Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i kvikkleireskred som kan gje store tap av liv og store materielle kostnader, illustrert ved Gjerdrum-skredet. Samfunnsutfordringa er manglande kartgrunnlag, uklar ansvarsfordeling og varierande førebyggjande innsats for bygg og eksisterande bebyggelse i område med marin leire. Utvalet peikar på at kvikkleireskred kan føreligge både ved menneskelege inngrep og ved naturleg erosjon, ofte i kombinasjon, og at målretta tiltak kan redusere risikoen vesentleg. Hovudmåla er betre kartlegging, klarare plikter for kommunar og grunneigarar, styrkt statleg rolle ved sikring av eksisterande bebyggelse og auka kunnskap og overvaking. Utgreiinga tilrår ein nasjonal handlingsplan, meir ressursar til fysisk sikring, forbetra aktsomheitskart og ei ny naturskadesikringslov som klargjer grunneigars ansvar for varsling og staten sitt ansvar for hastetiltak. Utvalet argumenterer for at nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleire bør vere styrande, samstundes som ein må avvege kva akseptabelt risikonivå i samfunnet skal vere.

Statseierskapsutvalet vart sett for å granske korleis staten kan forvalte forretningsmessige eigarskap betre, utan å ta stilling til om staten i seg sjølv bør eiga verksemder. Utvalet identifiserer ei brei og variert portefølje: om lag hundre direkte eigde selskap, samla inntekter på rundt 591 mrd. kroner og om lag 239 000 tilsette, samt ei verdijustert marknadsverdi for børsnoterte selskap på kring 293 mrd. kroner (statens andel om lag 191 mrd.). Problemstillingane handlar om manglande profesjonalisering, uklare styrings- og rapporteringslinjer, kostnadseffektivitet i forvaltninga, og rettslege/konkurranse- og EØS-relaterte avgrensingar. Utvalet peikar på behov for klarare eigarrolle, samordna forvaltingsmodellar, og høgare fagleg og administrativ kompetanse i eigarrolla. Sentralare konklusjonar er at eigarskapet skal forvaltast med sikte på å sikre statens verdiar og fremje god industriell utvikling; at selskapslovens normalreglar om utbytte bør gjelde òg for heileigde selskap; og at alternative organisatoriske løysingar (einskilde forvaltingsorgan eller fleire) må vurderast med omsyn til kostnader, kompetanse, innsyn frå Riksrevisjonen og krav til Stortingets godkjenningar ved fusjonar eller aksjesal. Utvalet tilrår ei styrkt, meir profesjonell eierforvaltning innan gjeldande rettslege rammer, og at eventuelle lovendringar vurderast samla med andre utvalsråd som gjeld selskapsformer.

Utgreiinga adresserer korleis kollektive tenor for pensjon i privat sektor kan leggast om for å oppnå kjønns- og aldersnøytralitet i premieberekninga, på same måten som i kommunale pensjonsordningar. Ho tek utgangspunkt i erfaringane frå KLP-modellen og tidlegare vurderingar, og peikar på at dei eksisterande reglane gjorde det vanskeleg å tilby premieberekningar pooled på tvers av fleire pensjonsordningar. Hovudutfordringa er å halda balansen mellom å sikre at den totale premien i ein fellesordning er tilstrekkeleg til å dekke alle medlemmenes forsikringsforpliktelser, og å unngå at for store kostnadsvariasjonar mellom dei enkelte ordningane svekkjer insentiva for arbeidsgivarar til å vere med i fellesløysinga. Forslaget skil klart mellom finansieringssystemet (felles premieberekning) og berekninga av individuelle forsikringsmessige minstekrav (fondsavsetningar). Løysinga inneber at samla premietilfang blir fordelt mellom delordningane etter kjønns- og aldersnøytrale kriterium, krav om viss grad av likskap mellom planane, plikt for arbeidsgivar til høgare innskot/premie for kvinner i ytelsesbaserte ordningar, og at regelverket vert teke inn som nytt kapittel i forsikringslovgivinga. Utgreiinga merkar også at praktisk gjennomføring er komplisert og krev klare reguleringar for å sikra ryddig konkurranse og forutsigbarheit.

Utgreiinga tek for seg to hovudproblem som påverkar konkurransen i marknaden for kollektiv livsforsikring: 1) manglande rammeverk for at alle livsforsikringsselskap kan tilby kommunale pensjonsprodukt som svarar til krav i Hovudtariffavtalen, og 2) behovet for modernisering og forenkling av reglane for flytting av livs‑ og pensjonskontraktar. Bakgrunnen er at KLP har marknadsleiande stilling i det kommunale segmentet og at arbeidsrettsdommar og tarifforpliktingar har skapt usikkerheit kring kva som er forsikrings- og arbeidsrettslege ansvar. Kommisjonen går inn for å opne marknaden gjennom eit lovutkast som legg til rette for at alle forsikringsselskap kan marknadsføre kommunale pensjonsprodukt utan særskilte dispensasjonar, og for å etablere reglar som tillèt felles premieberekningar for å redusere kjønns- og aldersbaserte kostnadsvariasjonar. Samstundes vert prinsippet om alminneleg flytterett vidareført og ført inn i lov med utførlege reglar for både private og kommunale kollektive ordningar. Målet er ryddigare konkurranse, trygging av opptente rettar, forenkla saksbehandling og eit moderne, einskapleg regelverk som reduserer tidlege marknadsbarrierar og klårlegg skiljet mellom arbeidsrettslege forpliktelsar og forsikringsrettsleg ansvar.

Denne utgreiinga presenterer eit samla reformforslag for norsk finanslovgiving med mål om modernisering, samordning og revisjon av reglar som gjeld banker, kredittføretak, finansieringsselskap og pensjonskassar. Bakgrunnen er teknologisk utvikling, nye finansielle produkt (som verdipapirisering) og behovet for å klargjera ansvar, tilsyn og kundebeskytting i konsernstrukturar. Kommisjonen legg fram reglar for outsourcing, kundetausheit, handtering av kundeopplysningar internt i konsern, likviditetskrav og storengasjement, og foreslår opning for verdipapirisering gjennom særskilde ervervarføretak utan kapitaldekningskrav med tilhøyrande vilkår. Det vert foreslått å gå frå kvantitative likviditetskrav til meir kvalitative krav kombinert med løpetidsrapportering. Vidare vert det fremma forslag for å gi kredittføretak høve til å utstede pantesikra obligasjonar som eigen instrumenttype. Tausheitsplikta skal omfatta alle private og forretningsmessige kundeopplysningar, samstundes som det vert opna for avgrensa utveksling i konsern for betre ressursutnytting. Forslaga tek sikte på å forenkla struktur og regulering, samstundes som dei oppretthaldar tilsyns- og kundebeskyttingsmål.

Utgreiinga tek føre seg problemstillingar rundt kjøp og inndriving av forfalne fordringar med særleg vekt på vern for skyldnarar og marknadspraksis ved overdragingar. Ho byggjer på at mange overdragingar liknar ordinær inkasso, og peikar på at ikkje-finansielle aktørar i all hovudsak står for kjøp og inndriving. Stortinget har uttrykt frykt for at sal til tredjepartar kan føre til urimelege inndrivingsmetodar og svekka vern for låntakarar. Kommisjonen konkluderer med at mange utfordringar best blir handsama ved å likestille oppkjøp av forfalne krav med inkassovirksomheit, skjerpe og handheve regelen om god inkassoskikk, og innføre avgrensingar på økonomisk eigeninteresse hos inkassatorar og fordringserververar. Som alternativ eller supplement til dette legg ho òg fram ei lovfesta forkjøpsrett for skyldnaren ved overdragelse, med ei særskild prisregel for porteføljeoverføringar (pris sett til dobbel gjennomsnittsverdi per pålydande). Føreslåtte tiltak omfattar krav om inkassobevilling for kjøparar, overvakning frå Kredittilsynet, tak på provisjon på 25 % og reglar som hindrar advokatbevilling frå å nyttast til oppkjøp for inndriving. Særlege spørsmål som verdipapirisering og bruk av kundeopplysningar blir utsette til seinare utgreiingar.