid med primærhelsetenesta.

Utgreiinga føreslår ei samansett reform av reglane for offentlege anskaffingar for å møte utfordringar knytte til sikkerheit, beredskap, regional verdiskaping og openheit. Bakgrunnen er behovet for eit tydelegare regelverk som balanserer person- og samfunnssikkerheit med konkurranse- og marknadsprinsipp, samstundes som offentlege anskaffingar skal fremje lokal næringsutvikling, skatte- og eigaropenheit og vere høveleg rettleia for forsyningssektorane. Utvalet peikar på at dagens regelverk i nokre høve ikkje handterer risiko ved kritisk infrastruktur og beredskapsanskaffingar godt nok, har uklare reglar om geografisk verkemiddelbruk og manglande krav til openheit om eigarskap og skatteforhold. Vidare blir reglane om avvisning ved brot, og sanksjonar ved kontraktsbrot, vurderte som fragmenterte og krevande å handheve konsekvent. Rapporten sluttar med konkrete forslag til ein ny hovudlov for anskaffingar, ei eiga lov for forsyningssektorane og ei ny lov for konsesjonskontraktar, samt justeringar i reglar om avvisning, geografisk gjennomføringsrom, og krav til openheit om eigarskap og skatt for leverandørar. Målet er eit meir robust, lettare handterleg og samfunnsretta anskaffelsesregelverk som tek omsyn til både beredskap og lokal verdi.

Utredinga granskar klage- og ankesystemet i Arbeids- og velferdsetaten (NAV) og Trygderetten for å sikre raskare, meir rettvis og meir påliteleg handsaming av vedtak om velferdsytelser. Ho tek for seg korleis systemet fungerer i praksis, kva problem brukarane møter, og kva konsekvensar dette har for tillit og rettstryggleik. Rapporten peikar på strukturelle utfordringar som lange saksbehandlingstider, ujamn kvalitet i vedtaka, manglande oversikt over sakstypar og dårleg informasjonsflyt mellom instansar. Særleg framhevast at manglande kapasitet, utilstrekkeleg opplæring, og tekniske løysingar hindrar effektiv klagehandsaming. Utgreiinga vektlegg behov for klårare regelverk, betre rettleiing for brukarane, styrka uavhengig klageinstans og betre styring og måling av kvalitet og fristar. Tiltaka som blir foreslegei kombinerer juridiske, organisatoriske og teknologiske endringar, og målrettar både NAV sin førstehandsbehandling og Trygderetten si rolle som ankedomstol. Hovudmålet er å oppnå raskare avgjerder utan at rettstryggleiken blir svekt, betra brukaroppleving og aukande tillit til velferdssystemet.

Utgreiinga legg fram ei heilskapleg vurdering av behovet for å fornye regelverket for samfunnsdokumentasjon og arkiv i eit digitalt samfunn. Bakgrunnen er at informasjonsmengda har vakse kraftig, at digitale format og tenesteleveransar endrar korleis dokumentasjon blir skapa, oppbevart og gjort tilgjengeleg, og at dagens arkivlov frå 1999 i for liten grad svarar på utfordringane med digital langtidsbevaring, metadata og ansvar ved samarbeid mellom offentlege og private aktørar. Samfunnsutfordringa handlar om å sikre etterretting, innsyn og kulturminne for framtida ved at dokumentasjon blir teke vare på i lesbare og søkbare format, at ansvar og roller er tydlege gjennom heile livsløpet for dokumenta, og at nødvendig kompetanse og ressursar følgjer lovkrava. Utvalet konkluderer med at det trengst ei ny, moderne lov—ein «lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver»—som opnar for fleksible løysingar for digitale arkiv, styrkar plikta til langtidsbevaring, klargjer ansvarsforhold ved digitale tenester og samarbeid med private aktørar, og legg til rette for nasjonal infrastruktur og finansiering for bevaring og tilgang. Lova bør også leggje større vekt på metadata, personvern og fagleg styring for å trygge samfunnsdokumentasjonens integritet over tid.

Denne utgreiinga tek for seg førebygging av ekstremisme med eit breitt kunnskapsgrunnlag. Han byggjer på gjennomgang av enkelt-saker, forsking, offentlege dokument og innhenta erfaringar frå berørte grupper, offentlege aktørar og internasjonale døme. Rapporten peikar på at terrorangrep i Noreg (bl.a. 22. juli 2011 med 77 drepne, og andre angrep i 2019 og 2022) viser kor vidtrekkjande konsekvensar ekstremisme har for enkeltpersonar og for tillit og demokratisk felleskap. Ekstremisme blir i utgreiinga handsama både i ein snever meining (bruk/aksept av vald for politiske, ideologiske eller religiøse mål) og i ei breiare meining (haldningar og handlingar som avviser demokrati og menneskerettar). Kommisjonen analyserer 20 alvorlege straffesaker, fekk tilgang til informasjon frå politi og andre tenesteinstansar gjennom særskilt heimel, og understrekar at mange som radikaliserast har svekt sosial og økonomisk forankring, dårleg omsorgserfaring og skule- eller arbeidsproblem. Digitale plattformer og teknologisk utvikling, inklusiv moglegheiter i kunstig intelligens, gir både utfordringar og verktøy i førebygging. Rapporten konkluderer med at ekstremisme krev vedvarande, samordna og rettsstatleg forankra førebyggjande innsats, betre kunnskapsgrunnlag, klare roller og kompetanseløft i tenesteapparatet.