Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer eit samla regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag og peikar på ei rekkje samfunnsutfordringar knytte til vern av natur, friluftsliv, urfolkssrettar og lokalt sjølvstyre. Bakgrunnen er ønske om tydelegare reglar som balanserer retten til motorferdsel mot vern av biologisk mangfald, stilleområde og naturgrunnlaget etter Grunnlova §112 og naturmangfaldlova. Vidare adresserer utgreiinga konfliktar mellom nasjonale styringsprinsipp og kommunal forvaltning, manglande oversikt og kontroll med ulovleg køyremønster, behov for tilpassingar for samisk kulturutøving og tilgjenge for personar med nedsett rørsleevne. Rapporten bygger på gjennomgang av eksisterande regelverk, tidlegare forsøksordningar (til dømes MoSa og andre forsøksprosjekt), samt vurderingar av koplingar til plan- og bygningslova og andre sektorlover. Konklusjonen er at det trengs ein ny, heilskapleg motorferdsellov som gir klare rammer for kva motorferdsel som skal vere tillaten, styrkar vern for natur og urfolk, presiserer kommunal rolle og forvaltningsnivå, og skjerpar kontroll og sanksjonsmoglegheiter, samtidig som særskilte omsyn til tilgjenge og næringsverksemd blir teke i vare.

Delutgreiinga tek for seg behovet for systematisk opprydding i det norske lovverket gjennom å fjerne lover som ikkje lenger har funksjon eller føremål. Utvalet harkartlagt lovverket med sikte på å identifisere «gjenstandslause» og andre foreldede lover som skaper forvirring, unødvendig arbeid og dårleg oversikt. Rapporten peikar på både tekniske lovverksproblem — manglande samla register og uklare rutinar for midlertidige eller utløpte heimlar — og samfunnsomsyn: reglar som har mista relevans ved samfunnsendringar eller ved at ny rett gjer eldre lovar overflødige. Hovudkonklusjonen er at ei rekkje heile lover bør opphevast formelt for å rydde i rettskjeldene, og at dette kan gjerast utan å endre andre lover når ein held seg til visse kriterium. Vidare legg utgreiinga vekt på at rutinar må etablerast for å føhindre at nye unødvendige lover blir vedtatt, betre styring og registrering av forskrifter, bruk av forskriftsheimlar i staden for separate lover der dette er føremålstenleg, og etablering av prosedyrar for evaluering og etterkontroll av lover og forskrifter.

Denne utgreiinga kartlegg juridiske problemstillingar knytte til negativ sosial kontroll, æresrelatert vald, tvangsekteskap, kjønnslemlesting, psykisk vald og ufrivillig utanlandsopphald. Ho peikar på eit komparativt svakt vern i praksis for dei som opplever sosiale og kulturelt motiverte inngrep i livsval og fridom, særleg når vald ikkje alltid er openbert fysisk. Utgreiinga synleggjer rettslege gap, uklare plikter for hjelpetiltak og manglande tilpassingar i straffelov, forvaltningspraksis og barnevern. Samstundes framhevar ho at eksisterande regelverk gir viktige verjer, men at reiskapar som førebygging, tverrsektorielt samarbeid, styrka rettslege definisjonar og betre saksbehandling er naudsynte for å få reell effekt. Utgreiinga legg fram konkrete framlegg til lovendringssaker, styrking av offerets prosessuelle rettar og tiltak for å betre identifisering, bistand og rettshjelp. Målet er å føre eit meir effektivt, likskapleg og førebyggjande regime som vernar individuell fridom og integritet, uavhengig av kulturell eller religiøs bakgrunn.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Denne utgreiinga tek for seg førebygging av ekstremisme med eit breitt kunnskapsgrunnlag. Han byggjer på gjennomgang av enkelt-saker, forsking, offentlege dokument og innhenta erfaringar frå berørte grupper, offentlege aktørar og internasjonale døme. Rapporten peikar på at terrorangrep i Noreg (bl.a. 22. juli 2011 med 77 drepne, og andre angrep i 2019 og 2022) viser kor vidtrekkjande konsekvensar ekstremisme har for enkeltpersonar og for tillit og demokratisk felleskap. Ekstremisme blir i utgreiinga handsama både i ein snever meining (bruk/aksept av vald for politiske, ideologiske eller religiøse mål) og i ei breiare meining (haldningar og handlingar som avviser demokrati og menneskerettar). Kommisjonen analyserer 20 alvorlege straffesaker, fekk tilgang til informasjon frå politi og andre tenesteinstansar gjennom særskilt heimel, og understrekar at mange som radikaliserast har svekt sosial og økonomisk forankring, dårleg omsorgserfaring og skule- eller arbeidsproblem. Digitale plattformer og teknologisk utvikling, inklusiv moglegheiter i kunstig intelligens, gir både utfordringar og verktøy i førebygging. Rapporten konkluderer med at ekstremisme krev vedvarande, samordna og rettsstatleg forankra førebyggjande innsats, betre kunnskapsgrunnlag, klare roller og kompetanseløft i tenesteapparatet.

Denne utgreiinga tek for seg korleis Noreg kan utvikle reiselivsnæringa på ein berekraftig måte, slik at lokale samfunn, natur- og kulturressursar blir teke vare på og reiselivet kan vere lønsamt over tid. Ho peiker på eit tredelt samfunnsproblem: press på natur- og kulturressursar frå sesongbasert og stadvis intensiv turisme, ubalansert fordelinga av verknader og inntekter mellom regionar og aktørar, og mangel på styrings- og finansieringsmåtar som støttar langsiktig omstilling. Utgreiinga legg vekt på behovet for styrka styring, betre datagrunnlag, regionalt samarbeid og tydelege berekraftsmål for reisemål, samtidig som den framhevar viktigheita av lokale verdiar, kvalitet i tilbodet og betre spreiing av besøk gjennom år og geografi. Konklusjonane peikar på at offentlege rammer, økonomiske insentiv og forvaltningsverkty må endrast for å leggje til rette for meir robuste reisemål med større lokal medverknad, samtidig som nasjonale mål for klima, naturmangfald og samfunnsutvikling blir ivareteke.